På morgenen i dag fikk jeg høre noe som gjorde veldig sterkt inntrykk på meg. Den japanske dama som hadde jobba som evangelist sammen med mine foreldre ønska å formidle noe til meg. Det hun ønska var å be om unnskyldning. Unnskyldning fordi vi barna måtte ofre så mye, som hun sa, for at våre foreldre skulle kunne misjonere for japanerne.
Hun hadde observert hvordan vi gråt når vi måtte tilbake til internatskolen etter en helg hjemme, og hvor triste vi var når vi måtte reise fra foreldrene våre. Og hun håpa at det kunne gi noe trøst å vite hvor mye det hadde betydd for henne og andre japanere at misjonærene kom. Hvor takknemlige de var.
Jeg sa selvsagt til henne at det jo ikke var hennes ansvar og noe hun hadde skylda for. Dessuten kunne jeg berolige henne med at jeg elsker både Japan og japanere, og det tror jeg gjelder for de fleste av oss "barna" som vokste opp her. Det i midlertid mange sliter med er at vi ble bortsendt på internat og ikke fikk vokse opp hos våre foreldre. Men, det har ikke noe med japanrne som folk eller Japan som land å gjøre.
Etter denne lille og gripende samtalen var det tid for frokost og etter hvert farvel. Eller, dvs vi ble enige om å si "på gjensyn", for farvel liker vi ikke vi som har tatt litt for mye farvel i livet.
Ferden gikk videre nordover i dag - til mitt barndoms rike Fukui. Landskapet endra seg og ble mye mer fjell og daler, og noe av strekningen var ordentlig på landet. Det var rart å komme til togstasjonen, - et sted med mange gledestrålende møter når vi kom hjem fra skolen. Og et sted med mange triste farvel når vi skulle ta toget sørover til Kobe og skolen.
Jeg registrerte kjapt at folk rundt meg snakka Fukui-ben, altså dialekt, - og temmelig annerledes enn "riksmåls-japansk". Vi fant hotellet vårt Ace Inn Fukui - nok et av de veldig billige hotellene, men som vanlig rent og pent. Satte fra oss bagasjen og bestilte en drosje.
I Fukui bodde familien min i to omganger, i ca 70-72 og 78-80. Den første gangen vi bodde her gikk jeg på japansk barneskole, - Haruyama Shogakko. Og det var dit jeg ba sjåføren om å kjøre. Måtte jo forklare ham at jeg hadde gått der i min barndom, noe som selvsagt avstedkom stor interesse.
Som andre barndomssteder en kommer tilbake til, virka også dette stedet veldig mye mindre enn jeg huska det. Den enormt store skoleplassen var ikke så stor som den hadde vært inni mitt hode. Og skolebygningen var heller ikke så enorm som jeg huska den. Skolen var over for dagen, så det var bare noen få barn som lekte der, og vi tusla rundt og tok litt bilder.
Så gikk vi den veien jeg hadde hatt som skolevei - altså til der familien hadde bodd - Tawaramachi. Kunne vel dreie seg om en drøy km. Og jeg fant igjen huset eller rettere sagt stedet vi hadde bodd. Huset var veldig ombygd og hagen var forsvunnet. Nabolaget så også ganske så annerledes ut, men jeg kjente meg likevel igjen.
Kveldens middag ble på et sted hvor de hovedsaklig grilla maten på spid. "Vår" serveringsdame var av den typen som fullstendig mista munn og mæle og verken klarte å kommunisere på engelsk eller japansk. Ikke en gang de enkleste spørsmål av typen "Er dette kyllingkjøtt?" gikk gjennom. Mulig det var veldig skummelt å snakke med utlendinger eller at hun bare var fryktelig sjenert... Vel, vi fikk nå bestilt litt av hvert, uten alltid å vite helt hva vi hadde bestilt.
Jeg har kost meg i dag med å høre på den syngende dialekta de bruker på denne kanten av landet. Dette er jo mitt barndoms japansk. Det språket jeg beherska flytende den gang jeg gikk i 1. og 2. klasse på barneskolen. Den gang jeg ikke skjønte vistsen med å lære norsk og alltid slo over i japansk hvis jeg var sint eller opprømt. Og selvsagt drømte jeg på japansk.
Språket har virkelig kommet mer og er fram underveis i denne turen. er positivt overaska over hvor mye jeg faktisk husker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar