Dette var dagen for å sette de gode tankene ut i livet. Dermed møttes vi på de fantastiske treningsområdene på Dikemark - to ekvipasjer med omtrent de samme behovene for ro og orden. Målsettingen var å lage et treningsopplegg med hovedfokus på ro i alle momenter. Å trene akkurat under grensen for hvor mye stress de kunne tåle. Med bare to hunder blir jo dette litt enklere å kontrollere enn om man er mange.
Vi begynte med en laaang kaffepause på stolsekken, og hundene fikk lov å sovne på skogsekkene sine. Så fikk de beskjed om å bli, og vi tobente tok en tur bort på myra og la ut to søksområder. Ett vanskelig på selve myra, med tennisballer, og ett lett i skogen innenfor med små dummies. Så henta vi hundene, gikk fot til myra og stod på linje mens en medhjelper gikk ut i feltet og skjøt noen skudd.
Videre gikk vi en liten walk up på jordet, kasta en del apporter som vi henta selv. Vi bevega oss ned mot vannet, stod på linje ved vannkanten mens det ble kasta 4 dummier ut i sivet. Så flytta vi oss litt lenger unna og sendte annenhver gang. Carmen fikk hente den siste og da måtte jeg dirigere henne. Til egentlig ikke å kunne vanndirigering, synes jeg hun var veldig flink, jeg!
Så hadde vi en interessant hundeprat der nede ved vannet. Jeg har jo observert at Carmen virker til å ha et ENORMT behov for å riste seg etter å ha vært i vann. Altså etter at apporten er avlevert og hun ideelt sett skal sitte fot. Så reiser hun seg opp og rister seg om igjen og om igjen. Treningskompisen satte meg på den tanken at det kunne være en stress-reaksjon. Det kan jo ikke være nødvendig å riste seg SÅ mange ganger?!? For hver gang hun rister seg, og ikke av seg selv setter seg fot, blir det jo ny kommandering - noe som igjen kan øke stresset. Vel, som tenkt så gjort - nå blir det litt restriksjoner på denne voldsomme ristingen framover. Etter å ha rista seg et par ganger må hun faktisk finne seg i å sitte fot uten mer uro!
Lunsjpausa ble lang og avslappende. De firbente flata totalt ut og sov i sekkene sine. Og vi tobente planla ettermiddagsøkta.
Vi begynte med å la de sitte på linje mens medhjelperen var nede i skogen på den andre siden av jordet og skjøt et par skudd mot dummier som var lagt ut. Så snudde vi oss 180 grader rundt og gikk fot til myra med søksområdet.
Feltsøk på tennisballer var en interessant opplevelse. Jeg fant ut at det har Carmen rett og slett ikke gjort før. Hun har bare opplevd nærsøk på tennisballer, ikke feltsøk. Det som skjedde var at hun søkte videre med en ball i munnen. Hun har jo ikke pleid å søke videre etter å ha funnet apporten, så jeg tror det rett og slett var litt uklart for henne om hun virkelig hadde funnet det hun ble sendt ut for å finne. Tennisball?? Hvor er dummyen hen?
Etter å ha henta fire gikk hun tom da hun søkte på den femte. Da var det godt å ha et lettere feltsøk i reserve. Der henta hun små dummier og med dem søkte hun ikke videre etter noe annet. Til slutt fikk hundene sitt og bli mens de tobente plukka tom begge feltene.
Ny pause på stolsekkene og på ny flata hundene helt ut. Siste økt var en lang fremmadsending mot det vi hadde lagt ut før vi tok feltsøket. Carmen satt og så mens den andre ekvipasjen gikk ned og skjøt et skudd mot skogen. Så venta vi til de kom opp på linje og jeg sendte ut Carmen. Hun løste oppgaven helt fint, og da ble det enklere for hund nummer to å løpe til samme området. Så avslutta vi med å la de sitt og bli, og gikk ned til skogkanten hvor det ble skutt to skudd uten at noen skulle hente noe.
Dette ble altså en helt suveren treningsøkt! Vi klarte å legge opp et strukturert og rolig opplegg, hvor vi likevel tøyde grenser på stressnivået. Klarte å holde oss akkurat under grensa. Og ikke minst fikk vi se hvor viktig det er med skudd i treningen. At det i seg selv skaper store forventinger
En burde trene masse med skudd! Skudd er definitivt en progresjonsmetode. Når en kommer på prøve er det jo hagleskudd. Noe som blir enormt mye høyere trykk enn en trening uten skudd i det hele tatt. Utfordringen føler jeg mye er at en må ha egnede treningsområder. Det er ikke bare å skyte i vei hvor som helst, spesielt ikke nå i båndtvangstida.
FOR en fantastisk dag! Vel hjemme flata Carmen helt ut i biabedden sin og sov en drømmeløs søvn mens den tobente fikk kose seg på terrassen med noe godt i glasset og chiligryte.
Vi begynte med en laaang kaffepause på stolsekken, og hundene fikk lov å sovne på skogsekkene sine. Så fikk de beskjed om å bli, og vi tobente tok en tur bort på myra og la ut to søksområder. Ett vanskelig på selve myra, med tennisballer, og ett lett i skogen innenfor med små dummies. Så henta vi hundene, gikk fot til myra og stod på linje mens en medhjelper gikk ut i feltet og skjøt noen skudd.
Videre gikk vi en liten walk up på jordet, kasta en del apporter som vi henta selv. Vi bevega oss ned mot vannet, stod på linje ved vannkanten mens det ble kasta 4 dummier ut i sivet. Så flytta vi oss litt lenger unna og sendte annenhver gang. Carmen fikk hente den siste og da måtte jeg dirigere henne. Til egentlig ikke å kunne vanndirigering, synes jeg hun var veldig flink, jeg!
Så hadde vi en interessant hundeprat der nede ved vannet. Jeg har jo observert at Carmen virker til å ha et ENORMT behov for å riste seg etter å ha vært i vann. Altså etter at apporten er avlevert og hun ideelt sett skal sitte fot. Så reiser hun seg opp og rister seg om igjen og om igjen. Treningskompisen satte meg på den tanken at det kunne være en stress-reaksjon. Det kan jo ikke være nødvendig å riste seg SÅ mange ganger?!? For hver gang hun rister seg, og ikke av seg selv setter seg fot, blir det jo ny kommandering - noe som igjen kan øke stresset. Vel, som tenkt så gjort - nå blir det litt restriksjoner på denne voldsomme ristingen framover. Etter å ha rista seg et par ganger må hun faktisk finne seg i å sitte fot uten mer uro!
Lunsjpausa ble lang og avslappende. De firbente flata totalt ut og sov i sekkene sine. Og vi tobente planla ettermiddagsøkta.
Vi begynte med å la de sitte på linje mens medhjelperen var nede i skogen på den andre siden av jordet og skjøt et par skudd mot dummier som var lagt ut. Så snudde vi oss 180 grader rundt og gikk fot til myra med søksområdet.
Feltsøk på tennisballer var en interessant opplevelse. Jeg fant ut at det har Carmen rett og slett ikke gjort før. Hun har bare opplevd nærsøk på tennisballer, ikke feltsøk. Det som skjedde var at hun søkte videre med en ball i munnen. Hun har jo ikke pleid å søke videre etter å ha funnet apporten, så jeg tror det rett og slett var litt uklart for henne om hun virkelig hadde funnet det hun ble sendt ut for å finne. Tennisball?? Hvor er dummyen hen?
Etter å ha henta fire gikk hun tom da hun søkte på den femte. Da var det godt å ha et lettere feltsøk i reserve. Der henta hun små dummier og med dem søkte hun ikke videre etter noe annet. Til slutt fikk hundene sitt og bli mens de tobente plukka tom begge feltene.
Ny pause på stolsekkene og på ny flata hundene helt ut. Siste økt var en lang fremmadsending mot det vi hadde lagt ut før vi tok feltsøket. Carmen satt og så mens den andre ekvipasjen gikk ned og skjøt et skudd mot skogen. Så venta vi til de kom opp på linje og jeg sendte ut Carmen. Hun løste oppgaven helt fint, og da ble det enklere for hund nummer to å løpe til samme området. Så avslutta vi med å la de sitt og bli, og gikk ned til skogkanten hvor det ble skutt to skudd uten at noen skulle hente noe.
Dette ble altså en helt suveren treningsøkt! Vi klarte å legge opp et strukturert og rolig opplegg, hvor vi likevel tøyde grenser på stressnivået. Klarte å holde oss akkurat under grensa. Og ikke minst fikk vi se hvor viktig det er med skudd i treningen. At det i seg selv skaper store forventinger
En burde trene masse med skudd! Skudd er definitivt en progresjonsmetode. Når en kommer på prøve er det jo hagleskudd. Noe som blir enormt mye høyere trykk enn en trening uten skudd i det hele tatt. Utfordringen føler jeg mye er at en må ha egnede treningsområder. Det er ikke bare å skyte i vei hvor som helst, spesielt ikke nå i båndtvangstida.
FOR en fantastisk dag! Vel hjemme flata Carmen helt ut i biabedden sin og sov en drømmeløs søvn mens den tobente fikk kose seg på terrassen med noe godt i glasset og chiligryte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar