Omsider fikk sykkelen lufta seg. Jeg har nemlig fått meg sykkelstativ til bilens nye hengerfeste. Så, nå kan Carmen og jeg få dratt på sykkeltur litt lenger unna heimen. Suverent! Dagens ekspedisjon gikk til den kjente jernbanerunden vår. Noen km med både flatt og kupert terreng. Egentlig hadde jeg tenkt å teste ut å ha henne løpende løs, for å se om vi får til at hun holder seg ved sykkelen. Men, det ble med tanken denne gangen. Kanskje neste gang?
Ellers må jeg si det er interessant å skrive blogg. Det at andre leser det jeg skriver er jo både spennende og skremmende på én gang. Det artigste er når jeg får tilbakemeldinger fra folk som følger med og som har kommentarer. Jeg fikk en lang tilbakemelding i dag, som gjorde at jeg tenker videre på tema trening og stress.
Jeg tenker på det bloggleseren tok opp - at en kan dele hunder inn i 3 hva gjelder stress; De som takler stresset glimrende, de som ser ut som de takler det bra, men som faller gjennom når trykket blir så stort som det gjør på en AK-prøve, og de som ”allerede” i treningssituasjonen viser tydelig ubehag.
Carmen er altså i denne ”mellomkategorien”, hun har tilsynelatende taklet stress bra, men det ble for mye på prøven. Ja, jeg har nok blitt litt lurt. Stikkordet er (som vanlig?) progresjon. Hvis utfordringen er en hund som blir stressa må en jo få til en riktig progresjon her som med all annen trening. Progresjonen for vår del har ikke blitt riktig fra treningssituasjonen til AK-prøva. Dermed gjelder det å finne nøkkelen for riktig progresjon framover.
Vi får altså trene på potensielt stressende situasjoner med små skritt av gangen, og være sikker på at hun takler ett nivå før vi går videre til neste. Banalt og selvfølgelig vil sikkert noen si. Men, det handler jo om å omsette gode tanker i praksis.
Ellers må jeg si det er interessant å skrive blogg. Det at andre leser det jeg skriver er jo både spennende og skremmende på én gang. Det artigste er når jeg får tilbakemeldinger fra folk som følger med og som har kommentarer. Jeg fikk en lang tilbakemelding i dag, som gjorde at jeg tenker videre på tema trening og stress.
Jeg tenker på det bloggleseren tok opp - at en kan dele hunder inn i 3 hva gjelder stress; De som takler stresset glimrende, de som ser ut som de takler det bra, men som faller gjennom når trykket blir så stort som det gjør på en AK-prøve, og de som ”allerede” i treningssituasjonen viser tydelig ubehag.
Carmen er altså i denne ”mellomkategorien”, hun har tilsynelatende taklet stress bra, men det ble for mye på prøven. Ja, jeg har nok blitt litt lurt. Stikkordet er (som vanlig?) progresjon. Hvis utfordringen er en hund som blir stressa må en jo få til en riktig progresjon her som med all annen trening. Progresjonen for vår del har ikke blitt riktig fra treningssituasjonen til AK-prøva. Dermed gjelder det å finne nøkkelen for riktig progresjon framover.
Vi får altså trene på potensielt stressende situasjoner med små skritt av gangen, og være sikker på at hun takler ett nivå før vi går videre til neste. Banalt og selvfølgelig vil sikkert noen si. Men, det handler jo om å omsette gode tanker i praksis.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar