Vi starta litt pent i dag etter noen hektiske dager på farta i Kyoto.
Billig og sentralt hotell her i Nara, og frokosten var veldig bra. Så vi tok oss god tid, med lang kaffepause til slutt og finleste litt på severdighetene. Nara er mer overkommerlig enn Kyoto hva antall templer angår. Men, så er det også været å ta hensyn til. Den japanske våren har vært ganske så kald så langt. Med unntak av noen dager med over 20 grader i Nagasaki, har temperaturen ofte vært litt over eller litt under 10 grader. Vi har hatt så kaldt som ned mot null (i Tokyo), men også en del dager med mellom 15 og 20 grader. Kan være litt utfordrende å kle seg riktig...
I dag var det meldt fra 5 til 9 grader og noe regn. Dessuten viste det seg at det var en sur vind, så det frista med litt innendørs -aktivitet på morgenen. Vi starta med et besøk på et kjøpesenter med sportsbutikker - i den hensikt å få kjøpt noe tøy som kanskje kunne passe våre norske kropper. Men, også i sportsbutikken viste det seg at dametøy bare fantes i maks Medium - og med mye i Small og Ekstra Small. Så, det var ikke annet å gjøre enn å lete blant herretøyet. Tror XL herretøy tilsvarer vår størrelse 40 eller noe sånt. Kan ikke være lett å være stor her i landet....
For øvrig hadde vi en veldig hyggelig opplevelse da vi kom inn på det enorme kjøpesenteret med flere avdelinger. Henvendte oss i en butikk og spurte etter sportsbutikker. Dama lukka kassa i sin egen butikk og gikk med oss ganske langt inn i kjøpesenteret for å peke ut den riktige retningern. Veldig hyggelig gjort!
Så var det over på sightseeing - i Nara er det meste av gamle templer og slott samla på østsiden av byen. En har altså bygd ut den moderme byen vest for og ikke rundt severdighetene. Vi starta opp med Nasjonalmuseet i Nara, siden det var litt kaldt og regn i lufta. Fikk se en imponerende samling av gamle saker - skulpturer og bilder. Noe av det fra så langt tilbake som 700-tallet.
Så gikk vi i den berømte Nara-parken vestover. En park som omgir alle severdighetene og som er full av dåhjort - veldig tamme sådanne. Det selges mat til dem i diverse kiosker og de er vant til å bli fora av turistene.
V gikk til templet Kofukuji, - med den berømte femetasjes pagoden fra 1426, kopi av originalen fra 730.
Lunsjen tok vi på en typisk japansk restaurant. Det ville ikke falle oss inn å oppsøke Mc Donalds, en italiensk pasta-sjappe eller lignende. Oftest i de japanske restaurantene skjønner vi jo ikke helt hva som står på utsiden eller i menyen, så vi får mange fine overraskelser når vi bestiller mat. Stedet vi "dumpa inn" på idag, viste seg å være et sted hvor alle mat ble tilberedt på bordet - i innebygde stekepanner.
Vi bestilte en rett med grønnsaker (kål, løk, bønnespirer, purre, gresskar, auberginer), sopp og tynnskåret oksekjøtt. Det ble varmebehandlet litt før vi fikk det "levert" på vår stekeplate, sånn at det ikke var helt rått. Så fikk vi tallerkener, stekespade og pinner, samt hver vår skål med en deilig dressing. Og det var bare å steke i vei. Fantastisk godt var det!
Jeg reflekterer stadig over i hvor stor grad denne turen faktisk er en kulinarisk reise for meg. Jeg har liksom gjenoppdaget japansk mat. Virkelig smakt på mye jeg ikke har spist før. Og synes det aller meste er veldig, veldig godt. Det eneste jeg kan styre meg for er blekksprut, noe av soppen og de aller mest "krevende" fisketypene av den rå fisken.
Etter lunsjen gikk vi i gang med litt shopping, og bevega oss blant annet inn i en veldig travel handlegate. Inni en butikk oppdaga plutselig reisefølget mitt at lommeboka hennes var borte, og med ett så vi liksom for oss hele ferien som en katastrofe. Vi skynda oss tilbake til restauranten der vi spiste, for det var det siste stedet hun i øyeblikket huska at hun hadde sett lommeboka. Men, der var ingen lommebok.
Hun var sikker på at noen måtte ha stjålet den fra en halv-åpen veske, mens jeg følte meg ganske så sikker på at om bare en japaner hadde funnet lommeboka, så ville den bli innlevert til politistasjonen. Så, vi oppsøkte turistinformasjonen og spurte etter nærmeste poitistasjon og gikk avgårde dit. For øvrig så dama bak skranken svært tvilende ut til teorien om å ha blitt frastjålet, vi hadde vel mista noe... Reisefølget mitt var pessimistisk til besøket på politistasjonen og kun innstilt på å levere en anmeldelse, sånn at hun kunne vise til et dokument ovenfor forsikringsselskapet.
Politimannen så vantro ut når jeg framla saken om at jeg trodde vi var blitt bestjålet. Nei, vi hadde vel mista lommeboka... Men, vi fikk bli med inn på kontoret. Så spurte han hva eieren av lomeboka het, og da han hørte navnet sa han straks at den hadde de fått inn. Gjett om fortvilelsen gikk over i lettelse når politimannen henta fram et par brune konvolutter - en med lommeboka med alle kort, og en med de kontantene som hadde vært i (ca 1500 NOK i yen).
Han spurte meg så om jeg kunne skrive japansk (siden jeg åpenbart kunne snakke det). Jeg måtte jo si nei til det, så han fylte ut skjema for oss. Vi ble spurt om når vi sist hadde sett lommeboka og når vi hadde oppdaga at den var borte. Og jeg skjønte at det stemte godt med historien til den som hadde levert den inn. Så måtte eieren av lommeboka sjekke at alt innhold stemte og telle penger, for så å signere på et par papir.
Vi var jo så lykkelige at vi gråt av lettelse, og takka og takka om igjen og om igjen. Politimannen så nesten litt brydd ut, over noe som kanskje i hans øyne var en selvfølge, - nemlig at en funnet lommebok med kredittkort og penger ble levert til politiet. Jeg forklarte at i det landet vi kom fra var det sånn at vi nok ikke ville fått igjen en mista lommebok. Jeg lurte også på om han hadde noe telefonnummer til den som hadde levert den inn. Enten hadde han det ikke eller han ville ikke utlevere det, - vi fikk det i alle fall ikke. Så, jeg ba ham være så snill - OM hun som hadde levert lommeboka ringte, - å hilse og si så mange takk fra oss.
Vi bukka og takka oss ut av den bittelille politistasjonen og følte at det var helt uvirkelig det som hadde skjedd. Jeg kjente en stor stolthet over dette landet jeg har vokst opp i, og den ærligheten som råder.
Det kjentes greit med en avslappende ettermiddag på hotellet etter de siste strabasene. På kvelden satsa vi på nærområdet til hotellet for middagen, og fant ganske kjapt et åpenbart populært spisested. Vi måtte stå kø en liten stund, før vi ble vist plass inn i restauranten. Der ble vi plassert på stråmatter, men hvor det var åpning i gulvet, slik at vi kunne sitte på vanlig måte. Et reisefølge på tre pensjonerte japanske damer satt like ved oss.
Vi kommuniserte litt med smil og gester uten at jeg tilkjennegjorde at jeg kunne snakke japansk. Noen ganger kan det kjennes greit at en får lov å være i hver sin verden. Jeg halvhørte på praten deres og skjønte jo at de hadde masse å snakke om angående familie og felles kjente. Og vi norske damene hadde i grunn også vårt å snakke om etter dagens opplevelser.
Vi bestilte tunfisk med avocado, en salat av kål og reddik, videre en rett med biff og en med kylling. Maten var kjempegod, - med gode sauser og mørt kjøtt. Vi smilte og skålte med damene, og hadde blant annet moro av at vi hadde bestilt samme type salat.
Først da vi skulle gå alle sammen, begynte jeg å snakke ordentlig med dem. Den ene utbrøt at det var da "zannen" - ergerlig/bortkasta at de ikke hadde skjønt tidligere at jeg kunne snakke japansk. De hadde nemlig sittet og snakka om at det var synd de ikke kunne snakke engelsk, for de hadde hatt lyst til å snakke med oss. Også visste de ikke hva godt de kunne gjøre for oss, og kom alle tre fram med hver sin lille "omiyage" - presang til oss - noe innpakka sukkertøy og salt kjeks. Utrolig hyggelig gjort!
Så, etter noen møter med "landsmenn" i dag, må jeg bare si - japanere - dere eier fortsatt hjertet mitt. Jeg har blitt rørt om igjen og om igjen i løpet av også denne dagen, - over omsorg, oppmerksomhet, service og hjelpsomhet!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar