07.07 Trening med Oslo-gjengen

Nok en dag med beising av kåken, Carmen på rommet og Lucy i hagen. Lucy fant på en ny lek i dag - ”sisten”. Hun klarte for andre gang å komme seg ut av hagen. I går fant hun nemlig en åpning i gjerdet der jeg hadde fjerna stripsene for å få beisa rekkverket. Dyret var plutselig søkk vekk, og jeg fant henne igjen i naboens hage.

I dag fant hun ut at hun ville stikka av når jeg ropte på henne i hagen, og i rasende fart løp hun bort til åpningen i hjørnet, smatt ut og satte i gang verdens morsomste lek (for henne!) - ”du får ikke tak i meg”. Og jeg fikk jo ikke tak i henne på en stund - der hun for fram og tilbake i rasende fart (i naboens hage).

Den som en ikke kan stole på får mindre frihet. Dermed ble det å koble henne fast i trillebåra mens jeg beisa videre. Ikke spesielt populært, selvfølgelig..

For øvrig fant hun utedoen i hagen i dag - under over alle under - det gikk altså an å drite i hagen! Ja, beklager alt dette drittpratet, men dere vet jo hva folk på aldershjem og hundeeiere har til felles? - Et veldig stort fokus på avføring!

På kvelden hadde jeg ansvar for å tilrettelegge en jakttrening. Siden erfaringen med Lucy på søndag var at hun ble superfrustrert av å sitte bundet opp, fant jeg en alternativ løsning i dag. Vi skulle til samme sted som på søndag, - en halvtimes tid å gå fra bilen. Dermed hadde jeg ikke noe lyst til å gå fra henne i bilen så langt unna. Heldigvis har jeg en kollega som går i valpetanker, og godt kunne tenke seg å få prøvd seg litt. Lucuy fikk være med henne hjem og overnatte i leilighet i Oslo, sammen med hennes gamle hannhund.

Kollegaen min kunne rapportere at gamlehunden Birk hadde satt den lille obsternasige valpen på plass og at Lucy syntes han var kjempefin.

Treningen på tjernet - vi var en gjeng med fire tobente, fire Golden og en labrador som begav oss oppover. Litt lavere tempo på Carmen på turen i dag, som ikke Kari og Ida var med.

Vel oppe ble det apportering over vann. Carmen ser ut til helt å ha kommet over nølefasen på å gå ut. Hun jumpa uti, og svømte raskt og effektivt over. Så er det selvsagt fortsatt, uerfaren som hun er, litt utfordrende for henne å lokalisere dummyen raskt når hun vel har kommet seg over på andre sida.

Avleveringene - det funker når jeg står nærme nok vannet… Men, det får jeg vel neppe lov å gjøre på prøve, så der har vi litt igjen fortsatt.

Ellers var det rart å se på Carmen når vi kom hjem. Hun lurte åpenbart på hvor Lucy var - gikk og lette litt rundt i heimen.

Litt tanker til slutt. Det er jo ikke til å unngå å reflektere over hvor forskjellige disse to hundene er. Ingen tvil om at eierne til Lucy må jobbe mye hardere enn det jeg må for å få hundens respekt og oppmerksomhet. Men, hva har jeg så gjort for å få Carmens respekt og oppmerksomhet? Jeg har blant annet vært veldig bevisst fra første stund på å ignorere henne og hennes initiativ. Sørga for å være den som har tatt initiativ. Begrensa det å se på, ta på og snakke til.

Her lærte jeg masse av å ha Betty - som jo i begynnelsen respekterte meg altfor lite. Det endra seg når jeg endra lederstil. Begynte å overse initiativene hennes. Bjeffa hun, så gikk jeg på et annet rom, og lukke døra i ansiktet på henne. Venta til hun hadde lagt seg og sov eller var rolig, for så å rope på henne og gjøre noen øvelser hun fikk godbit for.

Videre har jeg jobba mye med at kontakt gir belønning. Når hunden vil ut av en dør, videre inn i huset, ut av bilen eller lignende, er det blikk-kontakt som er nøkkelen. Det å strene av gårde fører aldri fram. Egne initiativ belønnes ikke. Denne tankegangen kombinert med nødvendigheten av tålmodighet gjør at Carmen er i trening hver dag når jeg kommer inn med henne. Da får hun pent vente i gangen mens jeg henger av meg tøy, går inn med matvarer, setter på en klesvask eller hva det skal være. Hun vet aldri hvor lenge hun må vente der, bare at det ikke er lov å gå videre inn i huset før jeg gir beskjed.

Lucy begynner også å skjønne denne siste husregelen. Siden hun kan finne på å strene inn i huset, får hun ha kobbelet på seg i denne ventefasen. Dermed er det enkelt å tråkke på kobbelet hvis hun tar eget initiativ på å forlate gangen. Jeg registrerer at hun tar mye mer blikk-kontakt med meg enn hun gjorde de første dagene. Hun begynner også å skjønne at en burdør som åpnes i bilen IKKE betyr at hun får lov å gå ut. Først på med kobbel, blikk-kontakt, så kom - dvs jeg løfter henne selvsagt ut - det er litt langt ned for de korte Corgy-bena.

Hvordan en møter hunden når en kommer hjem fra jobb eller står opp om morgenen er også gylne anledninger til å ignorere. Det trener Carmen og jeg på hver dag. Såpass elektrisk som hun er, hadde det tatt helt av hvis jeg skulle kasta meg over henne, kosa med henne og snakka til henne i den settingen. Det gjelder å bevare lugn og ro. Tusle sakte rundt i heimen, og etter hvert slippe henne ut av rommet sitt.

Ellers har jeg tenkt litt på dette med foringsritualer i det siste. Mat for en hund er langt mer enn næring. Her snakker vi stor symbolverdi, utøvelse av lederskap, forventning og konsekvens. Ingen tvil om at en hund kan bruke mat til å utøve kontroll. ”Gi meg maten, kjerring, ser du ikke at jeg er sulten?!”

Når Carmen er her alene gjør vi det sånn maten ikke serveres til noe fast tidspunkt. Men, det serveres måltider; - her er ingen selvbetjening. Å ha mat stående framme hele tiden vil gi hunden mer og eieren mindre kontroll. Hos flokkdyr er jo nettopp kontroll over maten noe som er lederens privilegium. Det er lederen som vet hvor maten er og tar initiativet til jakt. Nå skal det sies at selvbetjening garantert ville ført til at Carmen hadde spist seg syk, sånt et matvrak som hun er!

Selvsagt er det begrensa med hva en har av tid, men ideelt sett vil jeg at Carmen skal være helt kul før hun får mat. At hun skal gå og legge seg og slappe helt av før det blir servering. Det betyr at det kan gå lang tid fra jeg gjør klar maten til hun faktisk får den. Og det serveres aldri så lenge hun fyker rundt bena mine og venter.