Noen samtaler går inn i historien som mer interessante samtaler enn andre, - og denne kvelden - på besøk hos et "misjonærbarn" - sammen med to japanere viste seg å inneholde en slik samtale.
Men, først litt om dagens turistaktiviteter. Siden vi ikke rakk perleøya i går, begynte vi der i dag.
Dvs - på reisa dit observerte vi mens vi venta på toget, noe vi skjønte måtte være opplæring av jernbanepersonell. Senere fikk vi vite at dette var vanlig i april. Det var en gjeng på sikkert 20 menn med hjelm og refleksvester som ble sendt avgårde to og to i en dressin. Antar den ene var lærer og den andre elev. De kjørte et stykke bortover skinnegangen, stoppa, gikk ut og løfta opp og snudde dressinen, satte den ned i skinnene igjen og kjørte tilbake. Dette gjentok seg et par ganger, men så..... Så spora den av - og dermed måtte en liten lastebil tilkalles for å hente både folk og dresssin.
Da vi kom om bord i toget oppdaga vi at det var kjøreopplæring der også. Og dette foregikk tydeligvis ved at eleven sa høyt hva han gjorde (evt hva han tenkte), mens læreren stod ved siden av og observerte og evt kommenterte. Og dette ilagt spesielle håndbevegelser. Må jo legge til at dette var et såkalt "One Man Train". En togvogn med et betalingssystem som var at du betalte/viste billett til togføreren i det du gikk av gjennom fordøra.
For meg så det sjåføren sa og gestikluerte ut noe omtrent som følger: "Jeg nærmer meg stasjonen og ser at lyssignalet er grønt. Her begynner jeg å bremse ned, og stopper så toget. Jeg sier nå fra at dørene åpnes. Så forlater jeg plassen min og sjekker passasjerens billetter ved døra når de går av (og dette gjorde han som "blindtest" når ingen gikk av). Toget skal nå over en lysovergang, jeg ser til høyre, jeg ser til venstre, jeg tuter og kjører over planovergangen".
På en stasjon gikk læreren av. Da kunne vi observere at eleven helt tydelig senka skuldrene. Og så kan det jo ha vært tilfeldig, men vi syntes at han satte opp hastigheten betraktelig etterpå og at han stod veldig lenge og venta ved neste stasjon. Det var vel kanskje litt godt å bli kvitt den der læreren som stod og hang over ham...?!
Ja, det var vanskelig å holde seg alvorlig, jeg må innrømme det. Det hele så ut som en blanding av besvergelser og høytlesning av rutiner. Og vi har jo faktisk lagt merke til at ferdigutdanna både bussjåfører og togførere holder på med sånne håndbevegelser hvor de peker oppover, til siden, nedover og utover mens de kjører.
Vel framme på perlemuseet fikk vi forklaring på hvordan perledyrking egentlig går til. Dette fremmedleget som skjellet prøver å bli kvitt ved å kapsel det inn, og som så blir til en perle. En vakker symbolikk egentlig - omgjøre noe som i utgangspunktet er uønsket og potensielt skadelig til noe så vakkert som en perle!
Perleproduksjonen foregår ved å oppdrette skjell spesielt egna for perleproduksjon. Når skjellene er gamle nok gjøres en innsettingen av fremmedlegemer laget av en bit fra samme type skjell og de podede skjellene følges opp fram til de har produsert ferdige perler.
Vi fikk også demonstret hvordan en i tidligere tider dykka etter perler, altså før en satte i gang med komersiell produksjon. Damene hadde på seg fotside kimonoer og dykkermaske og dykka i det 12 grader kalde vannet etter skjell.
Siste stopp var butikken med salg av diverse smykker. Oj, oj... vanskelig å komme seg gjennom den uten å handle. Så, det ble litt handling på oss, men vi trøsta oss med at det vi kjøpte jo ikke veide så mye,... Også ble det 50-års presang til meg litt på forskudd.
Vi forlot Toba, dro tilbake til hotellet og henta bagasjen og reise videre nordøstover med tog. Først til Nagoya hvor vi skifta tog, og så videre til Aichi for vår første private overnatting her i Japan. Etter mange netter på hotell var det ordentlig deilig å få komme inn i et hjem. Og tenk å bli SÅ godt tatt imot - og med så fantastisk servering. Tusen takk, Grete - for en uforgemmelig opplevelse!
I tillegg til "misjonærbarnet" (det er jo litt morsomt å snakke om barn når folk er i 50-60års alderen...!) vi besøkte, var det to japanske gjester. En dame som i gamle dager jobba som evangelist for pinsemisjonærene. Hun er 18 år eldre enn meg og fungerte vel som en slags mellomting mellom storesøster og ekstramor da vi bodde i Japan. Den andre gjesten var en ung dame fra nabolaget som var veldig interessert i Norge og interessert i norsk. Hun hadde som drøm å kunne dra til Norge på ferie, og prøvde derfor å lære seg litt norsk.
Som dere sikkert kan tenke dere forløp kveldens samtale på en blanding av norsk, japansk og engelsk, og med oversetting til norsk og japansk. Vi skjønte hverandre ganske så godt, faktisk.
Og hovedtemaet, ja, det kan vel kort oppsummeres i refleksjoner rundt det japanske samfunnet kontra det norske, - kultur, språk, relegion og samfunn, kvinners rolle, politisk engasjement og naboskap.
Japan er et demokrati, men vi ble minna om at dette demokratiet var noe amerikanerne innførte etter andre verdenskrig - i et land som hadde hatt et føydalsamfunn i århundrer. Demokratiet kom altså utenfra, og ikke som noe som hadde vokst fram i folket selv. Og selv om japanerne er glad for at amerikanerne befridde dem fra føydaltida, så henger likevel mye av den føydale tankegangen igjen. Det veldig hierarkiske samfunnet. Den voldsomme redselen for å stikke seg fram, for å bringe skam over seg selv, familien, firmaet eller nabolaget.
Medaljens bakside av den lave kriminaliteten er at en er skyldig inntil det motsatte er bevist. Og siden en er livredd for å blamere seg selv og familien, unngår en å gjøre gale ting - som noen kan oppdage. Den samme tankegangen gjør seg gjeldene i hva en prioriterer av vedlikehold og rydding i heimen. En holder det veldig pent på utsiden av huset der en bor, mens det innvendig kan være noe annet. Siden en ikke tar imot gjester hjemme (det er for liten plass og dessuten ikke naturlig i den japanske kulturen å slippe folk inn i hjemmet sitt), er det ingen utenfor familien som får se hvordan det ser ut der.
Mens den europeiske kulturen er opptatt av synd og skyld, er den japanske kulturen opptatt av skam. I den kristne tradisjonen er det mulig å unnslippe synd og skyld, mens japanernes skam er det på en måte ingen vei ut av.
Vi fikk høre en del eksempler på gamle føydale skikker som fortsatt henger i. Blant annet en slags "kvartalsansvar". I tidligere tider passa folk på hverandre, - også at ingen skilte seg ut, gikk i feil klær eller lignende. Nå for tida går det på omgang hvem som er kvartalsansvarlig. Da sender de f eks. ut påminnelse om at nå er det søppeltømming, - husk å sette ut søppel. Dvs, jeg oppfatta det sånn at en leverer et skriv til en nabo, som så leverer dette videre, og alle signerer på at de har sett det.
Dette stemmer bra overens med det "passe-på" samfunnet vi ellers har observert på turen. Det er jo helt påfallende hvor mye "forsiktighetsinformasjon" vi f. eks. får på jernbanestasjoner og tog. Om igjen og om igjen - "Husk, ikke gå over den gule linja, nå kommer det et tog, og det er farlig. Når du går av toget, - pass deg for åpningen mellom toget og plattformen. Vær sikker på at du ikke glemmer igjen noe bagasje" osv osv.
Det var litt artig å observere at den unge japanske jenta lurte på hvordan vi gjorde dette med søppelinformasjon i Norge hvis vi virkelig ikke sendte rundt et skriv fra hus til hus. Hm.. ja, hva gjør vi i Norge.. Der jeg bor får jeg en kalender en gang i året, med informasjon om søppla. Men, det er klart vi har jo utendørs søppelbeholdere, - det har de ikke plass til her, så jeg skjønner at det blir mer å huske på. Men, tviler likevel på om tilsvarende tømmesystem i Norge hadde utløst så mye hjelp til å huske på. Vi er nok litt mer selvstendige...
Det er ikke lett å skille seg ut i Japan. En skal ha ufarga hår og lik frisyre, lite fargesprakende klær, i det hele tatt skli inn i mengden. Og OM en skiller se ut, kan det gjøre ting vanskelig på skole og på arbeidsmarkedet. Ellers høres arbeidsmarkedet ut til å være et tøft sted å befinne seg, i hvert fall innenfor konkurranseutsatt næringsliv. Arbeidstida, som i utgangspunktet er fra 9 til 17, blir ofte utvida pga pålagt overtid. Og den ovetida tør en ikke si nei til.
Vanlig at kvinnene er hjemme med barna, og at det er de som har hånd om økonomien. Høyt utdanningsnivå, veldig mange fortsetter på høyskole/universitet etter videregående. Men, disse første årene etter videregående er mer som et alment studium enn retta inn mot noe spesielt fag, fikk vi høre. En del av almenn dannelse å ha gått en 5-6 år på skole etter ungdomsskolen. Uten nødvendigvis altså å ha "blitt noe".
Ellers fikk vi høre at japanerne har stor sans for "gråsonen". En anser ikke noe som svart eller hvitt. Det beste er hvis en i fred og fordragelighet kan befinne seg i gråsonen uten å måtte ta noen avklarte standpunkter. Så unngår en konflikt, men en får jo heller ingen diskusjon som kan gi utvikling.
Hvorfor vil ikke japanerne åpent ta stilling til hva de selv gjorde ifm andre verdenskrig? Gå ut og beklage ovenfor Kina og Korea tilsvarende den selvransakelse Tyskland har drevet med? Nei, - de tenker vel at krig er krig, og da oppførte alle seg deretter. Vi går ikke ut av gråsonen, men unngår å være tydelige. Ja, dette ble oss altså fortalt.
Ellers fikk vi høre at denne type samtaler drev aldri japanere med. En snakker ikke om så private temaer som dette. På TV er det i liten grad debattprogrammer, det er mest underholdning. Det er ikke ønskelig at folk tenker og diskuterer for mye. Bedre at de er passe lykkelige og ikke stiller for mange spørsmålstegn. En opplæres ikke til å være kritisk og reflekterende.
Har jeg noen konklusjoner...? Ja, jeg er vel i grunn glad for at jeg er norsk, og lever i et friere samfunn. Men, jeg ser mange verdier i det japanske samfunnet som jeg kommer til å fortsette å holde fram som idealer. Netopp dette er jo styrken ved en sånn oppvekst som jeg har hatt, - å kunne se ting litt i perspektiv, uten å mene at det ene eller andre samfunnet er "best". Men, ta med meg det beste fra flere samfunn.
Tror alle var veldig fornøyde med kvelden og opplevde å ha lært masse av samtalen. Denne kvelden kommer for meg til å gå inn i historien som "one of a kind"!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar