Ja, det ble altså en kort natt, og uten den helt gode
søvnen. Men, det var jo bare å stå opp og hilse på gjengen. Flere av de andre
kursdeltagerne var så heldige at de hadde sengeplass inne i huset til
oppdretterne, og mange bodde i campingvogn ute på enga.
Kjente igjen en del ansikter fra i fjor, selv om jeg
er urdårlig på det å huske navn.
Vi ble delt i to grupper, den ene gruppa skulle ha
Karina og Håkan som instruktører og den andre gruppa den innleide Frederik
Lindstrøm fra Reedsweeper. Så blir det bytte av instruktør på søndag.
Min gruppe hadde Karina og Håkan i dag. For øvrig var
tre av Petras kullsøsken på min gruppe.
Litt prat ble det selvsagt i løpet av dagen, og Håkan
minna oss på at det er unaturlig for en hund å være apportør etter valpestadiet.
Da er det mer naturlig å beholde byttet selv.
Videre ble det snakk om viktigheten av å skape
instrumentet for ro i hverdagen, selv om vi ikke opplever å ha bruk for det. Da
kan vi nemlig ta fram igjen kommandoer og kroppsspråk som hunden gjenkjenner og
forbinder med å roe seg ned – den dagen vi kommer ut i stressende miljø. Dermed
har vi verktøyet klart når vi kommer på «tivoli».
Påminnelse om å si «marker» ved kast når dummyen er i
lufta, - for å innøve et verktøy vi kan ta i bruk. Dette kan vi bruke senere i
hundens liv de gangene den trenger påminnelse om å følge med.
Vi var i et skogsområde i dag, - heldigvis mye skygge.
Stilte opp på linje, gikk fot, hadde sitt og bli. Det ble kasta markeringer.
Selvsagt veldig viktig at vi selv markerer. Ikke at vi
skal styre en så ung hund, men vi må vite hvor dummyen er, så vi kan ta en
riktig beslutning på NÅR vi evt skal avbryte hundens leting og kalle hjem/ta
oppgaven på nytt. Skape oss en «korridor» i terrenget som vi synes det er
akseptabelt at hunden er innafor.
Jeg brukte ballen da Petra skulle apportere, og fikk
som forventa kommentar på det. Opptak og avlevering funka bra, men jeg skal
være enig i at det ble et tilleggsmoment og surr ifm avlevering av tennisballen
igjen. Selv tenker jeg at jeg kan variere om hun får eller ikke får ballen.
Variere belønningen, ikke bare fjerne den.
Vi fikk prøve oss på et nærsøksområde. Sende hunden,
stoppe og søk. Jeg fikk kommentarer på at jeg var litt vel kjapp etter stoppen
med å be henne søke. Ja, dette er jeg jo klar over at jeg har lett for å gjøre
feil på, men trenger stadige påminnelser – om å bruke litt mer tid.
Her slapp hun apporten ved synet av tennisballen. Ja,
det kan selvsagt skje, men jeg har fortsatt tro på å variere dette med
tennisball-belønning.
Petra hadde en runde med avstikking. Og da er det
vanskelig å få tak i henne ved å bli sint, brøle og gå etter henne. Hvis jeg
derimot er nøytral og kaller henne inn, kommer hun jo. Dermed er det vanskelig
å få korrigert den type atferd når hun allerede har lyktes med å komme seg unna
foten.
Vi hadde en runde med markeringer over en liten haug,
sånn at nedslaget var skjult. For Petras del gikk det litt tid fra kastet til
hun ble sendt på denne oppgaven. Hun gikk fint og rolig ut, og ble fint i søk i
området. Dessuten kom hun i full fart hjem. Denne gangen lokka jeg bare med
ballen, og la den ned i lomma igjen for så å gi henne godis.
Vi fortsatte med walk up. Jeg prøvde å bli litt kulere
med Petra i vente-situasjon. Altså heller vise selvsikkerhet og «jeg forventer
at du blir sittende» enn å i full fart få på henne kobbel, nervøs for at hun
skal stikke avgårde.
Nok en gang ble det kasta dummyer på andre siden av haugen,
denne gangen fra den andre siden. I tillegg var det kast i motsatte retning. Så
veksla vi på at hundene gikk til den ene og den andre siden av linja.
Petra hadde en nydelig avlevering her.
Etter lunsj var vi i en litt annen del av skogen og
temaet var dirigeringer. Karina satte opp hvite gjerdestolper med et bånd festa
øverst, sånn at vi kunne se vindretningen.
Vi var to og to ekvipasjer som var framme. Så fikk vi
gå fot sammen fra stolpe til stople og det ble skutt og lagt ned dummyer ved
stolpene. To stod på rad langs en traktorvei, og en stod på den andre siden av
veien.
Vi ble oppfordra til å vise dirigeringstegnet i det
dummyene ble lagt ned, for å betinge dette til senere bruk.
Først ble hundene sendt på den nærmeste. Når dette
stedet var tomt skulle vi sende til den samme stolpen, men stoppe dem og sende
til venstre. Da ble det altså over terrengskiftet/veien. Lurt å fortsette å
holde hånden til sidetegn samtidig med at hunden forflytter seg bortover.
I neste runde sendte vi på nytt fram til den nærmeste.
De skulle få lete litt før vi blåste stopp. Så skulle de videre ut til den
ytterste.
Da det ble Petras tur fikk hun være løs hele tiden og
oppførte seg fint rundt fot. Ingen tendens til å stikke avgårde. (Den gule
lille hunden MÅ jo begynne å bli sliten etter hvert…!)
Jeg skjerpa meg litt for å bli lugn også ifm
avlevering og at hun etterpå skal sitte rolig foran meg med kontakt. Og hele
stemningen forbedra seg, i hvert fall der og da. Det er vel noe med å «gi slipp
på» alle de erfaringene jeg har med gale-Petra som spurter rundt i terrenget og
virkelig overbevise meg selv om at joda, hun KAN sitte pent foran meg uten å
stikke av…!
Da jeg sendte henne ut for andre gang, stoppa hun fint
på signal, men ville heller søke videre der hun var enn å gå til venstre. Så,
jeg fikk gå ut og vende henne med nesa ut dit hun skulle og peke. På neste
forsøk hadde hun skjønt oppgaven.
Og til slutt skulle hun altså helt ut. Hun stoppa ved
den første pinnen og snuste litt, men stoppa flott på mitt signal. Og gikk fint
å få videre ut.
Tips når det gjaldt sidedirigering var å trene langt,
eller rettere variere på lengden. Og også variere på terreng. Begynne med høy
motivasjon (kast/skudd) og så minske motivasjonen etter hvert. Ved endring av
terreng bør en «begynne på nytt» med høy motivasjon, for så å minske den.
En lang og varm dag var over, og jeg rakk et bad og
litt trening med Carmen, en dusj for meg og litt rydding i bilen, samt å stikke bortom å kikke på de andre som holst på med "kanonball" for hunder. Så var det var
tid for felles grillmiddag. Alle hadde med grillmat selv, og vi grilla på noen
store utegriller.
Nok en gang overnatta jeg på luftmadrassen min i
undervisningslokalet, denne gangen med begge hundene inni bygget sammen med
meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar