Vi starta med å ta T-bane i dag og fant veien til keiserpalasset og den fine hagen rundt. Dvs det er bare deler av det store palass/hage-området som er åpent for publikum. Men, selv om det var en liten del av hagen vi hadde tilgang til, så var dette området i seg selv enormt digert.
Jeg må si at jeg har tenkt mye på det med hage på denne turen. Hadde jeg ikke hatt hundehobbyen, hadde det helt klart vært artig å holde på med hage. Noen elementer av den japanske hagen hadde nok likevel latt seg kombinere med hundene (hvis en hadde hatt tid og penger til å holde på med det, vel og merke...). Hva med f eks et bambusgjerde rundt tomta i steden for kompostgrindene. Og små hvite stener i steden for plen, - kanskje ispedd noen større stener med mose på. Og kanskje noen blodlønntrær og et par små furuer...?
I tillegg til den vakre vegetasjonen, var de enorme murene i keiserpalass-parken imponerende. Opprinnelig var dette stedet for Edo Slott, bygget i 1590, og den gang verdens største slott. Herfra styrte Shogun Japan fram til keiser Meiji kom til makten midt på 1800-tallet. Da ble det gamle brent ned og det nye keiserpalasset bygget. Dagens palass ble ferdig i 1968 og er en rekonstruksjon av det som ble ødelagt under bombingen i andre verdenskrig.
Dette var en flott dag å gå rundt i en park, - sol, litt svak vind, og ca 20 grader i skyggen. Godt med varme dager her i Tokyo etter en del tidligere dager andre steder med lavere temperaturer.
Etter en runde i parken var det tid for lunsj. Vi gikk rett og slett til ett av museene i den nordlige delen av parken - og her fant vi en italiensk restaurant. Vi regna oss fram til at dette var den tredje europeiske restauranten vi har vært innom så langt på turen vår. Vi har jo i all hovedsak spist japansk mat.
Jeg mora meg med å observere kelnerne, - så ujapansk de oppførte seg. Japanere nærmer seg jo ikke et bord med gjester uten å si noe. De sier "beklager at jeg forstyrrer", "takk", eller lignende. Men, disse italiensk-inspirerte kelnerne, - de bare smøg seg rundt og helte på vann i glassene våre, fjerna brukte tallerkner osv uten å si et eneste ord.
Ikke fikk vi varme kluter å vaske hendene med da vi satte oss heller. Det får en jo alltid på en japansk restaurant. Men, maten - ja, den var kjempegod. Asparges og permesan til forrett, og grilla fisk med grønnsaker til hovedrett. Og med nystekt baguette til. Det var faktisk godt å spise varmebehandla fisk for en gangs skyld. Og slett ikke verst med brød heller.
For øvrig var det utdelt både kniv og gaffel OG pinner. Det kjentes liksom naturlig å spise med kniv og gaffel på dette stedet...
Etter maten dro vi til Yasukuni Jinja, - et shintotempel med en kontroversiell historie. Opprinnelig var det bygget i 1869, og det ble etablert for å ære og minnes de som døde for sitt land i krig, det være seg soldater eller sivile som var sendt ut på et eller annet oppdrag. Så har en fra det ble laget hatt jevnlige sermonier hvor en "plasserer" sjelene til de døde i dette templet. Og siden japanerne tror at de avdødes ånder blir værende på jorda, og anser dem som beskyttere, tilbes de. Ikke bare tilber en åndene til familiemedlemmer, men også åndene til dem som døde for å beskytte landet. Per idag er nesten 2, 5 millioner sjeler plassert her.
Det kontroversielle er at det i dette templet også er stedt til hvile krigsforbrytere fra andre verdenskrig. Derfor medfører det massiv kritikk hvis et statsoverhode besøker dette templet, - både i Japan og utenlands.
Dette var et stort område med mange bygninger, og selve templet var vel ikke noe særlig annerledes enn andre templer. Men, så fant vi en statue av en indisk jurist, Radha binod Pal, som hadde sittet i den Internasjonale Militærdomstolen som ble etablert i Tokyo i 1946, og altså gav dommer for krigsforbrytelser. I en boks lå et skriv som vi kunne ta med oss, - underskrevet sjefspresten i templet. Sjefspresten lovpriser i dette skrivet den indiske juristen, som visstnok hevdet at alle de tiltalte japanerne var uskyldige.
Juristen mente at "The tribunal, commonly known as the Tokyo Trials, was none other than formalized vengence sought with arrogance by the victorious Allied Powers upon a defeated Japan. The prosecution instigated by the Allies was replete with misconceptions of facts, being therefore groundless." Du verden...!
Ellers var det også en hestestaue og en hundestatue - begge til minne om de hester og hunder som hadde dødd i krig.
Og vi fant "røkerommet", - noe som så ut som en gammel campingvogn. I Japan er det vanlig med røkeforbud ute, sånn som f. eks. i hageområder rundt templer. Men, inne i restauranter er det mye mer liberalt enn vi har i Norge. Ofte har vi sett at en og samme restaurant har forskjellige regler av hengig av tidspunkt på døgnet. Typisk er det røkeforbud i vanlig lunsjtid, kanskje fordi en da kan forvente familer og barn i restauranten. Mens på kvelden er det gjerne greit. Evt har de noen røkebord og noen ikke-røkebord.
Vi fortsatte ferden vår inn i et digert krigsmuseum, - Japan i krig gjennom historien. Det var massevis med engelsk tekst, så det var mye å lese. Hovedinntrykket vi satt igjen med er at de overhodet ikke tar noen som helst form for selvkritikk. Alt de gjorde i Asia forklares med selvforsvar. De mange interne stridigheter og borgerkrig knytta til maktkampen mellom Shogunatet og Keiserdømmet forklares med at dette var amerkanernes skyld. Amerikanerne satte nemlig på 1800-tallet krav om at Japan ble åpna for handel, - noe som igangsatte borgerkrig. Før andre verdenkrig måte japanerne sikre seg en buffersone mot et aggresivt Kina, - derfor gikk de inn i Korea osv.
For øvrig var det flere av krigene som ble referert til som incidents - episoder, altså. Ganske rar terminologi.
I grunn et ganske forstemmende og trist bilde av folket jeg tross alt er veldig glad i. Men, absolutt veldig interessant. Omsider fikk vi informasjon om hva de faktisk selv tenker og mener om sin rolle i krigen(e) i Asia i forrige århundre. De ble nok veldig ydmyka av den amerikanse seieren, ja. På en av plansjene stod det noe sånt som at i 1945 opplevde denne store nasjonen for første gang å tape.
Det ble etterhvert sent på ettermiddagen, og vi måtte begynne å tenke på hjemvei. Hadde først et ærend i en sake-og-vinbutikk, og hadde lest oss til på internet et anbefalt sted i det store restaurant-og shoppingområdet under Tokyo stasjon. Der var det på samme vis som i andre lignende butikker vi har vært i, - smaksprøver av sake. I grunn et ganske lurt forretningstriks, det...
Middagen tok vi i det samme området, og dumpa inn i en typisk japansk restaurant med kimonokledde serveringsdamer. Og her spiste vi omsider ordentlig sukiyaki. Vi smakte jo dette så vidt i Nagasaki, - men da som fastfood-versjon. Og det ble jo unektelig ikke helt det samme. Kveldens middag smakte bare fantastisk godt!
Serveringsdama syntes for øvrig det var artig å prate med meg. Hun ble imponert over japansken min, men kanskje enda mer over at jeg kunne fortelle at vi var glad i både rå egg og rå fisk, ville ha japansk te og i det hele tatt virka trygge på den japanske maten. Da jeg fortalte at moren hadde laget sukiyaki til oss da jeg var yngre, lurte hun på om moren min var japansk. Herlig!
Denne dagen fant vi veien tilbake til hotellet like bra som en innfødt, tør jeg påstå. Kom oss til den nærmeste T-banestasjonen, valgte riktig oppgang og gikk rett på. Vi var vel tilbake på hotellet i 20-tida etter å ha vært på farta hele dagen. Det er ikke noe latmannsliv å være turist!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar