Vi kom såpass sent til Fukui i går at vi altså utsatte besøket i Budhisttempet i Eiheji til i dag. Begynte med å oppsøke turistinformasjonen og spørre om enkleste måte å komme seg dit på. Dama svarte høflig og tydelig og hadde fine kart og oversikt over busstider.
Da jeg fortalte at jeg hadde vokst opp der, gikk høfligheten over i stor begeistring, - artig å observere.
Sammen med noen få andre tok vi buss en halvtimes tid oppover i fjellheimen til dette templet som altså fungerer som et "levende" tempel i betydningen at det er et lærersete for munker og nonner. De viser det fram til publikum, men som det stod i de "Rules for visitors" som vi fikk utdelt så tas alle besøkende imot og forventes å oppføre seg som deltagere i relegiøs opplæring.
Vi ble først vist inn i et rom hvor en munk fortalte litt om templet (på japansk, så jeg fikk jo ikke med meg riktig alt, men ganske mye). Så kunne de besøkende gå rundt omkring iht visse regler. Ha på seg moderate klær, være stille, ikke ta på ting, ikke røke, ikke være berusa, ikke ta bilder av munker og nonner, gå med tøfler som vi måtte ta av når vi gikk på stråmatter.
Dette ble litt som på Ise - relegion på alvor, og ikke bare en turistattraksjon. Selsvagt likevel annerledes fordi dette er buhisme i motsetning til shintoismen på Ise. Mer verdenskjent relegion, ikke så mystisk som shintoismen, mye nedskrevet og i bunnen en filosofi, selv om japanerne selvsagt har sin versjon av det. Eller kanskje rettere sagt sine versjoner av det, for det er jo ulike retninger her også.
Vi gikk nedover gjennom shoppingområdet for å finne veien til bussen tilbake til Fukui. Henta bagasjen på hotellet og de bestilte drosje for oss, til togstasjonen. Sjåføren som kom ble kjempefornøyd når jeg snakka japansk. Han hadde bekymra seg da han hørte det var utlendinger han skulle kjøre. Men, så bra japansk som jeg snakka, kunne vi jo bare dra hvor som helst og klare oss bra, mente han. Enda mer artig syntes han det var når jeg kunne fortelle at jeg hadde vokst opp i Fukui.
Vi tok altså tog til Kanazawa hvor vi sjekka inn på nok et Toyoko-Inn-hotell, det tredje vi bor på. Det var litt igjen av ettermiddagen, så vi rakk en tur i det vakre Kenrokuen - en av japans mest berømte hager. Mamma og jeg var her på turen for drøye 20 år siden, men jeg huska parken helt annerledes. Ikke så rart siden det var i juli og derfor en helt annen blomstring enn nå.
Sakuraen står nå kjempeflott her i Kanazawa, og jeg er fornøyd med at min plan om å reise sammen med sakurablomstringen så til de grader har slått til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar