26.11 Petra har fått løpetid

 

 

 

Da jeg kom hjem fra jobb i dag, fant jeg noen mistenkelige flekker på gulvet i ”glattcella” til Petra. Jeg har jo også observert de siste dagene at hun har vært veldig opptatt av å slikke seg. Så, dermed er den lille valpen min altså blitt ordentlig tenåring. Blir jo spennende å se hvordan hun takler DET.

Nok et frislipp i skogen i ettermiddag (jeg går fra jobb litt over kl 14 om dagen, og da rekker jeg litt dagslystur). Også i dag hadde jeg flaks med ikke å møte noen.

På kvelden gikk ferden til fellestrening med elitegjengen. Må si jeg synes vi er flinke til å stå på! Ikke verst å møtes fast to dager i uka til trening vinteren gjennom - i hvert fall er det jo det som er ambisjonen. Rakk litt fotgåing rundt på parkeringen med Petra før alle var på plass. Så fikk Petra vente i bilen , mens vi tok med de voksne ut på de delvis opplyste gressbakkene bak Ekeberg skole.

Vi gikk på linje og sendte på områder og markeringer. Carmen var stort sett kjempegod på markeringen, uansett om nedslaget var skjult. Hun hørte hvor de datt og dro rett til riktig sted. MEN, den styringen må bare bli bedre, altså. Jeg sliter når jeg har konkurrerende fristelser - av type rådyrbæsj, noe søppel etter folk, en eller annen lukt. Da kan svartfrøkna bli helt fortapt i luktene…
Ellers var kveldens trening veldig utfordrende for Carmen mentalt sett. Det krydde jo av unger, bikkjer, turgåere, joggere med hodelykter osv osv. Mye hun kunne hisse seg opp over og være redd for.

Jeg klarte stort sett å følge med, sånn at jeg fikk kobla henne når jeg så at noe nærma seg som hun nok ikke ville takle. Men, én gang gikk det skikkelig skeis. Hun var løs ved fot og en gutt på 10-12 år kom syklende i retning oss. Den lille vaktlabradoren min kasta seg fram på stive ben, pelsen til værs og knurra og bjeffa. Ja, det var sånn atferd at en hvilken som helst skyddshundeier sikkert ville vært kjempestolt.

Jeg kunne sunket gjennom gressbakken i skam. Og beklaga så mye ovenfor gutten, mens jeg fikk Carmen i kobbel. Gutten var kjempegrei og sa at det ikke gjorde noe. Han så heldigvis ikke redd ut.

Huff! Sånn utagering er virkelig et mindre sjarmerende trekk ved Carmen, altså! Og har dessverre ingen følelse av å kunne klare å få det av henne.

For øvrig hadde jeg refleksvest med lys på Carmen. Og prøvde meg med å ha lys i hånda på dirigering. Vet ikke helt hvor godt hun så det der ute.

Joda, vi er passe gale - mørket stopper oss ikke - vi trener jakt uansett!