Først og fremst - gøy med blogg, og at folk engasjerer seg. Takk til alle FB-venner som har kommet med saklige innlegg i diskusjonen om mentalitet! Etter diskusjonen sitter jeg igjen med det jeg ofte gjør i fm diskusjoner. Før en i det hele tatt kan ha en fruktbar debatt må en være enig i hva en legger i begrepene. Hva mener vi med god (nok?) mentalitet, egenlig…?
Dette var flere inne på - hva som er mentale brister for meg er kanskje ikke det samme som hva som er mentale brister for en annen person. Smak og behag angående hvor “vek” eller hvor “betong-solid” hunden ideelt skal være er forskjellig.
Og før en kan komme noen vei, så må jo noen (mange?) synes at vi har en utfordring på dette området. Hvis alle (mange) synes det ikke ER noen problemer med mentalitet på jaktlabradoren, så vil det jo ikke være noe ønske om endring. På samme måte som når det gjelder fedme-diskusjonen på utstillingslabradoren.
Dessuten må en huske på at i en diskusjon er det lett å tillegge andre meninger, samt at det ligger i diskusjonens natur å sette ting på spissen for å få fram et poeng. Selvsagt mener jeg ikke at alle jaktlabradorer er dårlige mentalt. Men, jeg mener at påfallende mange er for dårlige mentalt, såpass mange at det er verdt å høyne bevisstheten om det, og jobbe med det avlsmessig.
Som med alle andre avlsmål handler det om å bruke individer som er bedre enn gjennomsnittet, utelukke fra avl de som viser uønskede egenskaper.
For meg er mentalitet noe av det aller mest grunnleggende hos en hund. Jeg synes vi skal bestrebe oss på å få fram hunder som ikke er avhengig av en eier med en “Cesar Milan”s selvsikkerhet for å takle hverdagen, men hunder som faktisk klarer seg med en helt normalt oppegående hundeeier for å fungere godt.
Og da er jeg tilbake der jeg begynte - hva er å fungere godt, hvordan er en hund som er god nok mentalt? De to viktigste stikkordene for meg er fravær av redsel for dagligdagse ting og fravær av skarphet. Så må en selvsagt definere dette igjen enda mer, skal en ha noen “målestokker” å gå etter.
Jeg synes ikke en skal akseptere at hunder vokter bilbur og eierens sekk. Heller ikke at hunden viser stort ubehag over barn som kommer i nærheten eller er livredd et veterinærkontor.
Men, nå - tilbake til hverdagen i bloggen min.
---
Fantastisk flott trening i skogen i dag med tre flotte gylne unghunder! Supert å være en gjeng som kan trene sammen og hjelpe hverandre.
Carmen fikk være med som observatør, noe det så ut som hun henta maks ut av. Hun var nemlig bundet til et tre omgitt av blåbærlyng. Og blåbæra har faktisk kommet ganske langt. Fortsatt litt sure, men Carmen syntes de gikk fint an å spise.
Tema for dagen var ut/back, også ved forstyrrelse til siden. Vi begynte med å befeste et område. Alle hundene ble sendt flere ganger til samme sted. Neste trinn var at de fikk sitte med ryggen til området og vi kommanderte ut. Økte avstanden mellom hunden og området, og økte avstanden mellom oss og hunden.
Da alle var blitt veldig sikre på å gå til riktig sted, innførte vi en forstyrrelse til siden. Dette gikk veldig greit for alle sammen. Men, så innførte vi en forstyrrelse til hver side, og da ble det brått verre. Så her måtte alle repetere. Petra ble veldig entusiastisk av å ha en forstyrrelse til hver side, så hun trengte flere repetisjoner.
Artig å observere øyeblikket da hver enkelt av ungdommene knekte koden og skjønte hva vi mente. Et brøkdel av et sekund med fokus til siden, før polletten ramla ned og de løp ut.
Ganske konsentrasjonskrevende og slitsom trening for ungdommene, så vi tok en pause før vi hadde en liten siste økt med sidedirigering. Da bare plasserte vi hunden annerledes, sånn at vi fortsatte å sende til det samme området.
Synes Petra hadde veldig bra både opptak, grep og avleveringer i dag. Kanskje bra for henne med litt konkurranse, faktisk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar