Ja, nå har altså den lille valpen min rukket å bli 9 måneder og er ingen valp lenger, men unghund. Ut fra bildet å bedømme ser det ikke ut som hun har tenkt å gi seg med rampestrekene riktig enda…..
Oppsummert veldig kort kan en vel si at Petra er ”mye hund”. Og slett ingen førstegangshund.
Når jeg tenker på de mengdene med timer jeg har lagt ned på ro-trening, passivitet, ”calmness leads to reward” og bevissthet i veldig mye i hverdagen…. Ja, da tenker jeg at om denne hunden hadde kommet til noen som ikke hadde tenkt over disse tingene, så hadde det gått skikkelig galt…. For selv med all denne bevisstheten fra min side, så fremstår hun som ikke helt tam. Veldig mye energi, motor og årvåkenhet.
Jeg oppfatter at hun har et mye større jakttalent enn Carmen og en bedre psyke. MEN, Petras selvstendighet, mot, nysgjerrighet og intensitet er samtidig utfordring i treningen og samarbeidet med meg. Fordi Petra både er trygg nok og interessert nok i å finne på ting på egen hånd.
Derfor hender det vi har noen diskusjoner, Petra og jeg. Noe jeg aldri hadde med Carmen da hun var valp.
Da Carmen var 6 måneder gammel var hun med på sitt første jaktkurs, uten at det var noe problematisk for henne. Og hadde jeg hatt litt mer rutine som fører, så kunne jeg sikkert tatt kvalifiseringsprøven med Carmen i ung alder.
Med Petra blir det mer å skynde seg langsomt. Selv om hun fra i dag offisielt sett er gammel nok til å starte på jaktprøve, virker det som et ”lysår” unna før hun er klar for noe sånt.
Det er bare å innfinne seg med at individer er forskjellige. For Petras del er det nødvendig å bruke mye tid på basic trening, og da særlig fot. Det hjelper jo ikke om hun kan løpe rett fram 200 meter, om hun har et enormt godt minne, ekstrem søkslyst og er god på både stoppsignal og sideanvisning - HVIS hun altså ikke klarer å gå fot.
På meg virker det som hun vet HVOR fot er, men at det i settinger med forventninger er fryktelig vanskelig for henne å holde seg der. Dessuten har hun åpenbart et mye større behov enn det Carmen hadde for å løpe rundt i stor fart lenge. Få masse energi ut av kroppen. Jeg tror hun hadde tørna gal om jeg skulle forhindra henne i det, rett og slett.
Og forventninger har hun i litt forskjellige settinger. F. eks. inn fra bilen til heimen er vanskelig - fordi hun har forventninger om kveldsmat (enten klokka er 16 eller 22.…). Fot i skogen er vanskelig fordi det er mange spennene lukter å følge opp og det tidligere har hendt at det er dummyer å finne. Fot på jordet er vanskelig fordi det er et sted det går an å løpe fort, fort, fort. Fot på et helt nytt sted i skogen er vanskelig fordi det er så mye som skulle vært undersøkt. Fot på et kjent sted i skogen er vanskelig fordi hun har minner om tidligere interessante opplevelser…. Ja, sånn kunne jeg fortsatt. Det enkleste er en kjedelig asfaltert gang/sykkelsti hvor det aldri har skjedd noe spennende.
Joda, innrømmer gjerne at jeg skulle ønske jeg kunne trene ”ordentlig” med henne, men må jo bare satse på at det går fint an å ”ta igjen” senere. Og at det på dette stadiet i livet hennes er andre ting enn apporteringsøvelser som må være i fokus.
Det blir spennende å se hva som skjer når hun får løpetid - om hun roer seg litt ned og liksom lander. Husker jo at med Selma var det som jeg fikk en helt ny hund etter hun hadde hatt sin første løpetid.
Vel, i dag var det oppstart for lørdagstreningene i gjengen for sesongen. Siden det har vært jaktprøver og annet på lørdagene helt siden sommeren, måtte det altså bli november før lørdagene igjen kan brukes til fast trening. Synes det er helt glimrende med denne treningsgjengen med elitehunder. Fint å ha noe fast å gå til, og veldig bra å dele på ansvaret sånn som vi gjør.
I dag møttes vi på flotte Dikemark og var til sammen åtte ekvipasjer - 4 med golden og 4 med labrador. Så delte vi oss altså i to team ut fra rase, og var medhjelpere for hverandre.
Vi begynte med en drive hvor deltagerne stod ute på jordet og observerte. Så fikk vi i oppgave å tenke oss at vi skulle sende hund. Evt gjøre klar hunden. Men, altså ikke sende. Bare observere om evt eget stress/forventning smitta over på hunden.
Driven fikk ligge til senere. Vi starta nå med en runde med markeringer på to steder kombinert med sending til tre forskjellige områder som var lagt ut på forhånd. Målet var å få til at flere hunder jobba samtidig i forskjellige retninger. Så fikk de hente fra driven
Så hadde vi en dirigeringsøvelse og en liten drive nummer 2 ute i myra som de fikk hente umiddelbart.
Carmen da? Tja… Hun har jo vært sykmeldt et par uker, så jeg hadde ingen høye forventninger til henne i dag. Det som var interessant var at hun hadde noen voldsomme kenguruhopp som reaksjon på at jeg prøvde å tvinge henne ut på søk. Forklaringen var at jeg syntes synd på henne - med tanke på sykmeldingen hennes. Og nettopp det at jeg synes synd på henne gjør åpenbart noe med kroppsspråket mitt, for det plukker hun opp umiddelbart. Og det gjør henne veldig usikker - derav hoppingen.
Petra fikk for øvrig bli med ut da vi hadde en liten pause etter treningen. Hun var som vanlig energisk ved synet av åpent landskap og spennene folk og hunder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar