08.05 Hverdagslydighet og sykkeltur

I dag dro vi av gårde på et arrangement i Retrieverklubben avdeling Østfold med følgende annonsering:
En hundedag med Kari og Odd-Arne Lund
· Hverdagskontroll
· Møtesituasjoner
· Kontroll over hund på besøk / får besøk med hund
· Inn og ut av bil
· M.m
Kari og Odd-Arne har livslang erfaring med hund, med adferd, mentalitet og læring som hovedinteresse. De tar med seg sine egne newfoundlandshunder som demo-hunder.

Dette hørtes jo spennende ut, og det viste seg å bli en riktig fin dag, med mange gode innspill til det å ha hund. Det som ble formidlet var som musikk i mine ører - med stor vekt på ro og sinnsstemning. For å utdype hva Kari L. mente med lederskap, sammenligna hun vår rolle ovenfor hunden med en skadestedsleder på et ulykkessted. Noe som betyr å styre hunden med sikkerhet, ro og trygghet.

Kari L begynte med å snakke om å få besøk, - hvordan vi håndterer når det ringer på dørklokka. Hunden skal vente med å ta kontakt med gjesten inntil VI gir den lov. Det å stenge hunden inn på et rom er på en måte å unngå problemet. Det beste er å lære hunden å holde seg i bakgrunnen inntil den får lov å komme fram og hilse. Her kan en ha kobbel eller en line på hunden for å være sikker på å ha den under kontroll. Hunden skal altså lære seg å vente i bakgrunnen og få hilse når den ikke er stressa. Hvis hunden ikke er helt rolig kan gjesten bare overse den. En hund som bråker på ringeklokka kan desensitiviseres på denne ved at gjester f. eks. går inn verandadøra isteden, ved at ingen kommer inn på tross av klokka, ved å ha to klokker. Hva gjør vi så hvis vi tar med hunden bort på besøk? Tar styring ved å holde hunden i bånd og gå inn og sette oss.

Neste tema var inn og ut av bil. Her var Kari L IKKE opptatt av posisjonen til hunden, altså om den sitter eller står. Det som er viktig er sinnsstemning - du verden så enig jeg er!! Altså skal hunden være rolig før den får slippe ut.

Så snakka hun om møtesituasjoner. Dette går ofte utrolig bra hvis hunden møter en haug med hunder - da blir det liksom for mye å forholde seg til, så de melder seg litt ut. Én enkelt ekvipasje, derimot, kan være utfordrende.

Det kan være lurt å avtale med en annen ekvipasje som kan komme rundt kvartalet fra andre siden. Videre å unngå å holde båndet i hånda, heller ha det rundt livet el lign. Når det gjaldt møtesituasjoner med sinte hunder, fungerer det bare å ”la de ordne opp selv” hvis begge er løse og ”støtteapparatet/heiagjengen” (eierne) er unna situasjonen.

Vi kan begynne treningen av møtesituasjoner med å ha litt god avstand mellom ekvipasjene ved passasjetrening, så bevege oss forsiktig nærmere og nærmere. Fortsette til toleransegrensen er nådd, før en snur. Snu så fort en er over grensa, og fortsette med små skritt inntil møtet har funnet sted.

Videre snakka hun at om vi må følge med på hunden vår og hvordan den reagerer! Lese hundens sinnsstemning. Dette kan være utfordrende for oss som ofte er amatører på å lese kroppsspråk sammenlignet med hunden. Hunden kan ha lange ”samtaler” med hverandre som vi ikke får med oss.

Avkobling var et annet tema. Stress kan være positivt så lenge det er kontrollert, men ukontrollert er det bare negativt. Vi ønsker jo en aktivitetslyst hos hundene våre (ja, sånn er det jo ikke minst i jakttreningen!). Viktig å trene på passivitet. Hunden må takle å bare stå/sitte rolig ved siden av oss uten at det skjer noe.

Ellers snakka Kari også om gradvis tilnærming til det ”perfekte”. Er hunden veldig urolig kan vi kanskje ikke vente på at den sovner. (En litt annerledes tilnærming enn Gunilla W som jo ”fra første stund” med en problemhund går inn og forlanger en ekstrem ro, om det så skal ta 8 timer….).

Hunden har en komfortsone på 6 meter, fortalte Kari. Men, i vår menneskeverden, med f. eks. lydighetskonkurranser med fellesdekk med andre hunder nært innpå, må vi lære hundene våre å tolerere andre nærmere enn 6 meter. Gradvis.

Så var temaet forbudstrening, eksemplifisert med å kalle hunden inn rett forbi en matskål med leverpostei.

Når det gjaldt å gå tur fikk vi høre at en ikke skal tillate en hund å strene foran eieren med halen i været, spesielt ikke hvis lederskapet ikke er helt avklart. En kan begynne med å lære hunden å gå bak, før den strengt tatt lærer fot. Lettest å få til når en har naturlige hindringer (f. eks. langs en opptråkka sti om vinteren, med snø på begge sider eller mellom parkerte biler) å blokkere hunden, slik at den MÅ gå bak. En kan holde ut armene og bevege seg med dominant kroppsholdning. Er forholdet mellom hund og eier 100% i orden, kan jo hunden gå hvor den vil, men lederen skal alltid gå først i vanskelige situasjoner, f. eks om en møter en sint hund.

Tips til å lære hunden å gå pent i bånd var ikke å stoppe eller å gå tilbake, men å gå i sirkel. Videre aldri å dra i kobbelet bakover (det vil ofte kunne trigge hunden nettopp til å dra), men å dra sideveis. Videre er det lurt alltid å ha med belønning på tur, slik at hunden kan oppleve det positivt å gå ved siden av oss.

Og til den ”gammeldagse” formen for hundetrening fikk vi følgende sitat til ettertanke: ”Når kunnskapen svikter overtar brutaliteten”.

Videre snakka Kari om dette med signalrekkefølge, altså hva slags belønninger vi gir hunden for å oppnå ønsket resultat. Og hvordan vi kan fjerne signalene ett for ett. Det første vi begynner å fjerne er godbit/leke. Så kan vi fjerne berøring. Deretter stemme/klikker. Og til slutt kan vi stå igjen med mimikk. Altså at hunden etter hvert kan vite på avstand at når vi f. eks. hever øyebrynene, så betyr det at det du gjør nå er bra. Eksempelvis en hund som har stor fart hjem i innkallingen eller svømmer mot oss med en apport.

Litt praktisk demonstrasjon av hvordan en kan takle en hund som hopper - med omfavnelse. Altså holde rundt hunden og ”danse rundt”, - være med på leken. Så finner gjerne hunden ut etter hvert at dette med å hoppe opp på folk ikke er så kult likevel.

Så var det hunden løs i hagen som bjeffer langs gjerdet. Her er det viktig ikke å la hunden være alene løs i hagen - gi den fri fra sin selvoppnevnte rolle som vaktmester. Heller være med hunden ut i hagen og sperre utsikten for den ved tendens til vokting, evt. La hunden ha en langline på slep, eller kobbel, så vi har den under kontroll.

Hunder i denne situasjonen kan bjeffe fordi de er tøffe eller fordi de er redde. Er det en tøff hund går det an å alliere seg med de hunden bjeffer på. Kari fortalte en historie fra sitt nabolag, der hun hadde stått utenfor hagen til en sånn tøff, bjeffende hund, tror hun sa 45 minutter. Til slutt gav hunden opp siden ”kjærringa” ikke lot seg skremme. Og den bjeffa ikke mer på henne når hun gikk forbi der.

Litt om fellesdekk til slutt - en må begynne med å stå veldig nærme den usikre hunden. Bruke variasjon i treningen og gi hunden mange trygge opplevelser på fellesdekk. På den måten er den bedre rustet til å takle en og annen dårlig fellesdekk-opplevelse.

….
Etter foredraget ble Carmen og jeg med Kari og flokken på sykkeltur på skogsveier og stier. Skal si vi fikk kjørt oss, både sykkelen, Carmen og meg. Jeg skjønner jo poenget med å ha terrengsykkel som veier halvparten av min, har tre ganger så mange gir OG ikke minst har demper, for å si det sånn. Vi sykla vel ca 1,5 mil, mange bratte bakker både oppover og nedover. En god del av veien hadde jeg Carmen i Springeren min, men et stykke med veldig vanskelig underlag fikk hun løpe i strikk festa til Kari.

Vi var rimelig slitne både Carmen og jeg. Det kjentes ut som det gjorde vondt overalt, ikke minst i knærne etter å ha stått på bremsen! Men, veldig moro, ingen tvil om det. Nå blir agendaen framover å forske på sykkelmuligheten på Ås. Ser vel for meg at det ikke er den type bakker som vi fikk oppleve i dag.