Siden Petra skulle få være alene på hytta hele dagen, stod jeg tidlig opp og var ute med henne en time. Hun fikk først svømme og løpe litt. Så gikk turen til fotballbanen og en lang økt med fot.
Carmen og jeg var på en gruppe med de eldste hundene og med flinke Kicki som vår instruktør. Instruktøren fortalte at hun var åpen for diverse metoder i hundetrening, bare det funka. Klikkermetoden har fordelen at hunden lærer best det den finner ut av selv. Denne tankegangen kan en bruke f eks når en trener søk - ignorere hvis hunden kommer hjem tom, og belønne når den kommer hjem med apport.
Ellers mente hun at de vanskeligste å trene er de individene som er veldig myke og veke, og derfor ikke tåler så mye korrigering eller tilsnakk før de “melder seg ut”.
Litt om dette med sitt. Sitt brukes ved fot og betyr “det kommer ikke til å hende noe som angår deg, du kan bare slappe av”. Bli brukes når en går ifra og betyr “forbli på stedet inntil jeg gir deg ny beskjed“.
Vi begynte med hundene på linje og innkalling én og én. I neste runde kalte vi inn med “fot” - skjønner egentlig hunden hvor fot er hen…? Hvis hunden blir stående skjevt vil vi kunne gi en enkel kommando så den retter seg fint inn, og ikke hopper på plass. Hunden skal søke rett posisjon, og ikke vi gå etter hunden.
Viktig å tenke på ordbruk og stemmeleie - sånn at vi gir kommandoer på samme måte som vi gjør på en prøve. Ikke kjempehøyt på trening, sånn at vi må bruke veldig sterk stemme på prøve også.
Vi fikk gjøre en øvelse hvor en og en ekvipasje skulle gå fot mens det ble skutt og kasta forstyrrende kast Så ble hunden sendt i en annen retning mot en som var kasta ut tidligere. Her gikk Carmen fantastisk fin fot, så det var ingenting å repetere eller ta tak i (det er jo ikke akkurat alltid det er sånn, da….)
Så ble det snakk om det å skille på dirigering kontra markering, og det gjør jo Kikki. Hun viser altså ikke med hånda ved markering, men hun stiller seg opp i retning kast, både når det går og etterpå ifm utsending. En kan «spørre» hunden om den husker markeringen.
Carmen var av typen mer «av» i dag. Veldig kul og rolig ved fot, minimalt med gress-spising, helt tyst. Det stresset som jeg ser i form av uro rundt fot på prøver kom altså ikke fram i det hele tatt…
Så fikk vi demonstrert en øvelse hvor hunden får belønning for å gå riktig fot. Ekvipasjen står i midten og det kastes i fire retninger. Så går en fot og når hunden går vakkert, blir den sendt på en dummy. Ikke viktig om hunden setter seg fot eller står, bare de er på riktig sted. Instruktøren foretrekker at hunden står ved siden av oss, når den er under arbeid. Enklere å se at den står rett, samtidig som det kan brukes til å formidle at de må følge med. Hun bruker «sitt» for å formidle at nå kommer det ikke til å skje noe.
Viktig å huske på at hunden blir stressa av utydelig føring.
Vi fikk prøve oss på en øvelse hvor vi var 3 ekvipasjer som stod i en trekant, alle i samme retning. Én ekvipasje først og to bak. Så ble det kasta markeringer og litt utfordrende å stå først, være stadig og også være trygg, når det kom fykende hunder bakfra i full fart. Dessuten utfordra instruktøren hunden som stod først, ved å kaste sfor så å gi all verdens apporteringskommandoer.
Carmen lot seg ikke rikke en mm uansett hva instruktøren sa. Når hun stod på de bakerste plassene og skulle hente tok hun en bue utenom hundene foran.
Så var vi ute fire og fire på linje. Fikk innprenta at på en jakt er det mye å holde orden på – egen hund, naboekvipasjene i linja og hvor apportene faller.
Vi gikk altså på linje og én av ekvipasjene satte hunden igjen underveis. Fortsatt med ryggen til, og et stykke unna skulle en så kalle inn hunden. Linja stoppa opp og en kalte inn på nytt. Hvis hunden fortsatt ikke kom skulle linja snu seg og en fikk kalle inn på nytt, men fortsatt ikke vise noen håndtegn.
Dette var det mange som ikke klarte. Carmen kom ikke under bevegelse, men da linja stoppa opp. Poenget med denne øvelsen er altså å vektlegge at en jakthund skal la seg kalle hjem, uansett.
Etter lunjs lagde vi oss en trekant med en strømstolpe i midten, og tre gjerdestolper rundt denne stolpen. Så skulle en gå fra den ene gjerdestolpen A til den andre gjerdestolpen B. Før en kom helt fram til B skulle en kaste dummy i den retningen. Hunden ble sendt på markeringen og en kastet så tilbake til A-stolpen der en kom fra.
Så gikk en videre fra B til C og kasta mot C. Etter at hunden hadde apportert på C kasta en tilbake til B. Når en da stod i C-hjørnet lå det dummyer ute både ved A og B. En kan da sende mot A, som er den «eldste» apporten. Fot mot A, snu seg tilbake og kaste på C.
Etter denne runden kan en trappe opp litt ved på forhånd å ha lagt ut små apporter ved el-stolpen i midten. Så kaste til høyre, men sende hunden rett fram fra A mot B, stoppe den underveis og sende til venstre til nærsøk ved stolpen. Så sende på nytt fra A til B, stoppe og venstre, men denne gangen gjennom nærsøksområdet og helt ut til C-hjørnet, altså gjennom nærsøksområdet.
Deretter sende fra A til B, stoppe underveis og sende til høyre, på den som ble kasta dit i starten av forrige runde. Helt til slutt gjenopprette linja ved å sende hele veien fra A til B.
Denne øvelsen kan varieres i det uendelige ved å skifte terreng og øke avstander.
Ifm stoppsignal hvor vi på forhånd vet vi skal sidedirrigere hunden, kan vi allerede stå klar med hånda til siden. Fløytestopp betyr at hunden skal ha fullt fokus på fører.
Litt om søk, - det er jo noe jeg ofte har vørt med på å diskutere… Hvordan skal en føre hunden egentlig, når det blir store avstander, vi ikke vet akuurat hvor apporten er, men mer vet hvilket område den er i…
Hun skiller mellom to forskjellige signaler. Skjer dette på nært hold i et veldig lite område, er det enklere å klare å kommunisere hunden bare ved bruk av stemme. Dessuten er det enklere for oss å avgrense stedet til et lite område, og vi ser lettere hva hunden gjør. Dermed bruker hun stemme («der») og viser også retning med håndsignal her.
Derimot bruker hun fløyte når avstandene blir store. Og dette fløyte-søkssignalet betyr let deromkring. Og her bruker hun ikke hendene, for det er vanskelig for oss å vite eksakt på hvilken side av hunden apporten er. Dette er altså ikke nærsøk, men mer områdesøk. Og dermed gjelder det å lære hunden å holde seg i et område.
Fortsettelse av trekantøvelsen var å kaste dummy på utsiden, så kalle hjem hunden og stoppe ved el-stolpen, før søk. Alltid stopp før det skjer noe mer – et oppmerksomhetssignal.
Vi skifta område og fortsatte med områdesøk. Dette kan vi lære hunden ved å vitre inn et område, f eks skyte med startpistol. Si «nei» hvis hunden går ut av området, IKKE blåse stopp. Stoppsignal skal ikke bli en korrigering! Vel og merke lå det ingenting ute her, en medhjelper kasta ut til hunden når den lette fint.
Så kan en gjøre det vanskeligere ved å kaste en markering som hunden ser på utsiden av området. Også får den altså ikke ta forstyrrelsen, men skal søke videre i området.
En varm og fin dag, og tilbake på hytta var det bare å skifte hund, og så bruke ettermiddagen på Petra. Det ble en ny runde med svømming først og fot etterpå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar