20.04 Hjemreise

Etter en måned i Japan var det altså slutt. Vi måtte til pers og starte på turen mot flyplassen og dermed turen hjem.

Det ble en siste japansk lunsj msd sushi på Haneda Airport før vi borda Lufthansa-flyet som skulle ta oss til Frankfurt. Flyet fikk litt forsinka avfart - og forklaringen på engelsk lød på at det var en full passasjer som ikke fikk bli med flyet og at de venta på Flyplass-politiet. På japansk sa de at det var en kunde-erverdighet som desverre hadde kommet i skade for å drikke litt for mye sake.

Ja, - virkeligheten kan beskrives på mange måter, det er helt klart. Og språk er kultur.

Her jeg sitter på flyet er det vel tid for tilbakeblikk på denne måneden på tur. Jeg må si at turen har overgått mine på forhånd skyhøye forventninger. At jeg skulle kose meg med japansk mat, hadde jeg jo forventa, men at jeg skulle begynne å like mange flere typer japansk mat  enn tidligere, hadde jeg ikke trodd. At jeg skulle huske mer og mer språk, regna jeg med, men at det skulle være SÅ gøy å prøve å forstå kanjiene (skrifttegna), var også overraskende.

Også er det alle de små og store tingene jeg har lagt merke til ved det japanske samfunnet. Alt jeg har lært. Det å være på tur sammen med en som aldri hadde vært her før, var veldig annerledes enn mine tidligere to turer til landet, hvor jeg første gang reiste alene, og andre gangen sammen med moren min. Jeg har fått mange spørsmål fra reisefølget mitt, og har også selv vært undrende til mye av det jeg har sett. Og sånn sett vært som en svamp, som har tatt til meg nye inntrykk og opplevelser.

Bare på vei til flyplassen i dag, fikk vi påminnelser om så annerledes ting er her. Like i nærheten av flyplassen kom vi forbi en del av et felt som var sperra av. I Norge hadde en jo greid seg med noen røde veikjegler, eller bukker til å sperre av. Her er det altså i tillegg til det, intet mindre enn syv politimenn som står på forskjellige kanter rundt det aktuelle området, og to av dem peker og viser vei. Da vi var på museet i går, kunne vi observere til sammen flere titalls personale som pekte og viste vei ut av museet ved stengetid.

Noe annet som er veldig rart her er utrykningskjøretøy. Håper å slippe å havne i en japansk ambulanse, for de kan en jo omtrent sykle om kapp med. De kjører bare SÅ sakte. Så er det høyttaler på taket som ber folk om å kjøre til side. Bilistene kjører til side, men litt sånn nølende. Ikke som vi er vant med i Norge at trafikken "skvetter" til side når det kommer en bil med blålys og sirener. Jeg vet ikke helt hva som er årsaken til kombinasjonen bilister uten særlig respekt for utrykningskjøretøy og sneglefarten på ambulansene. Kanskje er japanerne så overstrømmet av lyd og bråk at en må ta veldig i for virkelig å få folk til å høre etter...?

Så er det alle påminnelser om hvilken side av trappa eller rulletrappa en skal være på når en skal ned eller opp. Hold til venstre, eller noen ganger har det vært hold til høyre. Det står skrevet "overalt", og i tillegg har vi opplevd egne uniformskledde menn på T-banen som står nederst i rulletrappa og peker vei. Stå til venstre og gå til høyre. Noen steder er det rullegater, og da er det forbudt å løpe, og påbudt å holde seg fast. Og omtrent ingen finner på å bryte disse reglene...

Lurer litt på hvordan jeg skal klare meg når jeg kommer tilbake til Norge og ingen minner meg på at jeg må stoppe på rødt lys, huske på glippen mellom tog og plattform eller at jeg ikke må glemme igjen noe på bussen.... Lurer også på hvordan jeg skal holde ut et mye lavere høflighets- og servicenivå enn det jeg nå har blitt bortskjemt med en måneds tid. Og hvordan skal jeg klare meg uten all den gode japanske maten...

Flyreisa tilbake til Skandinavia forløp ikke uten en viss dramatikk. Vi hadde jo på forhånd, før vi dro fra Norge, fått beskjed om at flighten fra Tokyo skulle gå noen timer etter det opprinnelige oppsatte tidspunktet, - noe som betydde at vi kun hadde en time på ossi Frankfurt for bytte av fly. Til den som evt holder på å planlegge en flyreise via Frankfurt - ikke finn på å ha kun en time til bytting av fly...!

Pga den tidligere nevnte forsinkede avreisa fra Tokyo, hadde vi kun 45 minutter på oss på flyplassen. Siden reisefølget mitt hadde fått plass langt bak i flyet, kom jeg meg ut mye tidligere enn henne. Og jeg fant fort ut at her var det om å gjøre å springe det jeg klarte. I tillegg til at vi omtrent måtte til den andre siden av den enormt store flyplassen, måtte vi gjennom både passkontroll og sikkerhetskontroll. Jeg sprang så jeg hadde blodsmak i munnen, og var framme ved gaten ca 10 minutter før avgang.

Så håpa jeg jo på at de skulle vente på reisefølget mitt, siden jeg stod der og forklarte at hun var på vei gjennom flyplassen. Men, nei, - de ville ikke vente, sa de. Dermed satte jeg meg inn i flyet og så svart på at hun skulle komme med, men jammen kom hun seg inn i flyet i siste sekund. Litt høy puls, altså, men vi rakk flyet!

Rart at denne lange reisa nå har kommet til slutten. Både vedmodig og helt greit på en gang.

Det som er helt sikkert er at dette ikke blir siste turen. Det var en veldig positiv opplevelse at det ikke var dyrere å reise enn det det var. Stort sett var det veldig enkelt å bestille overnatting på forhånd, og ankomme diverse hoteller. Det var også veldig enkelt å reise rundt med tog. Lett å finne taxi. Og lett og billig å spise ute.

I det hele tatt har Japan som ferieland vist seg fra sin aller beste side. Dette er ikke et farvel til Japan, men på gjensyn!!

Og med dette avsluttes Japan-bloggen. Tusen takk til alle som har lest, og fulgt med meg på ferden. Nå går bloggen tilbake til å bli hundeblogg igjen.