30.05 Kaninjakt

I dag kom det en etterlengtet pakke i posten. Men, før vi testa ut innholdet dro Carmen og jeg på sykkeltur. Det var noen dager siden sist. Takket være et kne som krangler litt har det blitt lite av både sykkel og jogging i det siste.

Lille Carmen var litt tregere enn vanlig i dag, i hvert fall på vei utover. Det var jo ganske sterk motvind. På vei hjem gikk det fortere.

Tilbake i hagen fikk Carmen omsider prøvd det nye leketøyet som kom i posten - 2,5 kg kanin-dummy. Hun syntes den var kjempekul, og hadde ingen nølefase ift å apportere den. MEN, stikk i strid med hva som skal være mulig med en sånn dummy - nemlig kun å bære den på midten - ja, så klarte altså Carmen å løpe i full fart og bære den i den ene enden. Dummyen er altså tredelt, slik at den henger ned på sidene når hunden bærer den på midten - akkurat slik en ekte død kanin gjør.

Ellers fikk jeg bekrefta i dag hvorfor jeg ikke trener med klikker med denne hunden. Det er rett og slett for vanskelig for meg å takle den intensiteten Carmen fremviser av klikker og belønning. Prøvde på dette med bakpartskontroll, Få henne til å ha forbena på et omvendt plastfat og bare flytte bakbena. Tror nok vi får holde oss til vanlig på-plass-trening!

29.05 Jakttrening på myr

Jaktfolket er ikke vanskelig å be med på trening! Vi møttes 6 ekvipasjer på myra i dag og trente skikkelig strukturert, bytta på hvem som jobba. Første post på programmet var fremmadsending/markering på to områder hvor hundene måtte gjennom diverse terrengskifter.

Jeg begynte med å ta med Carmen ut og stå og kaste/legge ut for folk. Bra passivitetstrening for Carmen. Hun slet litt i begynnelsen med å forholde seg rolig da den ene hunden etter den andre kom stormende ut ”til henne” for å hente noe jeg hadde kasta eller lagt ut. Men, roen senket seg etter hvert. Hun fikk jo rolig og bestemt beskjed om at hun hadde å forholde seg rolig ved foten min.

Så var det Carmens tur til å hente. Da må jeg si jeg ble imponert over henne. Det gikk så lett som bare det å sende henne ut, etter hvert langt ut. På slutten stod vi skikkelig langt fra den første myra. Carmen løp et langt stykke over land, så over myr, over land, over enda en myr, og så opp til området.

Neste post var markeringer ute på den åpne myra, og det var verre for den lille hunden. Hun syntes det var skikkelig vanskelig at det ble kasta så små dummyer. Men, det var jo et påfunn nettopp for å få hundene med mye spring i bena til å lete ordentlig. Og sakte, men sikkert bedra markeringsevnen og ikke minst søksevnen seg, og farta gikk ned. På slutten markerte hun skikkelig bra.

En liten øvelse med fremmadsending, stopp og høyre til slutt. Dvs helt til slutt fikk Carmen hente kanin. Det gikk helt flott, ingen tendens til tull med viltet.

Etter jakttreninga tok vi en liten runde med lydighet. Fikk litt tips til dette med fri ved fot, få til rette sitter, skjønne hvor plassen er osv. Så nå skal vi gjøre ting litt ordentlig framover, det er jo bare knappe to uker til neste lydighetscup.

28.05 Carmen på utstilling

I dag har Carmen og jeg gjort noe vi ikke kan - vært på utstilling, dere vet sånn beauty contest….. Jeg hadde jo aldri turt å stille på noe sånt hvis jeg ikke hadde hatt handler. Én ting er at min usikkerhet smitter over på Carmen, og er det noe jeg er usikker på, så er det i hvert fall å skulle stille ut en hund! Noe annet er at jeg ikke orker tanken på å overhøre/observere ufine kommentarer og blikk ”ringside”. Altså disse utstillings ”tantene” med sine betongdyr som kommenterer hvor stygg hunden min er (jeg har nemlig hørt folk gjøre nettopp det om en annen jaktlab som ble stilt ut).

Vi dro altså av gårde til Skarnes og møtte Monica og Henriette med Flattene. Henriette skulle gå med Carmen i dag, noe jeg var veldig spent på. Ingen grunn til bekymring, - Carmen ble som smør i hendene på Henriette. Gøy å se den lille hunden min både løpe og stille seg opp så fint som bare det. Carmen fant jo fort ut at Henriette var en fantastisk foringsautomat som hadde massevis av pølser å gi bort.

MEN, Carmen syntes IKKE den digre dommeren hadde noe å gjøre med å undersøke tennene hennes og ta på kroppen hennes. Kanskje det var fordi hun ante hva han kom til å skrive på kritikken: "En lett utypisk hund med få detaljer som minner om rasen. En lett kropp, utypisk hode og ingen bensubstans. Er lite tillitsfull og ønsker ikke å bli tatt på". Ja, hun fikk altså 0. Dommeren fikk jo ikke sett på bittet hennes eller komme nær henne.

Når en leser kritikken, så tenker jeg jo at det antagelig ikke hadde hjulpet uansett hvor vennlig og tillitsfull Carmen hadde vært. Det KUNNE jo stått noe positivt også, da? Som at hun hadde et kjempefint trav, flotte musker eller flott pels.

Neida, jeg er ikke fornærma, - vet jo hvordan dette funker. Og at jeg ikke har lyst på en betongvariant av rasen. Når jeg så noen av de som gjorde det veldig bra i ringen i dag, kunne jeg ikke la være å lure på om de i det hele tatt hadde greid å løpe i skogen. Eller svømme over et tjern, kjempe seg gjennom kratt osv.

Så at utseendet hennes liksom ikke er bra nok, det bryr jeg meg mindre om. Utseendet hennes er ypperlig og svært funksjonelt til det hun er skapt for - jakt. MEN, at hun er så fryktelig redd for å bli tatt på av et fremmed menneske, det er jo trist. Og det er selvsagt det vi må ta tak i videre og trene på. Det er jo kompetanse som kommer godt med i andre sammenhenger også.

Så får vi se, om vi prøver igjen ved en senere anledning.

Vel hjemme igjen var Carmen omtrent bevisstløs av utmattelse. Denne dagen var fryktelig slitsom for henne. Den var ganske slitsom for meg også! Så det ble ingen sykkeltur på oss.

27.05 Utstillingsklar

I går kveld fikk Carmen for første gang i sitt liv erfare en dusj med sjampo. Jeg hadde vært og kjøpt fin sjampo i en dyrebutikk, hadde nemlig ikke hundesjampo fra før. Den kosta visst ”bare” noe sånt som 700 kr literen! Spesielt beregna for svart pels.

Før dusjen var jeg mentalt forberedt på kamp og slit. Dyret har jo aldri opplevd å bli dusja før. Hun har en sånn pels som naturlig holder seg ren, så det har aldri vært nødvendig. Vel, riktignok var hun litt skeptisk til å gå inn i dusjkabinettet, men bortsett fra det var hun rett og slett en engel. Hun NØT å bli sjamponert og dusja. Stod og logra lugnt, kom med grynte/koselyder og omtrent hvilte hodet i hånda mi. Og gjorde absolutt ikke noe forsøk på å stikke av. Du verden! Ingen tidligere hunder jeg har hatt har vært SÅ lett å vaske.

Også så blank som hun ble! Pelsen hennes har blitt kjempefin i det siste, har utvilsomt hjulpet at hun har fått en del mer mat. Blank og tykk! Og etter dusjen ble den enda flottere!

Må innrømme at det ikke ble noe av joggeturen på morgenen i dag. Kombinasjonen nybada hund og plaske regnvær - og en joggeløype med en del gjørme gjorde at den ble avlyst.

På ettermiddagen drev Carmen og jeg med utstillingstrening. En av naboene holdt på å spa bort et digert gruslass, og lagde ganske mye bråk med spade og skuffe. Så, jeg stilte meg opp like ved der han holdt på, og forklarte at vi trente. Så fikk Carmen øve på å stå pent, med kraftige forstyrrelser like ved. Synes hun klarte det fint, jeg!

26.05 LP-cup - nest siste før sommeren

Dagens bilde er av Kari og Emma.

Så var det avgårde til lydighetsup igjen - den nest siste før sommeren.

Første øvelse, tannvisning gikk jo greit - 10 poeng.

Jeg hadde virkelig forberedt meg før denne lydighetscupen. Mitt hovedmål var at Carmen skulle klare enkeltdekken som flat dekk i 2 minutter. Dermed valgte jeg å legge henne fysisk ned med snuta, når hun ikke selv gjorde det. Og prinsessen lå helt stille som en statue, også når jeg kom tilbake. Og satte seg pent opp. Dommeren sa at hunden fikk 5 og jeg fikk 12!

Lineføring med 6 poeng og stå under marsj med 5 poeng var de to dårligste øvelsene i dag. Må nok tilbake til start når det gjelder lineføring, og trene virkelig få skritt av gangen. Det har jo selvsagt blitt nedprioritert på bekostning av jaktfoten.

På innkalling fikk hun 8. Hun satt og ble, kom løpende som en kule, men hadde uryddig avslutning.

Sluttsummen i dag ble 102/150

25.05 NLM trening for hele gjengen

Omsider var vi samla hele gjengen igjen, både reserver og deltagere. Dagens sted var en fin myr der vi har trena noen ganger før.

Vi var strukturerte i dag. Begynte med unghundene (mens velduftende Carmen lå i bilen i skyggen). Vi andre var medhjelpere og kasta og la ut. Så fikk vi testa ut hvor godt signalene satt.

Etterpå bytta vi på, slik at de voksne hundene fikk en runde. Jeg var supernøye på Carmens stressnivå. Hovedagendaen for tiden er å trene progresjon på stresshåndtering. Og det gikk suverent i dag. I alle mulige ”pauser” trente jeg små forflytninger med apporteringsbelønning.

Så fikk prinsessen prøvd seg på fremmadsending og stopp. Og også fremmadsending etter en forstyrrelse var blitt kasta i ganske spiss vinkel ift. Den hun skulle hente. Vanskelig syntes Carmen, men det lønte seg å gjøre som hun fikk beskjed om - fikk hun erfare.

Etter jakttreninga fikk vi jammen trent litt utstilling også. Carmen skal nemlig stilles ut til helgen, - tenk det! Synes hun har blitt betraktelig bedre til å takle fremmede som klår på henne. Og hun er ganske flink til å stå pent. Trave fort kan hun jo ganske godt fra før.

24.05 Med på fellestrening

Det ble ingen sykkeltur denne ettermiddagen, men Carmen og jeg dro av gårde på fellestrening på Stikka. Dvs Carmen med løpetida si fikk ”ofre” seg og ligge i ro på stamplass, så ikke hannhundene skulle få det så vanskelig.

Jeg tok noen runder med henne borti skogen og trente små forflytninger med apporteringsbelønning, og ble altså ikke med på fellesopplegget.

Ellers har vi også trent litt lydighet i dag. Flat dekk og innkalling. Skikkelig oppkjøring til lydighetscupen, altså.

23.05 Hvorfor ha hund?

Som singel uten barn tilhører jeg den gruppen mennesker som ofte blir tillagt intensjoner med mitt hundehold - av typen ”det er sikkert en erstatning for barn hun ikke har”. Og kanskje dermed en slags mistenkeliggjøring i retning av å se på hunden min som et slags menneske. Vel - ingenting kunne vært fjernere.

MEN, i alle fall - jeg har brukt litt tid på å filosofere over hvorfor jeg har hund. Hvorfor jeg driver med det jeg gjør. Og har kommet fram til at jeg har fire gode grunner til dette hundeholdet. Her kommer de i ikke-prioritert rekkefølge:

1.
Hundeholdet gir meg en unik mulighet til selvinnsikt; - dette siden hunden min er så lett mottagelig for mine signaler at hun på mange måter blir et speilbilde av meg. Hun leser meg som en åpen bok; - noe som betyr at det er vanskelig å lure henne til å tro at alt er bra hvis jeg har en jævlig dag. Dermed blir det en daglig terapi å forholde seg til Carmen. Mine svake sider gjenspeiles i henne og jeg minnes på hva jeg trenger å jobbe med. Forhåpentligvis utvikler jeg meg til et bedre menneske med Carmens ”hjelp”.

2.
Jeg driver en konkurransegren med denne retrieverjakta. Det innebærer altså å trene mot et mål, få tilfredsstillelsen av progresjon i treningen og av å vinne (over meg selv?).

3.
Jeg har et kjæledyr for selskap. Det er hyggelig å ha en levende skapning å komme hjem til hver dag.

4.
Og ikke minst - dette hundeholdet og denne treningsaktiviteten gir meg et enormt stort og godt sosialt nettverk. Folk å treffe på trening, dra på kurs sammen med, dra på konkurranser i fellesskap, eller tilbringe nasjonaldagen med. I tillegg til de som har samme treningsinteresse som meg, så er jo også en hund en døråpner ift. kontakt med alt fra tilfeldig forbipasserende til naboer.

----------

Rent bortsett fra å filosofere, så har altså Carmen og jeg vært på vår vanlige løperunde på morgenen i dag. Og på ettermiddagen tok vi en tur på senteret. Der la jeg ut et lite nærsøksområde mens Carmen satt i bilen. Så fikk jeg testa ut innkalling med stopp og søk. Som før sliter jeg med å beregne ”bremselengde” ift. når jeg skal blåse stopp.

Deretter trente vi litt lydighetsøvelser - på de tingene som kommer i cupen til torsdag. Blant annet flat dekk på gresset (der det tydeligvis lukta veldig interessant).

Dessuten trener vi utstilling om dagen. Ett av prosjektene er å få henne til å stå pent foran meg, med viftende hale, bakbena godt bakover og spise godbiter på en sivilisert måte. Det siste er IKKE enkelt for matvrak Carmen. Jeg prøvde med gulrotbiter i dag, og det var tydeligvis for godt det også. Så prøvde jeg med grovbrød, og da ble intensiteten passe. Senere på dagen prøvde jeg med foret hennes, og da syntes det som hun kanskje hadde knekt litt koden på det å bli stående pent.

Også hadde Carmen nok et fantastisk barnemøte da vi kom hjem. Da var nemlig naboens 1,5 åring og 3åring utenfor og de ville gjerne hilse på Carmen, og stryke på henne. Så, da satt hun foran meg mens jeg fora på med pølsebiter og små barnehender koste med henne. Det må jo ha vært en suveren utstillingstrening! Altså å lære seg å bli håndtert av fremmede. Tenk at hun fant seg i å bli håndtert av barn, da, som hun har vært SÅ redd for!

22.05 Mer spor!

Væromslag i dag, og det var regn i lufta da jeg lasta på sykkel og kjørte av gårde til finfine sporskogen. La spor først, sykla så tur med Carmen, og så gikk vi sporet til slutt.

Sykkelturen var som vanlig deilig. Det er så godt å se lille hunden lange ut og virkelig trives med å få løpe. Og sykling er en helt unik mulighet for å få henne til å løpe akkurat sånn jeg vil - så fort som mulig i trav, uten å slå over i galopp.

Så var det sporet, da. Ryddig transport fram mot sporstart - dvs. fint fot i retrieverkobbel. Så gikk jeg vinkelrett på sporet, for å se om hun skjønner retningen. Og det virker ikke som det er noe problem - hun svingte i riktig retning ganske så kjapt. Og pinner synes hun tydeligvis er dødskult å finne.

I dag fikk hun sitte etter hvert pinnefunn, både for at jeg skulle få fjerna merkebånd og for å roe henne ned. Hun er jo supermotivert uansett, så selv om hun har sittet litt, så er det ingen nølefase når jeg ber henne søke igjen. Ellers synes jeg hun tidvis gikk veldig bra i dag, mye bedre enn sist. Hun hadde lange strekninger hvor hun gikk pent og med nesa dypt nedi lyngen. Det hadde jo regna en del, så hun måtte kanskje konsentrere seg mer enn forrige gang.

21.05 Tjern-trening

Etter en morgentur med joggesko og Carmen i skogen dro vi av gårde til avtalt fellestrening ved tjernet jeg har vært ved før. Dvs. vi satsa på det store tjernet denne gangen, og ikke det lille inntørka som var blitt til myr etter en tørr vår.

En fin gjeng med fem tobente, fem labradorer og to flatter. Deriblant en labbevalp på 9 uker. Utrolig søt, selvsagt, og vi ble vel valpesyke noen og enhver. Jeg må si at både Carmen og de andre voksne hundene takla kjempefint å ha en liten valp løpende mellom bena på dem. Også på stamplass når den lille kom tuslende oppi skogsekken til Carmen, så gikk det helt fint.

Treningsmessig var Carmen og jeg litt observatører i dag. Vi fikks stå ved siden av ekvipasjer hvor hunden ble sendt over vann. Så fikk også Carmen hente en dirigering på andre siden av vannet etter å ha sittet rolig og tyst en stund, Og selvsagt holdt vi på med små forflytninger.

I tillegg til at vi generelt skal ta det litt rolig for tiden, så har hun jo også løpetid. Ingen vits i å presse henne, altså.

På kvelden fikk Carmen og jeg besøk igjen - en gjest som skulle overnatte. Denne gjesten er litt redd hunder, men er veldig trygg på Carmen. Og det er jo veldug hyggelig for meg at Carmen har blitt så sosialt trygg og veltilpassa at hun kan få besøk av hunderedde som synes at Carmen er kul.

Carmen tilbrakte stort sett kvelden i biabedden med alle fire bena i været. Ikke så rart etter å ha vært i aktivitet mesteparten av dagen!

20.05 Vin og hund kveld - igjen!

Finnes vel ikke noe bedre enn å få huset fullt av ”hundedamer” som gjerne skravler hund og treningsmetoder en hel kveld mens vi alle drikker vin. Helt topp fredagskveld med andre ord!

Kule diskusjoner hadde vi også. ER det egentlig problematisk å kombinere jakttrening med konkurranselydighet? Er det en sånn fiks idé som enkelte jaktfolk har for seg fordi de ikke vet så mye om lydighetstrening? Eller kan det være sånn at mange jaktfolk som jobber med problemløsning på stressatferd har erfart nettopp det at de kasus de kommer over typisk har trent mye konkurranselydighet? Kan det være sånn at jakttrening ER spesielt på den måten at det får fram ”det innerste” i hunden, som en faktisk ikke ser før en begynner med det. At selv om hunden ser kul nok ut i lydighetstrening, så kommer konsekvensen av intensitetøkende trening og masse erfaring på å få oppfylt forventninger til syne når den samme hunden tas ut i en jaktsetting.

Så vidt jeg vet får en hund som konkurrerer i lydighet innfridd forventningene sine fra begynnelse til slutt i en konkurranse. Det er aldri sånn at dommeren ombestemmer seg og sier at nei, forresten, vent med den apporteringen. Nå tar vi en innkalling isteden. Mens på en jaktprøve dreier det seg om en lang rekke av brutte forventninger, i hvert fall når en kommer over begynnerklasse-nivå.

Jeg har ikke fasiten. Men, jeg tror at en skal være en veldig dyktig hundefører som BÅDE behersker lydighetstrening OG jakttrening, kombinert med at en skal ha en stresstolerant hund - for at det skal gå bra. Og jeg er helt trygg på at jeg IKKE vil trene med oppfylte forventninger og masse belønning for initiativ med Carmen, Klart vi ”fusker litt” og er med på lydighetscup i avdelingen osv. Men, jeg legger vekt på å holde intensiteten på et veldig lavt nivå.

For øvrig hadde gjestene med seg et par firbente - en Golden og en Schäfer. De tre hundene lå og sov i hvert sitt hjørne av stua og var særdeles fredelige og greie. Utrolig enkelt å ha sånne hundegjester på besøk!

19.05 Spor er gøy!

Det går fint an å ta en joggetur om morgenen selv om man bor på hotell. Carmen syntes nok også at det var en god idé. Selv syntes jeg at frokosten smakte ekstra godt etter en runde med joggeskoa.

På vei hjem fra kurset tok vi en tur innom den store dyrebutikken ”Brukshunden” på Alna. På agendaen stod nytt fór til Carmen. Synes hun har så høy forbrenning at jeg må gi henne veldig mye av det vanlige foret for at hun skal holde vekten nå som jeg sykler og løper med henne. Så dermed har vi skifta til høyaktivitetsfór.

Vel, jeg hadde nå handla både for og tyggeben og hadde Carmen med inn i butikken fordi selgeren ville kjenne på holdet hennes. Ikke tenkte jeg noe spesielt over at hun var på dag 10 i løpetida. Stor var min forskrekkelse da jeg snudde meg og så at hun satt og tissa like ved kassa!! Høyløpske tispeskinnet!! Gud bedre, noe så flaut!! På de 8 åra jeg har hatt tispe har jeg aldri opplevd maken. Med hannhund var jeg jo vant til å holde godt øye med ham når vi gikk inn i en dyrebutikk eller på et veterinærkontor.

Vel, høyst sannsynlig hadde nok noen tissa der før. Og alle hjernecellene til Carmen er vel innstilt på å fortelle verden hvor klar hun er om dagen….

På vei hjem stoppa jeg i min nyoppdagede sporskog på Ås og la et spor til Carmen, inspirert av forrige helgs sporopplevelse med Kari. Etter en times tid gikk vi sporet, og det var skikkelig moro.

Riktignok går det altfor fort, og hun vingler veldig fram og tilbake. Er vanskelig å lese, synes jeg. MEN, hun har definitivt fatta poenget med at det er pinnene som skal finnes. Når hun slo på (altså fikk ferten) av en pinne fulgte hun intens opp den ferten og gav seg ikke før hun fant pinnen. Den kom hun gledesstrålende bærende på gang etter gang. Også fikk hun pølse i belønning.

Du verden, det er skikkelig gøy å gå spor!

18.05 Hotellhund igjen

For det aller meste går det veldig greit å ha med seg hunden på hotell. Så også denne gangen. Også så hyggelig hotell-betjening. Ikke noe problem verken å få rommet før vanlig innsjekkingstid eller beholde det til etter vanlig utsjekkingstid. Stikkord hund i bil i sola var nok til at de svingte seg.

Carmen ble altså plassert på hotellrommet mens jeg var på kurs. Og i et par pauser fikk hun komme ut og gå litt fot. Før middagen hadde vi en økt med trening på små forflytninger, med belønningsapport.

Ellers er det selvsagt mye mental trening i det å bo på et hotell. Kjøre heis, møte masse ukjente folk osv osv. Synes hun takler sånne ting helt suverent!

17.05 En super nasjonaldag

Føles bra å starte nasjonaldagen med en joggetur i skogen. Der var Carmen og jeg helt alene, men akkompagnert av skogens fugler. En litt snodig opplevelse at en i tillegg til fuglesangen også hørte kanondrønn (fra Drøbak) og korpsmusikk i det fjerne….

På formiddagen dro vi av gårde på jakttrening. Det er nærmest en tradisjon på 17. mai å møte treningskompiser til trening i skogen. Altså de som ikke er avhengig av å gå rundt i tog.

Carmen og jeg tok det med ro på treningen denne gangen også. Jeg trente en del små forflytninger ute på myra mens kompisene kasta og apporterte på litt avstand. Med Carmen kaster jeg altså en ”mulig belønningsdummy”, som hun får lov å hente hvis hun går veldig fint fot. Det vanskeligste med dette treningsopplegget er foreløpig å klare å bestemme seg for NÅR hun går fint nok. Carmen har nok enda ikke helt fatta poenget.

Etter treningen dro jeg av gårde til gode venner på middag. Dit kom også en del andre gjester, blant annet en som var ganske redd hunder. Men, Carmen gjorde ikke akkurat noe vesen av seg, der hun lå bundet i radiatoren. Hun var jo godt sliten etter dagen, og bare snorksov i 4 timer. Det er utrolig behagelig med en hund som er SÅ lett å ta med bort på besøk!!

16.05 Helt ny sykkelrunde

Med sykkelstativ på bilen er det jo bare å utforske nærområdet. I dag fikk vi prøvd oss på en skikkelig fin grusvei som går helt til Vestby. Jeg gav meg da jeg hadde sykla ca 5 km, og snudde, slik at sykkelturen ble ca 1 mil til sammen.

I tillegg til at det er masse trim for hunden (og litt trim for meg) har slike sykkelturer også betydning i form av utforsking av området. Jeg fant en kjempefin ”sporskog” på denne turen - dit skal jeg tilbake og gå spor med Carmen!!

15.05 Hjelpeinstruktør på jaktkurs med Heidi dag 2

Forsettes følges opp, og dagen begynte med en joggetur før vi dro av gårde på kursdag 2 med Heidi. Carmen fikk bli med i bilen i dag - som ble parkert i skyggen mens kurset pågikk.

Denne dagen begynte med at jeg skulle kjøre en økt med nærsøk (altså oppgaven jeg hadde fått i ”lekse” av Heidi). Det gikk jo greit nok, det; - vi tok litt teori først (hvor jeg også snakka om funksjoner og intensitet). Så gikk vi inn i skogen og prøvde et godbit-nærsøk med alle hundene. Og dette med å blåse i fløyte.

Så forlot vi Stikka og kjørte til en myr i Råde. Begynte med å legge ut tre områder som hundene ble sendt på. Deretter delte vi oss i to grupper. De ferskeste fikk bli med meg og trene nærsøk på små dummyer i en tue i skogen. De andre fikk bli med Heidi ut på myra og trene høyre/venstre-nærsøk.

Så må vi jo også trene søk, i tillegg til nærsøk. For å unngå å lage lette spor, kan en sende hunden inn fra motsatt område enn den veien en selv har gått inn når en har lagt ut.

Siste post på dagen var trening på ”klokka”. Én og én ekvipasje ute på myra og vi kasta ut tre dummyer av gangen. Trente på å sende hunden ut, altså bakover. Dette slik at hunden hele tiden var i ”sentrum” av klokka. Og at vi (på sikt, akkurat nå i starten stod fører ganske nærme hunden) kan stille oss på det ”klokkeslettet” hvor hunden sist henta.

Alt i alt en veldig bra opplevelse å få være med på kurset. Og supert med en instruktør som tok oppgaven å ha med seg hjelpeinstruktør veldig seriøst og la dette opp pedagogisk ikke bare for kursdeltagerne, men også for meg. Tusen takk, Heidi!!

Etter avsluttet kurs tok Kari og jeg en runde med spor. Dvs. at jeg la spor til Emma og Kari la spor til Carmen. Før fredagen var det rett og slett 1,5 år siden jeg sist gikk spor med Carmen. Grunnen til at jeg gav meg med det den gangen var fordi jeg syntes det virka som hun ble så veldig intens og høy av det. Det jeg tenker nå i ettertid er at jeg skulle ha fortsatt, men uten å bruke godbitspor. Vel, det er vel ikke for sent å komme i gang igjen….

Med Emmas spor ble jeg sendt av gårde med GPS, litt instruksjoner på hvor jeg skulle gå, og x antall pinner. Det var jo skikkelig behagelig å legge spor på den måten. Jeg var liksom bare ute og gikk skogtur, og la ned en pinne på bakken innimellom. Ikke noe voldsomt stress med å huske hvor jeg hadde gått. Nå viste det seg at Emma etter nærmere 2 timer ikke hadde noe som helst problemer med å finne sporet, så da var det jo lett for sporlegger å bekrefte at hun gikk riktig. Dessuten fant hun de fleste pinnene jeg hadde lagt ut. Men sporslutten var jeg ikke helt heldig med, så det var neppe Emmas feil at hun ikke fant pinnen med én gang der. Veldig lærerikt å være med Kari på sportrening!

Kari hadde lagt to spor til Carmen, ett som var delvis MED og delvis UTEN og ett UTEN godbiter. Vi starta på det med godbiter i starten, og konklusjonen var at det funker dårlig med godbitspor. Det virker som godbitene er en vesentlig medvirkende faktor til å stresse henne. Disse labradorene har visst ikke lest lærerboka hvor det står noe om at godbiter som belønning roer ned og leker girer opp. Carmen blir stort sett gira opp av all form for belønning….

I tillegg var det jo noen maur på enkelte av pølsebitene; - noe som skremte vannet av henne. Hun foretok noen heftige hopp rett opp i været av forskrekkelse over insektene.

Vel, på spor nummer to, helt uten godbiter, begynte hun å fatte ”greia”. Hun søkte til dels med lav nese og plukka faktisk opp opptil flere pinner. Og avleverte i hånd. Da fikk hun belønning med at jeg kasta de, hun fikk plukke de op på nytt, og fikk nok en pølsebit. MEN, det er klart, det hele gikk i et voldsomt høyt tempo, og hun gjorde mange forsøk på å løse oppgaven med å søke overvær. Ikke så rart, egentlig, det er jo det hun har vært trent på siden hun var liten - overvær. Det var vel få vinkler hun klarte uten videre, og hun var virkelig på ”bærtur” mer enn én gang.

Uansett - dette var en veldig artig opplevelse. For det første har jeg noen tanker om at hun skal få oppleve annen trening enn jakt, at det er bra mtp den fasen av livet hun er inne i. Dessuten tenker jeg at noe av kompetansen hun kan opparbeide seg på sporarbeidet er nyttig til jakta; - Konsentrere seg lenge av gangen, - Ikke få løsning ved å springe, - Måtte søke nøye for å gjøre funn. Dessuten opparbeide mot og selvtillit. Det blir nok mer sportrening framover!!

14.05 Hjelpeinstruktør på jaktkurs med Heidi dag 1

Carmen fikk være hjemme i dag, grunnet løpetid. Dermed kunne jeg jo ikke ta henne med ut av hensyn til hannhundene på kurset. Dessuten var det sol og varmt, og jeg turte ikke ha henne i bilen heller. Hun var virkelig snodig på morgenen når jeg skulle gå. Vanligvis, når jeg skal på jobben, bryr hun seg jo IKKE om at jeg går, bare ligger og halvsover på hunderommet. Men, ikke i dag. Hun syntes åpenbart det var helt feil å bli innestengt på rommet sitt. Jeg stussa litt først, men så kom jeg på forberedelsene mine; - jaktklær, kokt vann til termosen, mange ganger fram og tilbake og pakke sekken. Det er jo klart hun skjønte hva jeg forberedte - noe hun alltid pleier å få være med på!!

Altså; - tid for det avsluttende kapittelet i den praktiske delen av utdannelsen min som trinn 1 instruktør. Har jo vært med på et par kurs på Antrozoologisenteret allerede, og nå ble det altså på nybegynnerkurs i retrieverjakt med Heidi Kvan, gjennom Retrieverklubben, avdeling Østfold.

Og jammen hadde instruktøren gitt hjelpeinstruktøren en oppgave å forberede også, så i går kveld ble jeg sittende med nesa i bøkene. Teoretisk og praktisk leksjon på nærsøk…

Vel, i dag var jeg aktiv observatør, og prøvde å se hele kurset gjennom en instruktørs øyne og diskuterte litt med Heidi. Det var 6 ekvipasjer med; - 3 Flatter, 1 Golden og 2 Labber.

Heidi begynte med å snakke om at vi ofte er utydelige og inkonsekvente i våre tegn og signaler i jakttreningen. Og da er det jo ikke rart hvis hunden ikke gjør det vi forventer. Videre snakka hun om at jakthundens plass er ved foten, stille og tyst, hele tiden tilbake til fot. Det viktigste å lære hunden er å være rolig ved fot (du verden som jeg kan skrive under på det!). Foten skal være en kjent situasjon for hunden på prøve - det skal være ”digg” å være ved fot.

Den praktiske biten begynte med litt jaktlydighet på plassen. Deltagerne stod som en ”L” med ansiktet mot midten av plassen. Så fikk de gå fot én og én, over til andre siden, ta et par vendinger og gå tilbake igjen. Videre innkalling én og én.

Så en liten øvelse for å se hvor bra hunden takla å slippe et område. Deltagerne stilte opp på linje og den som stod ytterst kasta en dummy vekk fra linja. Så snudde alle seg og kasta dummyer ganske nærme, slik at det ble en slags allé av dummyer og ekvipasjer. Føreren som hadde kasta den ene dummyen i starten skulle nå gå fot langs ”alleen” og ut på andre siden, for så å sende på den dummyen vedkommende selv hadde kasta. Det viste seg at mer enn én hund huska best alleen og alle dummyene der.

Denne lille øvelsen gav et godt bilde av hundene og de enkeltes styrker og utfordringer.

Mer om fotgåing - Heidi la vekt på at en ikke må stagnere i treningen. En må komme videre enn å lede hunden med godbit. I en skarp situasjon har vi mer enn nok med å følge med på hva som faller av vilt/dummyer, vi kan ikke fokusere på hunden. Den skal bare være ved foten vår.

Vi kan trene situasjonen - trykket som oppstår på jaktprøve. Begynne enkelt, med å få noen til å gå med en pinne foran oss i skogen - en ”liksom-skytter”. Ute på tur kan vi slippe noen hunder løse og la leke, mens én skal gå fot.

Neste tema var små vendinger; - noe en har nytte av på en jaktprøve hvor en stadig vekk skal flytte litt på seg i terrenget. Tipset her var å gi en kommando for hver vending i begynnelsen, og fjerne dem etter hvert. Så kan en bruke tennisball som belønning på ”klistrefot”.

Vi snakka litt om ”bakpartskontroll”. En hund er ikke nødvendigvis bevisst på at den har en bakkropp, og klarer ikke alltid å flytte bare bakkroppen.

Og selvsagt var vi innom den ”evige” diskusjonen om man skal sende hunden forskjellig på markering og dirigering. Heidi snakka om at hun uansett hadde et ritual med å ta fløyta i munnen. Så lenge hun IKKE hadde gjort det, visste hennes hund at det ikke var dens tur. Vi fikk også et tips om å unngå å ta på hunden/være helt ”oppi” den og henge over den ved utsending. Dette fordi mange hunder synes det blir ubehaglig nært og derved trekker seg unna.

Etter lunsj tok vi turen ut i skogen og trente markeringer. Aller først fikk alle prøve en enkeltmarkering hver i ett område. Heidi tipsa om at hvis hunden ikke finner kan kasteren (og IKKE føreren) som står der ute hjelpe hunden ved å bevege seg mot dummyen og lage litt lyd.

Så tok vi én og én ekvipasje ned i et annet område. Aller først gikk fører ned med hunden til området og la ut en dummy som hunden så, vendte om, gikk noen meter og sendte på den. Så rygga ekvipasjen litt lenger unna og fikk en markering. Enda en forflytning bakover og ny markering. Og til slutt enda lenger unna, og en tredje markering. Dette for å gjøre hunden sikker på å gå til riktig område på markeringen.

Vi fikk tips om å utnytte terrenget i denne typen trening; - prøve å få til noen terrengskifter for hunden. Ellers er det jo greit å legge ut områder som en kan benytte seg av - bryte hundens forventninger.

For å få ned hundens fart og lære den å lete nøye på en markering går det an å kaste en stor i været, men legge ned en liten dummy. Hunden må ikke få belønning for å springe stort men for å bruke nesa og følge opp vitring nøye.

Dagens siste tema var trening på stopp. Her brukte Heidi gjerne tennisballkaster for å kaste belønning. En kan kaste en dummy til et punkt og etter at den er hjemme sende hunden på nytt til det tomme området, og la den søke litt. Så blåse stopp.

Vel hjemme hos Carmen ble det sykkeltur i ukjent område på oss. Vi hadde fått et tips om hvor vi kunne dra og prøvde å følge opp det. Kjempemoro å sykle rundt og bli kjent i kommunen. Ypperlig måte å få øye på potensielle jakttreningsområder på, er det også!

13.05 Joggetur!

Ja, dermed var vi i gang? Eh- i hvert fall blir det jo litt forpliktende å skrive dette på bloggen, er vel fare for at en blir nødt til å fortsette da…. Ja, det er altså jogging jeg tenker på. Det er jo sånn at med de sykkelturene jeg stort sett har tatt (altså med unntak av turen med Kari), så blir det trim for Carmen, men ikke for meg. Nå kan det jo hende jeg kan finne terreng også på Ås, som i større grad gir både hund og syklist trim samtidig, vi får se.

Men, enn så lenge må jeg finne en måte å trimme den tobente på, - det har blitt altfor lite av det altfor lenge, jeg har bare prioritert å trimme Carmen.

Da vi sist drev med jogging (i fjor sommer) løp Carmen løs, og jeg løp stort sett på den brede grusveien langs jernbanen, hvor jeg hadde god kontroll på henne. Dagens joggetur ble med Carmen i bånd og i skogen i nærområdet. Det gikk overraskende greit å jogge med henne i bånd. Det er tydelig at mye fotgåing og sykling i Springer har ”hjernevaska” henne på å holde seg nært meg.

På ettermiddagen tok vi en ny tur i skogen, denne gangen for å legge spor. Jeg bandt Carmen til et tre mens jeg la ut et kort spor på ca 100 meter, med to vinkler, pølsebiter og pinner. Så måtte vi jo vente litt da. Gjorde det ved å gå en del fot i skogen, men også ved bare å sitte og vente. Carmen sovna delvis ved bena mine.

Sporet? Eh - det gikk ikke så bra. Ser fortsatt ut som godbiter i sporet gjør henne skrekkelig elektrisk. Dessuten søkte hun jo ikke ordentlig spor, mer overvær og sideveise utslag. Og et skrekkelig tempo. Pinner? Nei, de brød hun seg ikke om i det hele tatt! Skulle bare videre.

Hm. Skjønner jeg trenger litt eksperthjelp her - får se hva vi får gjort i løpet av helgen.

12.05 Utforsking av skogen

Jeg er jo så heldig at jeg bor et steinkast fra skogen, med masse stier og løypenett. Den lokale skiforeningen står på og vedlikeholder dekket og merker løyper. Om vinteren lager de dessverre også skiløyper (!!), men om sommeren er jo dette området veldig flott tilrettelagt de som vil gå tur eller sykle. Heia skiforreningen! Og, ja - det er klart jeg betaler kontingent, skulle bare mangle!

Nå må jeg innrømme at jeg ikke brukte skogen så mye som jeg skulle ønske i fjor. Det var noe med at det var så enormt mye som skjedde på hundefronten med treninger og kurs andre steder, så det var sjelden jeg fikk gått så mye i ”egen skog”.

Vel, i dag la vi i vei på rekognosering - vi var vel ute nærmere to timer. Hovedsakelig gikk Carmen bare fot og jeg prøvde å lage et kart ”inni” huet mitt. For meg som er født uten innebygd GPS er det en liten utfordring å finne fram. Dessuten må det legges til at skiforreningen nok har et lite forbedringspotensiale hva gjelder merking av sommer-løype-nettet.

Det var to fokus for rekognoseringen min - finne egna joggerunde og finne egna sportreningssted - og vi fant begge deler.

11.05 Tjernet som forsvant

Det har vært en fantastisk vår fra begynnelsen av april, og jeg skal IKKE klage på været. Men, det har sin pris når nedbøren uteblir. Min optimistiske tur til tjernet "mitt" i dag ble en trening i et "myrhull". Tjernet var omtrent firedobbelt i størrelse i fjor på denne tiden....

Jeg begav meg altså ut på tur, med sykkelen på bilen og kjørte til P-plassen. Så var det å sykle på den store stien oppover mot den lille stien til tjernet. Trille sykkelen oppover den bratte og steinete stien (pust, pes)! Vi var sliten da vi nådde tjernet, både Carmen og jeg. Jada, klart jeg kunne satt igjen sykkelen nede ved hovedstien, det er bare det at jeg ikke har så god lås på den at jeg tok sjansen på det!

MEN, tjernet var altså mer eller mindre borte! Dermed ble min planlagte vanntrening noe amputert. Prøvde å legge ut på andre siden, men strevde litt med rette utganger, siden det ble så altfor enkelt for Carmen å løpe på land. Hun måtte jo sikte utrolig godt får å ”finne” noe vann å svømme i.

10.05 Demo på valpekurs

Carmen og jeg hadde et artig oppdrag i dag, sammen med Monica og Ragnar: demonstrasjon av jakttrening på valpekurs på Stikkaåsen. Vi begynte med å snakke litt om hundetrening og intensitet. At en må se an hva slags individ en har og være bevisst på hva en belønner. En veldig intens hund, som man ideelt sett ønsker skal være mer avslappa må en belønne når den h ar en avslappa sinnsstemning. En veldig daff hund må en belønne når den er litt ekstra energisk.

Videre prata vi litt om å avvente apporteringstrening med de ivrigste. Jobbe mest med fot, innkalling og bli i begynnelsen.

En liten demonstrasjon av både markering og dirigering med Ragnar og Carmen. Så tok vi en tur i skogen og valpene fikk prøvd seg på nærsøk på godbiter og små dummier.

Ellers var Ragnar mer enn normalt interessert i Carmen og veldig urolig. Viste seg at frøkna har fått løpetid; - sin tredje. Atferden hennes de siste ukene har altså sin forklaring; - tissing overalt og en voldsom interesse for lukter. Blir spennende å se hvor mye mental utvikling som skjer ifm dette..... Ellers var jo timingen hennes perfekt, da,- akkurat mellom AK-prøva i Agder og diverse program i juni.

09.05 Sightseeing i nærområdet

Jeg er heldig som har så mange fine jorder og skog i gangavstand. I dag hadde jeg opprinnelig tenkt å sykle, men både Carmens tunge søvn etter jeg hadde kommet hjem fra jobben, og de verkende knærne mine tilsa at vi lot sykkelen stå i dag.

Isteden ble det fot-trening og utforsking av nabolaget. Jordene er selvsagt sådd og utilgjengelig på denne tiden av året, men vi fant noen nye fine områder i skogkanten. Dessuten går det an å se høsten lyst i møte når den tid kommer, for det var litt av et treningsjorde vi fant i dag!!

08.05 Hverdagslydighet og sykkeltur

I dag dro vi av gårde på et arrangement i Retrieverklubben avdeling Østfold med følgende annonsering:
En hundedag med Kari og Odd-Arne Lund
· Hverdagskontroll
· Møtesituasjoner
· Kontroll over hund på besøk / får besøk med hund
· Inn og ut av bil
· M.m
Kari og Odd-Arne har livslang erfaring med hund, med adferd, mentalitet og læring som hovedinteresse. De tar med seg sine egne newfoundlandshunder som demo-hunder.

Dette hørtes jo spennende ut, og det viste seg å bli en riktig fin dag, med mange gode innspill til det å ha hund. Det som ble formidlet var som musikk i mine ører - med stor vekt på ro og sinnsstemning. For å utdype hva Kari L. mente med lederskap, sammenligna hun vår rolle ovenfor hunden med en skadestedsleder på et ulykkessted. Noe som betyr å styre hunden med sikkerhet, ro og trygghet.

Kari L begynte med å snakke om å få besøk, - hvordan vi håndterer når det ringer på dørklokka. Hunden skal vente med å ta kontakt med gjesten inntil VI gir den lov. Det å stenge hunden inn på et rom er på en måte å unngå problemet. Det beste er å lære hunden å holde seg i bakgrunnen inntil den får lov å komme fram og hilse. Her kan en ha kobbel eller en line på hunden for å være sikker på å ha den under kontroll. Hunden skal altså lære seg å vente i bakgrunnen og få hilse når den ikke er stressa. Hvis hunden ikke er helt rolig kan gjesten bare overse den. En hund som bråker på ringeklokka kan desensitiviseres på denne ved at gjester f. eks. går inn verandadøra isteden, ved at ingen kommer inn på tross av klokka, ved å ha to klokker. Hva gjør vi så hvis vi tar med hunden bort på besøk? Tar styring ved å holde hunden i bånd og gå inn og sette oss.

Neste tema var inn og ut av bil. Her var Kari L IKKE opptatt av posisjonen til hunden, altså om den sitter eller står. Det som er viktig er sinnsstemning - du verden så enig jeg er!! Altså skal hunden være rolig før den får slippe ut.

Så snakka hun om møtesituasjoner. Dette går ofte utrolig bra hvis hunden møter en haug med hunder - da blir det liksom for mye å forholde seg til, så de melder seg litt ut. Én enkelt ekvipasje, derimot, kan være utfordrende.

Det kan være lurt å avtale med en annen ekvipasje som kan komme rundt kvartalet fra andre siden. Videre å unngå å holde båndet i hånda, heller ha det rundt livet el lign. Når det gjaldt møtesituasjoner med sinte hunder, fungerer det bare å ”la de ordne opp selv” hvis begge er løse og ”støtteapparatet/heiagjengen” (eierne) er unna situasjonen.

Vi kan begynne treningen av møtesituasjoner med å ha litt god avstand mellom ekvipasjene ved passasjetrening, så bevege oss forsiktig nærmere og nærmere. Fortsette til toleransegrensen er nådd, før en snur. Snu så fort en er over grensa, og fortsette med små skritt inntil møtet har funnet sted.

Videre snakka hun at om vi må følge med på hunden vår og hvordan den reagerer! Lese hundens sinnsstemning. Dette kan være utfordrende for oss som ofte er amatører på å lese kroppsspråk sammenlignet med hunden. Hunden kan ha lange ”samtaler” med hverandre som vi ikke får med oss.

Avkobling var et annet tema. Stress kan være positivt så lenge det er kontrollert, men ukontrollert er det bare negativt. Vi ønsker jo en aktivitetslyst hos hundene våre (ja, sånn er det jo ikke minst i jakttreningen!). Viktig å trene på passivitet. Hunden må takle å bare stå/sitte rolig ved siden av oss uten at det skjer noe.

Ellers snakka Kari også om gradvis tilnærming til det ”perfekte”. Er hunden veldig urolig kan vi kanskje ikke vente på at den sovner. (En litt annerledes tilnærming enn Gunilla W som jo ”fra første stund” med en problemhund går inn og forlanger en ekstrem ro, om det så skal ta 8 timer….).

Hunden har en komfortsone på 6 meter, fortalte Kari. Men, i vår menneskeverden, med f. eks. lydighetskonkurranser med fellesdekk med andre hunder nært innpå, må vi lære hundene våre å tolerere andre nærmere enn 6 meter. Gradvis.

Så var temaet forbudstrening, eksemplifisert med å kalle hunden inn rett forbi en matskål med leverpostei.

Når det gjaldt å gå tur fikk vi høre at en ikke skal tillate en hund å strene foran eieren med halen i været, spesielt ikke hvis lederskapet ikke er helt avklart. En kan begynne med å lære hunden å gå bak, før den strengt tatt lærer fot. Lettest å få til når en har naturlige hindringer (f. eks. langs en opptråkka sti om vinteren, med snø på begge sider eller mellom parkerte biler) å blokkere hunden, slik at den MÅ gå bak. En kan holde ut armene og bevege seg med dominant kroppsholdning. Er forholdet mellom hund og eier 100% i orden, kan jo hunden gå hvor den vil, men lederen skal alltid gå først i vanskelige situasjoner, f. eks om en møter en sint hund.

Tips til å lære hunden å gå pent i bånd var ikke å stoppe eller å gå tilbake, men å gå i sirkel. Videre aldri å dra i kobbelet bakover (det vil ofte kunne trigge hunden nettopp til å dra), men å dra sideveis. Videre er det lurt alltid å ha med belønning på tur, slik at hunden kan oppleve det positivt å gå ved siden av oss.

Og til den ”gammeldagse” formen for hundetrening fikk vi følgende sitat til ettertanke: ”Når kunnskapen svikter overtar brutaliteten”.

Videre snakka Kari om dette med signalrekkefølge, altså hva slags belønninger vi gir hunden for å oppnå ønsket resultat. Og hvordan vi kan fjerne signalene ett for ett. Det første vi begynner å fjerne er godbit/leke. Så kan vi fjerne berøring. Deretter stemme/klikker. Og til slutt kan vi stå igjen med mimikk. Altså at hunden etter hvert kan vite på avstand at når vi f. eks. hever øyebrynene, så betyr det at det du gjør nå er bra. Eksempelvis en hund som har stor fart hjem i innkallingen eller svømmer mot oss med en apport.

Litt praktisk demonstrasjon av hvordan en kan takle en hund som hopper - med omfavnelse. Altså holde rundt hunden og ”danse rundt”, - være med på leken. Så finner gjerne hunden ut etter hvert at dette med å hoppe opp på folk ikke er så kult likevel.

Så var det hunden løs i hagen som bjeffer langs gjerdet. Her er det viktig ikke å la hunden være alene løs i hagen - gi den fri fra sin selvoppnevnte rolle som vaktmester. Heller være med hunden ut i hagen og sperre utsikten for den ved tendens til vokting, evt. La hunden ha en langline på slep, eller kobbel, så vi har den under kontroll.

Hunder i denne situasjonen kan bjeffe fordi de er tøffe eller fordi de er redde. Er det en tøff hund går det an å alliere seg med de hunden bjeffer på. Kari fortalte en historie fra sitt nabolag, der hun hadde stått utenfor hagen til en sånn tøff, bjeffende hund, tror hun sa 45 minutter. Til slutt gav hunden opp siden ”kjærringa” ikke lot seg skremme. Og den bjeffa ikke mer på henne når hun gikk forbi der.

Litt om fellesdekk til slutt - en må begynne med å stå veldig nærme den usikre hunden. Bruke variasjon i treningen og gi hunden mange trygge opplevelser på fellesdekk. På den måten er den bedre rustet til å takle en og annen dårlig fellesdekk-opplevelse.

….
Etter foredraget ble Carmen og jeg med Kari og flokken på sykkeltur på skogsveier og stier. Skal si vi fikk kjørt oss, både sykkelen, Carmen og meg. Jeg skjønner jo poenget med å ha terrengsykkel som veier halvparten av min, har tre ganger så mange gir OG ikke minst har demper, for å si det sånn. Vi sykla vel ca 1,5 mil, mange bratte bakker både oppover og nedover. En god del av veien hadde jeg Carmen i Springeren min, men et stykke med veldig vanskelig underlag fikk hun løpe i strikk festa til Kari.

Vi var rimelig slitne både Carmen og jeg. Det kjentes ut som det gjorde vondt overalt, ikke minst i knærne etter å ha stått på bremsen! Men, veldig moro, ingen tvil om det. Nå blir agendaen framover å forske på sykkelmuligheten på Ås. Ser vel for meg at det ikke er den type bakker som vi fikk oppleve i dag.