På kvelden hadde jeg treningshjelp. Carmen og jeg var i familieselskap, blant annet med de tre tantebarna på 9, 7 og 6 år. De ville som vanlig veldig gjerne være med ut og lufte Carmen.
”Litt” utfordrende med 3 stk som så veldig gjerne ville holde i kobbelet. Og alle ville selvsagt gjerne hjelpe til å kaste. Så det fikk de gjøre på omgang. Og de som ikke kasta måtte holde seg bak meg og Carmen.
Vi fant et område med skikkelig høyt buskas og flytta oss litt rundt i terrenget. Carmen, som egentlig er litt redd barn, var rett og slett superkul. Hun søkte og lette, helt uaffisert av barn ute i feltet.
Det mest utrolige var da minstejenta på 6 satte i gang med noen skikkelig høyfrekvente skrekk-skrik, samtidig som hun løp rundt seg selv og fekta med armene fordi Carmen kom løpende rett mot henne i full fart. Og Carmen lette bare videre!
Ellers konstaterte jeg at Carmen ble flinkere og flinkere til å markere og søke ”smått” for hvert kast. Etter hvert var hun veldig kjapp med å finne den bittelille dummyen i det høye buskaset. Jeg tenker at dette må ha vært en veldig bra trening med tanke på å motvirke at hun søker stort på markeringer.
For øvrig hilste Carmen på en diger Rotweiler hann på morgenturen i dag. Han er på Carmens alder og virker snill og grei med andre hunder. Det som var moro var at Carmen ikke fantes redd. Hun var bare nysgjerrig på ham og ville lukte og bli kjent. Selvsagt gjorde hun noen sprett i kobbelets lengde, særlig hvis han prøvde å snuse på henne, men hun gikk ikke unna. Hun syntes tydeligvis at han var fin, og det var jo hyggelig.
”Litt” utfordrende med 3 stk som så veldig gjerne ville holde i kobbelet. Og alle ville selvsagt gjerne hjelpe til å kaste. Så det fikk de gjøre på omgang. Og de som ikke kasta måtte holde seg bak meg og Carmen.
Vi fant et område med skikkelig høyt buskas og flytta oss litt rundt i terrenget. Carmen, som egentlig er litt redd barn, var rett og slett superkul. Hun søkte og lette, helt uaffisert av barn ute i feltet.
Det mest utrolige var da minstejenta på 6 satte i gang med noen skikkelig høyfrekvente skrekk-skrik, samtidig som hun løp rundt seg selv og fekta med armene fordi Carmen kom løpende rett mot henne i full fart. Og Carmen lette bare videre!
Ellers konstaterte jeg at Carmen ble flinkere og flinkere til å markere og søke ”smått” for hvert kast. Etter hvert var hun veldig kjapp med å finne den bittelille dummyen i det høye buskaset. Jeg tenker at dette må ha vært en veldig bra trening med tanke på å motvirke at hun søker stort på markeringer.
For øvrig hilste Carmen på en diger Rotweiler hann på morgenturen i dag. Han er på Carmens alder og virker snill og grei med andre hunder. Det som var moro var at Carmen ikke fantes redd. Hun var bare nysgjerrig på ham og ville lukte og bli kjent. Selvsagt gjorde hun noen sprett i kobbelets lengde, særlig hvis han prøvde å snuse på henne, men hun gikk ikke unna. Hun syntes tydeligvis at han var fin, og det var jo hyggelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar