Frokosten på hotellet ble som igår inntatt i resepsjonsområdet. Maten var god den, med både japanske og vestlige innslag. Vi holdt oss til den japanske maten. Det veldig lyse bakverket med syltetøy frista lite...
Veldig enkelt å spasere til jernbanestasjonen, og slippe drosje.
Så starta altså turen mot Kyoto. Tipset hvis en skal til Kyoto må være å bestille overnatting i svært god tid. Vi bestilte for ca 3 måneder siden, og det var nok altfor, altfor sent. Særlig når en skal dit i høysesong, slik som vi skal. Vi slet skikkelig med å finne noe ledig hotellrom og fant til slutt to rom på Sun Members Kyoto Saga ca en mil fra Jernbanestasjonen. Hotellet vårt i Kyoto er det desidert dyreste vi bor på under turen. Men, så er middagen inkludert i tillegg til frokost i Kyoto, da.
Både dyrt og utenfor sentrum, altså. Men, dette var det beste vi klarte å få til for 3 måneder siden, uten å skulle betale mangfoldige tusen for rommet. Som sagt, - det hadde vært lurt om vi akkurat her hadde bestilt litt tidligere.
Men, en må bare gjøre det beste ut av det. Og uansett ville vi nok ha måttet betale mer her enn andre steder. Alle skal jo til Kyoto i sakurablomstringen, ikke minst japanerne selv. Så, da kan de vel ta seg godt betalt for hotellrommene.
Første etappe med toget gikk på tvers av landet, til Okayama. Fra den ene kysten til den andre, altså. Ferden videre fra Okayama gikk med shinkansen.
Framme på Kyoto stasjon fikk vi satt fra oss bagasjen på en oppbevaring og kunne sette i gang med å ta for oss byen. Jeg hadde gjort litt jobb hjemme i Norge for å prøvd å finne ut hva slags mulighet det var for bagasjeoppbevaring på noen av jernbanestasjonene. Den eneste jernbanestasjonen jeg fant noe mer enn coin lockers på var nettopp Kyoto. Og det var jammen bra, for alle de store boksene vi passerte var opptatt.
Når en har to-tre dager på et sted hvor en fint kunne sett nye ting i to uker, er det litt overveldende å bestemme seg for hva en skal gjøre. Vi fant rett og slett ut at vi følger "åtte på topp" listen til en god guide-bok vi har med. Skulle vi mot formodning rekke mer, tar vi det med oss. Vi starta denne ettermiddagen med et tempel som heter Kiyomizu-dera, tok en drosje dit.
Da vi kom ut av drosja og skulle begynne å gå oppover i menneskestimen, opplevde vi for første gang siden vi kom til Japan klaustrofobiske tilstander. Ikke en gang i Tokyo var det så tett med folk. Det gikk liksom opp for oss at nå hadde vi kommet til en skikkelig turistfelle. Veldig flott å se, men du verden så mye finere det hadde vært uten alle turistene.
En smal gate førte altså opp til templet, og vi bevega oss sakte oppover. Det var mange, mange kimonokledde asiater. Først tenkte vi at det var japanere, men når jeg hørte etter på praten deres, gikk det opp for meg at det var mange koreanere og kinesere. Og kanskje gikk de i leide kimoner. Vi så i hvert fall flere utleiebutikker. Uansett var de jo fotogene, sælig jentene i sine sprakende farger.
Sammen med haugevis av andre kom vi oss opp på den imponerende verandaen rundt templet. Verandaen står på påler som liksom lener seg utover fjellsiden, og med en fantastisk utsikt over Kyoto.
Det som er litt artig er at jeg hadde dette templet som motiv på et japansk kunstbroderi jeg lagde mens jeg gikk på ungdomsskolen. Vedkommende som hadde laget tegningen til broderiet hadde nok tatt seg litt kunstneriske friheter; -det ser nemlig ut som den kimonokledde damen står rett foran templet. Siden templet er plassert på påler langt oppi fjellsiden, måtte dama ha svevet i løse lufta for å få til dette. Uansett, jeg husker i hvert fall at jeg ergra meg over alle pålene, ffordi de var så vanskelig å sy.
Vi rakk å gå litt rundt på området før de stengte kl 17.30. Så gikk vi i retning Gion og de gamle beholdte huskvartalene. Kyoto er den eneste japanske byen med over 1 million mennesker som ble spart for bombing under andre verdenskrig. Her er det altså muligheter for å få sett litt gammel bebyggelse.
Den nyere japanske bebyggelsen glimrer stort sett med fravær av estetikk. Egentlig ganske rart når de er så opptatt av det estetiske i så mange andre sammenhenger. Så, japanske byer er stort sett ganske stygge. Det var derfor godt å gå rundt i trehuskvartalene og nyte synet av vakre nabolag.
Klokka dro seg mot 19 og det var på tide for oss å få tak i bagasjen vi hadde satt igjen på stasjonen (de stengte kl 20). Drosjesjåføren som kjørte oss lurte på om det var greit å slippe oss av på "denne siden av stasjonen". Det var jo noe voldsomt med køer og trafikken snegla seg fram. Det sa vi ja til, men skjønte da vi begynte å lete at Kyoto stasjon ikke akkurat er Oslo S. Det var virkelig vanskelig å finne fram, vi gikk og vi gikk. Til slutt fant vi ut at vi fikk gjøre som vi har gjort av og til før - prøve å gå den samme ruta som vi opprinnelig gjorde. Dermed begynte vi å følge skilt til utgangsdøra for shinkansen. Ogda fant vi enkelt fram.
Ny drosje til hotellet, og vi var spente på hvor langt ut på landet vi kom til å havne. Ja, landet var det jo selvsagt ikke, men absolutt en opplevelse av å komme langt på utsiden av bykjernen. Det passa veldig bra med middagen inkludert, så vi fikk båret opp bagasjen og gikk rett til restauranten. Hvor vi fikk servert 7 retters japansk middag. Bukkende kimonokledde damer som kom med den ene retten etter den andre. Rå fisk, grilla fisk, grønnsker, miso-suppe og mye mer. Blant annet en varm søt rett som ble servert i en halv bitteliten sitrusfrukt.
Rommene var store og fine. Det eneste jeg har å utsette på hotellet så langt er internet-kapasiteten. Vi er henvist til wifi i resepsjonsområdet, og selv der virker det som det er velig dårlig kapasitet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar