26.04 Herlig dag på myra med gjengen.

Det er bare helt fantastisk med norsk vår, etter en hel måned med japansk vår! Varme, solfylte dager, nygrønne bjørketrær, diverse blomster, fuglesang og skog og mark - og gode treningskompiser. Bedre kan en jo ikke ha det!

Gjengen skulle møtes til trening kl 12, men et par stykker av oss dro litt før for å lage litt opplegg.

Jeg fikk plassert bilen i sånn noenlunde skygge og lot Carmen være igjen. Så fikk Petra bli med ut for å være med på at vi la ut dummyer.

Dette med å ta med Petra ut på en sånn type aktivitet, er helt nytt. Jeg har jo prøvd flere ganger tidligere, og funnet ut om igjen og om igjen at unghunden min har vært altfor intens til at det har nytta å gjøre noe sånt, uten at det ble bare tull av det,

Jeg kan tenke meg at for folk som har “normalt rolige” (hvis det finnes noe sånt?!) unghunder, kan det sikkert høres veldig rart ut at jeg er fornøyd med Petras innsats i dag. Men, jeg er nøye med å sammenligne med Petra med Petra. Og ikke med idealhunden.

Petra fikk gå løs ved siden av meg, noe “her” og noe “fot”. Treningskompisen hadde en hund løs og en i bånd. Og likevel holdt Petra seg ved bena mine, uten å springe i vei. Noe som er mye bedre enn hva hun har klart før.

Så gikk vi rundt på myra og kasta ut fire områder, med til sammen 20 apporter. Og Petra knalla bare på tre av apportene. Noe som også er uendelig mye bedre enn før. Ja, selvsagt skulle hun ideelt sett ikke ha knalla på noen, jeg vet jo det. Men, jeg sammenligner henne med hvordan hun var for en drøy måned siden. Noe har skjedd med hunden mens hun var på feriekoloni!

Og selv om hun knalla, og også fikk tak i apporten ved et par anledninger, så klarte hun å slippe området og uten problemer bli med videre. Hun virka også helt ferdig med det hele da vi var tilbake på stamplass. Da bare slappa hun av.

Tror jeg kan konstatere at jeg ikke har bygd opp noen høye forventninger på det å apportere hos den hunden, i hvert fall. Selv om det sikkert er fort gjort å endre på….

Petra ble satt i bilen, og bilen flytta inn i bedre skygge. Så kom de andre og elitetreningen var i gang.

Vi hadde altså lagt ut fore områder, og kombinerte å sende hundene dit og kasta markeringer. Ikke så lett for dem å markere når apportene gravde seg ned i myra. Og også vanskelig for hundene å vurdere dybde i kastene, så det ut til.
Carmen hadde noen glimrende markeringer og noen mindre glimrende. Så er det jo litt å jobbe med å komme i gang med samarbeid om styring igjen. Ikke minst må den tobente huske på å r o e ned og puste med magen. Gi hunden tid til å oppfatte signalene…

Timene fløy fort i hyggelig selskap. Jeg var borte og flytta litt på bilen én gang underveis, og lufta Petra litt. Så fikk hun komme bort til gjengen helt på slutten, når vi var ferdig med apporteringen.

Hannhunden i gjengen syntes at Petra var kjempeinteressant på dag 6 i løpetida., men Petra syntes visst at han var litt slitsom.

 

25.04 Sykkeltur

I dag fikk Petra være med på kontoret. Siden bilen min skulle til dekkskift, hadde jeg ikke mulighet for å kunne kjøre hjem på kort varsel. Altså hvis jeg skulle observere at hun begynte med noen ødeleggelser.

Petra var om mulig enda flinkere kontorhund enn tidligere. Stort sett lå hun bare og sov.

På ettermiddagen tok jeg fram sykkelen. Den har riktignok fortsatt piggdekkene på (de blir skifta til uka), men jeg hadde så lyst på en sykkeltur.

Tok med begge to, og ble litt skuffa over at Petra løp så langt ut til siden som hun gjorde. Det ser ut som jeg må bruke tid på å sykle med én og én, og lære Petra til å bli fortrolig med å løpe tettere inntil sykkelen. Altså før jeg kan ta med begge to på sykkeltur.

Petra er for øvrig bemerkelsesverdig rolig innendørs om dagen. Er litt spent på om det er et “løpetidsfenomen” eller om det varer ved når løpetida er over….

24.04 Tid for å trene med Petra

I dag måtte jeg ut og teste hvordan det stod til med lille Petra. Begynte med å dra til det vanlige “løpe-jordet”. Faktisk det eneste jordet i nærheten som enda ikke er pløyd. Ellers er det jo som vanlig på våren - en hel masse treningsområder forsvinner med våronna.

Jeg begynte med litt fot, og gikk så direkte over til nærsøk på godbiter. Som tidligere er dette med nærsøk et forsøk på å få ned hennes forventninger om å rase rundt i full fart så fort hun slippes fri.

Tanken er at når hun kobles løs, skal hun fortsatt være fokusert på meg, uten nødvendigvis å gå fot.

Så kombinerte jeg nærsøk, fri, kom og stopp en stund. Tilbake i bilen og kjørte til et skogsområde for å trene mer. Håpa at hun hadde fått ut litt energi og kunne være kul nok til å apportere.

Petra var helt uten tendens til å stikke av gårde eller “eksplodere” av løpetrang i skogen. En veldig hyggelig erfaring. Kanskje er det håp for det lille intense rampegullet.

Vi gikk fot, og jeg la ut dummyer. Sendte henne i to ulike retninger. Så prøvde jeg å legge ut dummy, gå tilbake til stamplass og sette henne foran meg med ryggen mot dummyen. Slapp en dummy ved bena mine og sendte ut.

Joda, hun nølte et lite sekund, og kikka på dummyen ved bena mine. Men, så huska hun ut-tegnet og løp av gårde. Jeg plukka opp den ved bena mine mens hun var på vei ut. Tilbake igjen, så jeg at hun snuste litt og lurte på hvor det var blitt av dummyen som hadde ligget der.

Jeg tenker at dette i starten er en grei måte å få henne til kun å fokusere på å avlevere det hun har, før hun leter etter noe mer.

Ellers er det fortsatt sånn det var tidligere, - at opptaket kan forbedres, mens avleveringene er bra.

Testa også ut stoppsignal. La ut en dummy på samme sted, og snek ned en i buskene på vei ut. Så sendte jeg henne på den ytterste og stoppa henne underveis. Det gikk kjempefint. Hun fikk så søke til venstre for å finne den jeg hadde lagt ut.

Men, da jeg prøvde å sende på nytt - ut til den ytterste, nei, da skjønte hun ingenting. Hun ville bare tilbake til buskene og lete på nytt. Dermed fikk hun sitte og bli, mens jeg gikk ut og påvirka. Og da gikk det fint.

Avslutta med at Petra fikk sitte og se på at jeg la ut et par dummyer til Carmen. I motsetning til tidligere, gikk dette helt fint. Ikke noe stress eller tendens til å bryte sitt og bli.

Petra fikk vente litt i bilen mens Carmen fikk komme ut en liten tur. Og Carmen var kjempeivrig. Det virka som hun hadde venta voldsomt på at det ble hennes tur, og nå skulle hun yte sitt beste.

Kombinerte å bruke tennisballkaster med markeringer av tennisball og dirigere henne på de dummyene jeg hadde lagt ut. Svartfrøkna hadde et vanvittig tempo både ut og inn. Var tilbake med ballen superkjapt og venta på neste oppgaven. Og hun gikk fint fot når jeg gjorde meg klar til å kaste ball. Artig!


 

23.04 Lenge siden sist fellestrening

Tungt å dra på jobb i dag. Sliter med Jetlag. Og for dem som tror at det “bare” handler om å være trøtt, så kan jeg informere om at det også innebærer kvalme, svimmelhet, hodepine, dårlig søvn og faktisk dårlig appetitt.

Petra ble etterlatt på kjøkkenet bak en spesialkonstruert “barrikade” mellom kjøkken og stue. Takk til Pappa håndverker. Denne her blir umulig å forsere, Petra! Og til alle som tenker at hun kan hoppe over, - nei, Petra er ikke så god til å hoppe som Carmen, så det skal gå bra.

Inne på kjøkkenet var selvsagt alt fjerna fra kjøkkenbenkene. Og Petra fikk ingen biabed (jeg kjøpte ny i Tøksfors på veien hjem i går). Hun hadde kun hardplastsenga med fleecetepper. Så langt har hun jo heldigvis aldri rørt lister, karmer eller annet fast inventar.

Via webkamera og da jeg kom hjem, kunne jeg konstatere at dagen hadde forløpt uten noen ødeleggelser. Heldigvis.

På kvelden var det tid for fellestrening. Men, hva skulle jeg gjøre med Petra, som jo allerede hadde vært alene hele dagen… Løsningen ble å sette henne igjen hos faren min i leiligheten hans i Sarpsborg. Litt spennende siden Petra er en håndfull. Men, selv om hun er vilter, er hun jo sosialt sett helt ukomplisert, ikke redd for noe.

Dermed dro jeg av gårde på trening med Carmen. Hm. Vi er ganske ute av form, både Carmen og jeg. I dag gjorde hun noe så uvanlig som å knalle et par ganger. Det gjør hun jo normalt sett aldri.

Og styrbarheten kunne selvsagt vært bedre. Men, tatt i betraktning at vi har hatt fri en måned, gikk det vel ikke så verst. Årets første vannapporteringer fikk vi også prøvd oss på.

Tilbake hos faren min kunne han fortelle at han hadde gått tur med Petra. De hadde også vært på besøk og truffet et lite barn, noe som selvsagt gikk helt fint. Herlig!


 

22.04 Home sweet home

Først noen bilder av flokken med våre japanske hatter.

Farvel til Anita og Jørgen og jeg begav meg på hjemvei. Nok en gang tuuuuuuuusen takk til verdens beste oppdrettere for pass av hundene mine i en måned!!

Godt å være tilbake i leiligheten, men en stor jobb å pakke ut, rydde og vaske klær. Skulle gjerne hatt noen dager med fri for å akklimatisere meg, men akk, i morgen er det jobb igjen.

For øvrig var begge hundene helt utslått! Det tar visst på å være på feriekoloni en måned. Og jeg synes at Petra virker roligere og mer moden enn før jeg dro til Japan. Hun var flinkere til å roe seg ned og bare bli liggende selv om jeg romsterte rundt i heimen og rydda. Håper det fortsetter sånn!

21.04 Annnen Påskedagstrening på LIlla T

Må først fortelle litt om gårsdagen. Det var jo interessant å skulle se igjen hundene etter en måned borte fra dem. Det gikk omtrent som forventa. Carmen kom fykende ut av huset og bort til meg. I et lite brøkdel av et sekund oppfatta hun nok bare at det var et menneske som hadde kommet. Så skjønte hun at det var meg, og da ble hun kjempeglad. Ville ikke gå noe annet sted, skulle bare være der jeg var.

Petra kom også løpende bort og var glad, men fant fort noe interessant å lukte på.

----

Gjett om jeg våkna tidlig i dag - kl 04.30. Da var det jo 11.30 i hodet mitt. Lå og hørte på fuglesangen i en ellers stille verden. Stor overgang fra det lydholdige Japan.

I dag var det altså den årvisse andre påskedagstreningen. Og siden de hadde hundevakt på Thorsvi, fikk Petra være igjen hos hundevakten, mens Carmen og jeg altså dro av gårde på trening. Selvsagt veldig spennende å skulle trene hund igjen etter en måneds pause.

I starten virka Carmen fryktelig ukonsentrert og nærmest uinteressert. Så ut som hun helt mista konsentrasjonen etter noen få minutter, og at hun ble kjempesliten. Bare la seg ned på linja.

Men, så, etter en pause, var det akkurat som hun våkna til og huska hvor moro det var å apportere.

Vi var blant annet ved et gjerde og hundene skulle altså hoppe over og apportere. Da kom Carmen for første gang med en lyd. Andre hunder blir hete av å se vann. Carmens forventninger stiger altså ved tanken på å få lov å hoppe!

Joda, mye å jobbe med av styrbarhet og fot. Men, til å ha hatt fri en måned gikk det vel ikke så verst.

Ellers var det som vanlig veldig artig å se igjen “Thorsvi-familien”.

Var veldig glad jeg hadde bestemt meg for å overnatte en ekstra natt i Enkøping, sånn at jeg slapp å kjøre hjem i kveld.

20.04 Hjemreise

Etter en måned i Japan var det altså slutt. Vi måtte til pers og starte på turen mot flyplassen og dermed turen hjem.

Det ble en siste japansk lunsj msd sushi på Haneda Airport før vi borda Lufthansa-flyet som skulle ta oss til Frankfurt. Flyet fikk litt forsinka avfart - og forklaringen på engelsk lød på at det var en full passasjer som ikke fikk bli med flyet og at de venta på Flyplass-politiet. På japansk sa de at det var en kunde-erverdighet som desverre hadde kommet i skade for å drikke litt for mye sake.

Ja, - virkeligheten kan beskrives på mange måter, det er helt klart. Og språk er kultur.

Her jeg sitter på flyet er det vel tid for tilbakeblikk på denne måneden på tur. Jeg må si at turen har overgått mine på forhånd skyhøye forventninger. At jeg skulle kose meg med japansk mat, hadde jeg jo forventa, men at jeg skulle begynne å like mange flere typer japansk mat  enn tidligere, hadde jeg ikke trodd. At jeg skulle huske mer og mer språk, regna jeg med, men at det skulle være SÅ gøy å prøve å forstå kanjiene (skrifttegna), var også overraskende.

Også er det alle de små og store tingene jeg har lagt merke til ved det japanske samfunnet. Alt jeg har lært. Det å være på tur sammen med en som aldri hadde vært her før, var veldig annerledes enn mine tidligere to turer til landet, hvor jeg første gang reiste alene, og andre gangen sammen med moren min. Jeg har fått mange spørsmål fra reisefølget mitt, og har også selv vært undrende til mye av det jeg har sett. Og sånn sett vært som en svamp, som har tatt til meg nye inntrykk og opplevelser.

Bare på vei til flyplassen i dag, fikk vi påminnelser om så annerledes ting er her. Like i nærheten av flyplassen kom vi forbi en del av et felt som var sperra av. I Norge hadde en jo greid seg med noen røde veikjegler, eller bukker til å sperre av. Her er det altså i tillegg til det, intet mindre enn syv politimenn som står på forskjellige kanter rundt det aktuelle området, og to av dem peker og viser vei. Da vi var på museet i går, kunne vi observere til sammen flere titalls personale som pekte og viste vei ut av museet ved stengetid.

Noe annet som er veldig rart her er utrykningskjøretøy. Håper å slippe å havne i en japansk ambulanse, for de kan en jo omtrent sykle om kapp med. De kjører bare SÅ sakte. Så er det høyttaler på taket som ber folk om å kjøre til side. Bilistene kjører til side, men litt sånn nølende. Ikke som vi er vant med i Norge at trafikken "skvetter" til side når det kommer en bil med blålys og sirener. Jeg vet ikke helt hva som er årsaken til kombinasjonen bilister uten særlig respekt for utrykningskjøretøy og sneglefarten på ambulansene. Kanskje er japanerne så overstrømmet av lyd og bråk at en må ta veldig i for virkelig å få folk til å høre etter...?

Så er det alle påminnelser om hvilken side av trappa eller rulletrappa en skal være på når en skal ned eller opp. Hold til venstre, eller noen ganger har det vært hold til høyre. Det står skrevet "overalt", og i tillegg har vi opplevd egne uniformskledde menn på T-banen som står nederst i rulletrappa og peker vei. Stå til venstre og gå til høyre. Noen steder er det rullegater, og da er det forbudt å løpe, og påbudt å holde seg fast. Og omtrent ingen finner på å bryte disse reglene...

Lurer litt på hvordan jeg skal klare meg når jeg kommer tilbake til Norge og ingen minner meg på at jeg må stoppe på rødt lys, huske på glippen mellom tog og plattform eller at jeg ikke må glemme igjen noe på bussen.... Lurer også på hvordan jeg skal holde ut et mye lavere høflighets- og servicenivå enn det jeg nå har blitt bortskjemt med en måneds tid. Og hvordan skal jeg klare meg uten all den gode japanske maten...

Flyreisa tilbake til Skandinavia forløp ikke uten en viss dramatikk. Vi hadde jo på forhånd, før vi dro fra Norge, fått beskjed om at flighten fra Tokyo skulle gå noen timer etter det opprinnelige oppsatte tidspunktet, - noe som betydde at vi kun hadde en time på ossi Frankfurt for bytte av fly. Til den som evt holder på å planlegge en flyreise via Frankfurt - ikke finn på å ha kun en time til bytting av fly...!

Pga den tidligere nevnte forsinkede avreisa fra Tokyo, hadde vi kun 45 minutter på oss på flyplassen. Siden reisefølget mitt hadde fått plass langt bak i flyet, kom jeg meg ut mye tidligere enn henne. Og jeg fant fort ut at her var det om å gjøre å springe det jeg klarte. I tillegg til at vi omtrent måtte til den andre siden av den enormt store flyplassen, måtte vi gjennom både passkontroll og sikkerhetskontroll. Jeg sprang så jeg hadde blodsmak i munnen, og var framme ved gaten ca 10 minutter før avgang.

Så håpa jeg jo på at de skulle vente på reisefølget mitt, siden jeg stod der og forklarte at hun var på vei gjennom flyplassen. Men, nei, - de ville ikke vente, sa de. Dermed satte jeg meg inn i flyet og så svart på at hun skulle komme med, men jammen kom hun seg inn i flyet i siste sekund. Litt høy puls, altså, men vi rakk flyet!

Rart at denne lange reisa nå har kommet til slutten. Både vedmodig og helt greit på en gang.

Det som er helt sikkert er at dette ikke blir siste turen. Det var en veldig positiv opplevelse at det ikke var dyrere å reise enn det det var. Stort sett var det veldig enkelt å bestille overnatting på forhånd, og ankomme diverse hoteller. Det var også veldig enkelt å reise rundt med tog. Lett å finne taxi. Og lett og billig å spise ute.

I det hele tatt har Japan som ferieland vist seg fra sin aller beste side. Dette er ikke et farvel til Japan, men på gjensyn!!

Og med dette avsluttes Japan-bloggen. Tusen takk til alle som har lest, og fulgt med meg på ferden. Nå går bloggen tilbake til å bli hundeblogg igjen.

19.04 Siste dag i Tokyo

Bedre vær i dag, men fortsatt ikke den varmen vi hadde onsdag og torsdag.

Vi starta dagen med en tur i en dagligvarebutikk for å hamstre miso-pasta, nori, tørka blekksprut, riskjeks++, mye av det gode vi har spist mens vi var her, - ikke noe animalsk, selvsagt. Tok også en ekspedisjon for å finne en papirbutikk, og var riktig så fornøyde over å ha lett oss fram gjennom Tokyo. Helt til vi kom fram og fant ut at butikken var stengt på lørdag. Vel, vi fikk litt hjelp på et kjøpesenter av en engelsktalende informasjonsansatt, og fikk tips om en annen butikk som også solgte japansk papir. Mer shopping, altså.

Når vi først var i den enden av byen fant vi ut at vi skulle prøve å finne en restaurant fra Michelin-guiden for en finere lunsj. Nok en gang fant vi fram til rette sted, - vi har blitt skikkelig gode på å finne fram. Men vi fant ut at her måtte en ha bestilt plass lang tid i forveien for å få et bord. Dermed havna vi på en annen japanske restaurant på den andre siden av gata, og der var spesialiteten grilla ål. Så har vi fått med oss det også.

Etter lunsjen måtte vi rett og slett tilbake til hotellet og laste av alt vi hadde kjøpt. Blir spennende å se hvor mye bagasje det blir til sammen, og hvor tungt det blir....

På nytt ut på tur med subwayen og denne gangen gikk ferden til den kunstig oppbygde øya Odaiba sørøst i Tokyo havn. Et sted med diverse signalbygg, fornøyelsespark og kjøpesentra. Vi starta i noe som kanskje kan kalles Tokyos svar på  Teknisk Museum. Ble vel i grunn ikke særlig imponert over innholdet her, - det virka som det var mest for barn.

Men, det var artig å se på alle de spesielle bygningene i dette området, og turen fra sentrum ut dit og tilbake på "monorail" gav et flott bilde av denne delen av byen.

Vi avslutta turen ute på Odaiba på et stort kjøpesenter med et "kunstig"  tak - som skifta lys og skyformasjoner i løpet av tida vi var der. Der fant vi en dyreutstyrsbutikk, lignende de vi har funnet tidligere. Denne butikken solgte noe av det utstyret vi har sett i bruk.

Det med hundehold i Japan har i grunn virka veldig forunderlig på oss. Vi har sett mange hundeeiere, særlig med mindre hunder, som går rundt med hunden i barnevogn eller i en slags bæremeis. Veldig mange hunder har vært påkledd, selv om det har vært høye temperaturer. Hva er vitsen med å kle på en puddel genser i 17 pluss, liksom...? Litt sånn "veskehund-syndrom", altså.

Men, siden det var siste kvelden og greier, fant jeg ut at jeg jo måtte se om jeg kunne finne noe å ta med hjem til Petra og Carmen. Og jammen fant jeg hver sin skyggelue til dem. Tenker det skal bli fint på solrike dager!

Vi fant ut at vi dro rett på middag, og ikke via hotellet. Dermed utforska vi et området rundt en av de store stasjonene. Det som er typisk rundt store stasjoner er at det er store kjøpesenter. Og i disse kjøpesenterne er det ofte en etasje eller to som er avsatt til kun restauranter. Så også her. Og jammen dumpa vi borti en restaurant med to stjerner i Michelin-guiden, - Les Rosiers Eguzkilore. Og der var det ingen andre kunder, og altså plass til oss.

Det var jo litt hyggelig med en fjong avslutning på Japan-oppholdet, så da ble det 5-retters middag i kveld, denne siste kvelden. Og dermed litt dyrere enn vi har pleid å spise hver dag. Følte meg rent kongelig der jeg satt; - i litt luksuriøse omgivelser og med en stilig kledd kelner som snakka bra engelsk og forklarte grundig hva vi fikk å spise. Ødela kanskje inntrykket litt at vi så litt "rufsete" ut etter en hel dag på farta, og hadde med oss diverse "pakkenelliker" inn i restauranten. Men, vi ble behandla som kongelige gjester, like fullt.

Jeg har sett litt på dette med hva jeg har bodd, spist og drukket for på denne 30-dagers turen, og forbruket har vært på ca 900 kr dagen. Og da har vi hatt det rent og pent på alle hotell, og spist og drukket godt, uten å spare på noe. Inkludert det japanske railpasset har det gått ca 250 kr dagen på innenlands reising med tog, bane, buss, drosje og båt. Synes slett ikke det er verst, og kan ikke si at Japan er noe voldsomt dyrt ferieland. Det er jo dyrere å feriere i Norge!

Rart å legge seg denne kvelden, og vite at det var siste natt i Japan - på en stund...

18.04 Grå dag i Tokyo

Vi har vært klar over i mange dager at det skulle bli dårligere vær denne fredagen, - og Yr holdt helt hva de lovet. Ca 10 grader kaldere enn i går og regn i lufta.

Dermed hadde vi ingen store planer for verken parker eller båtturer, men egna dagen til shopping og det å dra litt rundt med T-bane til forskjellige deler av byen.

Jeg hadde et par ærend som betydde at jeg måtte lete meg fram, blant annet skulle jeg finne en frimerkebutikk. Hadde først lett på google på hotellet, og så fått de i resepsjonen til å lage reiserute for meg. Vi begynner å bli ganske drevne på T-banesystemet, så det gikk greit å finne fram til stasjonen.

Men, som vi har lært etterhvert, er det først når en skal ut av stasjonsområdet og videre at den virkelige letingen begynner. Hvilken av de ørten inngangene skal en ut av, f eks.... Over jorda surra vi litt rundt i forskjellige retninger, men så fikk jeg øye på en politiboks, og da visste jeg vi var redda. Japanske trafikk-konstabler ser en veldig mye av her. Og de fungerer utmerket som lokale veivisere. Så også denne mannen, som fant fram i "telefonkatalogen" av en kartbok han hadde. Og han kunne vise meg i riktig retning, inkludert noen landemerker jeg skulle se etter.

Veldig bra at jeg klarer å lese litt tegn, for dette bortgjemte stedet annonserte ikke akkurat sin eksistens. En helt nøytral bygning, med noen tegn oppe på veggen som jeg gjenkjente som "frimerker": Opp i tredje etasje og vi dumpa inn i noe som minte meg om min barndoms frimerkebutikk i Fukui. Blikkene som møtte oss viste at de ikke akkurat var vant til at utlendinger hadde noen ærend hos dem. Men, jeg fikk det jeg skulle ha, og vi kunne dra videre på vår ekspedisjon.

Nå har vi jo vært ganske så konsekvente med dette med japansk mat underveis. Men, til lunsj i dag gjorde vi noe helt uvanlig - vi gikk på Mc Donalds. Vi hadde nemlig oppdaga at de hadde en spesiell rekeburger - åpenbart tilpassa det japanske markedet. Og det var jo såpass sært og snålt at vi måtte smake. Resultatet? Vel, jeg tror jeg holder en knapp på ordinær burger hvis en først skal på Mc Donalds.

Etter lunsj tenkte vi at vi skulle prøve oss på et museum, men det viste seg at vi hadde uflaks. Vi i var jo SÅ stolte over å ha klart å finne fram til det forholdsvis bortgjemte museet for den kjente japanske tegnsfilmskaperen Hayao Miyazaki. Men, framme viste det seg at det ikke bare var å kjøpe billett ved inngangen. Denne måtte vi faktisk ha kjøpt i forveien - fra Norge! Bomtur, altså...

Så hadde vi en ny bomtur når vi lette oss fram til en vegetarrestaurant som guideboken vår anbefalte. Den var blitt lagt ned i den senere tida. Dermed tok vi T-banen til det berømte Shibuya-området hvor det er helt tett med restauranter og butikker. Faktisk fant vi et digert kjøpesenter hvor to hele etasjer var fylt opp med spisesteder. Det ble sashimi på resefølget mitt og grilla laks på meg. Pluss noe salat av forskjellige slag. Alt sammen smakte veldig godt.

Og noe så sjeldent som hvitvin til maten. Det har jo gått mest i øl her i Japan, både fordi det passer godt til maten, og fordi det er det de har utvalg på. F eks på denne finere restauranten viste drikkekartet kun en type rødvin og en type hvitvin, men diverse slag med øl og sake.

Kelneren var for øvrig av det pratsomme slaget, og fortalte oss om tilbehøret vi fikk til en av salatene. Det var tre typer miso-masse - med ulik lagringstid. Den ene var tre måneder, den andre seks måneder og den tredje var lagret i hele tre år, forklarte han. Årgangs-miso, altså!

Tilbake på hotellet gikk det opp for meg at jeg ikke hadde tatt ett eneste bilde med kameraet hele dagen, kun noen bilder med telefonen. Det er jo litt trælete med kombinasjonen ryggsekk med innpakka kamera, paraply og det å få kamera opp og ned av sekken. Enklere da å fiske mobilen opp av håndveska. I morgen er værmeldingen bedre så da håper jeg på bedre fotovær!

17.04 Tempel for døde krigsforbrytere, krigsmuseum og hager i Tokyo

Vi starta med å ta T-bane i dag og fant veien til keiserpalasset og den fine hagen rundt. Dvs det er bare deler av det store palass/hage-området som er åpent for publikum. Men, selv om det var en liten del av hagen vi hadde tilgang til, så var dette området i seg selv enormt digert.

Jeg må si at jeg har tenkt mye på det med hage på denne turen. Hadde jeg ikke hatt hundehobbyen, hadde det helt klart vært artig å holde på med hage. Noen elementer av den japanske hagen hadde nok likevel latt seg kombinere med hundene (hvis en hadde hatt tid og penger til å holde på med det, vel og merke...). Hva med f eks et bambusgjerde rundt tomta i steden for kompostgrindene. Og små hvite stener i steden for plen, - kanskje ispedd noen større stener med mose på. Og kanskje noen blodlønntrær og et par små furuer...?

I tillegg til den vakre vegetasjonen, var de enorme murene i keiserpalass-parken imponerende. Opprinnelig var dette stedet for Edo Slott, bygget i 1590, og den gang verdens største slott. Herfra styrte Shogun Japan fram til keiser Meiji kom til makten midt på 1800-tallet. Da ble det gamle brent ned og det nye keiserpalasset bygget. Dagens palass ble ferdig i 1968 og er en rekonstruksjon av det som ble ødelagt under bombingen i andre verdenskrig.

Dette var en flott dag å gå rundt i en park, - sol, litt svak vind, og ca 20 grader i skyggen. Godt med varme dager her i Tokyo etter en del tidligere dager andre steder med lavere temperaturer.

Etter en runde i parken var det tid for lunsj. Vi gikk rett og slett til ett av museene i den nordlige delen av parken - og her fant vi en italiensk restaurant. Vi regna oss fram til at dette var den tredje europeiske restauranten vi har vært innom så langt på turen vår. Vi har jo i all hovedsak spist japansk mat.

Jeg mora meg med å observere kelnerne, - så ujapansk de oppførte seg. Japanere nærmer seg jo ikke et bord med gjester uten å si noe. De sier "beklager at jeg forstyrrer", "takk", eller lignende. Men, disse italiensk-inspirerte kelnerne, - de bare smøg seg rundt og helte på vann i glassene våre, fjerna brukte tallerkner osv uten å si et eneste ord.

Ikke fikk vi varme kluter å vaske hendene med da vi satte oss heller. Det får en jo alltid på en japansk restaurant. Men, maten - ja, den var kjempegod. Asparges og permesan til forrett, og grilla fisk med grønnsaker til hovedrett. Og med nystekt baguette til. Det var faktisk godt å spise varmebehandla fisk for en gangs skyld. Og slett ikke verst med brød heller.

For øvrig var det utdelt både kniv og gaffel OG pinner. Det kjentes liksom naturlig å spise med kniv og gaffel på dette stedet...

Etter maten dro vi til Yasukuni Jinja, - et shintotempel med en kontroversiell historie. Opprinnelig var det bygget i 1869, og det ble etablert for å ære og minnes de som døde for sitt land i krig, det være seg soldater eller sivile som var sendt ut på et eller annet oppdrag. Så har en fra det ble laget hatt jevnlige sermonier hvor en "plasserer" sjelene til de døde i dette templet. Og siden japanerne tror at de avdødes ånder blir værende på jorda, og anser dem som beskyttere, tilbes de. Ikke bare tilber en åndene til familiemedlemmer, men også åndene til dem som døde for å beskytte landet. Per idag er nesten 2, 5 millioner sjeler plassert her.

Det kontroversielle er at det i dette templet også er stedt til hvile krigsforbrytere fra andre verdenskrig. Derfor medfører det massiv kritikk hvis et statsoverhode besøker dette templet, - både i Japan og utenlands.

Dette var et stort område med mange bygninger, og selve templet var vel ikke noe særlig annerledes enn andre templer. Men, så fant vi en statue av en indisk jurist, Radha binod Pal, som hadde sittet i den Internasjonale Militærdomstolen som ble etablert i Tokyo i 1946, og altså gav dommer for krigsforbrytelser. I en boks lå et skriv som vi kunne ta med oss, - underskrevet sjefspresten i templet. Sjefspresten lovpriser i dette skrivet den indiske juristen, som visstnok hevdet at alle de tiltalte japanerne var uskyldige.

Juristen mente at "The tribunal, commonly known as the Tokyo Trials, was none other than formalized vengence sought with arrogance by the victorious Allied Powers upon a defeated Japan. The prosecution instigated by the Allies was replete with misconceptions of facts, being therefore groundless." Du verden...!

Ellers var det også en hestestaue og en hundestatue - begge til minne om de hester og hunder som hadde dødd i krig.

Og vi fant "røkerommet", - noe som så ut som en gammel campingvogn. I Japan er det vanlig med røkeforbud ute, sånn som f. eks. i hageområder rundt templer. Men, inne i restauranter er det mye mer liberalt enn vi har i Norge. Ofte har vi sett at en og samme restaurant har forskjellige regler av hengig av tidspunkt på døgnet. Typisk er det røkeforbud i vanlig lunsjtid, kanskje fordi en da kan forvente familer og barn i restauranten. Mens på kvelden er det gjerne greit. Evt har de noen røkebord og noen ikke-røkebord.

Vi fortsatte ferden vår inn i et digert krigsmuseum, - Japan i krig gjennom historien. Det var massevis med engelsk tekst, så det var mye å lese. Hovedinntrykket vi satt igjen med er at de overhodet ikke tar noen som helst form for selvkritikk. Alt de gjorde i Asia forklares med selvforsvar. De mange interne stridigheter og borgerkrig knytta til maktkampen mellom Shogunatet og Keiserdømmet forklares med at dette var amerkanernes skyld. Amerikanerne satte nemlig på 1800-tallet krav om at Japan ble åpna for handel, - noe som igangsatte borgerkrig. Før andre verdenkrig måte japanerne sikre seg en buffersone mot et aggresivt Kina, - derfor gikk de inn i Korea osv.

For øvrig var det flere av krigene som ble referert til som incidents - episoder, altså. Ganske rar terminologi.

I grunn et ganske forstemmende og trist bilde av folket jeg tross alt er veldig glad i. Men, absolutt veldig interessant. Omsider fikk vi informasjon om hva de faktisk selv tenker og mener om sin rolle i krigen(e) i Asia i forrige århundre. De ble nok veldig ydmyka av den amerikanse seieren, ja. På en av plansjene stod det noe sånt som at i 1945 opplevde denne store nasjonen for første gang å tape.

Det ble etterhvert sent på ettermiddagen, og vi måtte begynne å tenke på hjemvei. Hadde først et ærend i en sake-og-vinbutikk, og hadde lest oss til på internet et anbefalt sted i det store restaurant-og shoppingområdet under Tokyo stasjon. Der var det på samme vis som i andre lignende butikker vi har vært i, - smaksprøver av sake. I grunn et ganske lurt forretningstriks, det...

Middagen tok vi i det samme området, og dumpa inn i en typisk japansk restaurant med kimonokledde serveringsdamer. Og her spiste vi omsider ordentlig sukiyaki. Vi smakte jo dette så vidt i Nagasaki, - men da som fastfood-versjon. Og det ble jo unektelig ikke helt det samme. Kveldens middag smakte bare fantastisk godt!

Serveringsdama syntes for øvrig det var artig å prate med meg. Hun ble imponert over japansken min, men kanskje enda mer over at jeg kunne fortelle at vi var glad i både rå egg og rå fisk, ville ha japansk te og i det hele tatt virka trygge på den japanske maten. Da jeg fortalte at moren hadde laget sukiyaki til oss da jeg var yngre, lurte hun på om moren min var japansk. Herlig!

Denne dagen fant vi veien tilbake til hotellet like bra som en innfødt, tør jeg påstå. Kom oss til den nærmeste T-banestasjonen, valgte riktig oppgang og gikk rett på. Vi var vel tilbake på hotellet i 20-tida etter å ha vært på farta hele dagen. Det er ikke noe latmannsliv å være turist!