Mio
FieEn noe urolig natt, første natt med Corgy-gjesten i hus. Lucy var ikke helt fornøyd med å ligge i bur på utsiden av soverommet, og hadde litt å melde om akkurat det, selv om det var sent på natt…
I motsetning til Carmen synes hun ikke det er så greit å gå på do i hagen, så vi tok en liten spasertur i nabolaget på morgenen. Og det var ikke gjort i en fei å finne et egna hundetoalett. Plen dugde ikke, skjønte jeg. Og ikke veikanter heller. Litt høyt gress var det som måtte til.
Så dro vi av gårde på trening hele dagen. Veldig hyggelig å bli invitert med på trening, og så enkelt når andre organiserer sted. Og FOR et sted! 5 førere, 6 jaktlabber og en Corgy møttes altså i et fantastisk terreng, med vann, myr og siv. Kjempeflott å få trent markeringer på vann på denne måten.
Carmen fikk hente én dummy på det første stedet vi trente og to på det andre. I dag nølte hun ikke i det hele tatt. Hoppa faktisk uti med et plask, og svømte raskt over til den andre siden. På den første markeringen lette hun litt, og det var nok fordi de andre hundene var blitt sendt over på dirigeringsøvelser til området, så det var mye fert både av hundespor og dummyer. Men, hun fant til slutt.
På de to neste tok hun retning rett på. Og jeg valgte å stå så nærme vannkanten at avleveringene ble feilfrie.
Så skulle vi avslutte økta med at hundene ble sendt på blinde over på ei øy. For de uinnvidde i retrieverjakta, betyr det altså at hundene ikke hadde sett det ble kasta noe. Spørsmålet var så om jeg ville sende Carmen også. Hm.. Jeg følte meg ikke sikker på at hun ville klare det. På den andre siden hadde hun jo fått sett at de andre svømte dit. Og vi forsterket med skudd.
Lille, fine prinsessen gikk nesten rett uti, og svømte målbevisst til riktig sted. Så bytta hun tennisball en gang der ute på øya, men kom så hjem igjen. Jeg ble veldig imponert over henne, at hun klarte det!
Corgyen Lucy fikk ligge litt i bilburet mens vi trente de første øktene. Så fikk Carmen fri, og Lucy fikk være med meg ut da jeg kasta for de andre. Vannet jeg måtte forsere for å komme til stedet jeg skulle stå og kasta var altfor dypt for støvler og for Corgier. Så det var bare å ta av seg på føttene, løfte opp Lucy og bære henne over. Hun fant seg fint i å stå og se på at jeg kasta og at de andre kom svømmende og henta dummyer.
Ellers er Lucy virkelig totalt annerledes enn Carmen. Ikke noe særlig interessert i mat, mens Carmen er matvrak. Elsker alle folk og hunder hun treffer, mens Carmen kan være skeptisk innimellom. Lite opptatt av meg og hva jeg ønsker, mens Carmen lever opp til Will-to-please-begrepet.
Lucy og jeg jobber med å bli enige om husreglene her. Dvs. det er jeg som bestemmer husreglene, og Lucy må lære seg å følge dem. F. eks. er det sånn her i heimen at ingen hunder får lov å rase ut døra bare fordi jeg har åpna den. Her må man sitte pent og vente og ta blikk-kontakt med meg og vente på ”kom”.
Videre er det forbudt å bjeffe inne, uansett hvor frustrert man er. Det er heller ikke lov å leke og herje inne. En får pent slå seg til ro og holde fred; - noe begge to må minnes på. Det er jo så fristende å sette i gang moro inne! Noe som har fungert fint nå i kveld er å få Carmen til å legge seg i stresslessen, så kan Lucy få lov å gå omkring, så lenge hun ikke prøver å få i gang Carmen eller bjeffe. Gjør hun noe av det nevnte blir hun tatt med bort i biabeden og lagt der. Og det ser ut som hun fikk en slags konsekvensanalyse ut av det, så det ble riktig så fredelig etter hvert.
At det ikke er lov å stjele Carmens mat har Carmen lært henne. Så, etter én beskjed ved frokosten i dag, turte hun ikke å prøve seg ved kveldsen. At det er lurt å spise maten sin når den blir servert, har hun ikke lært seg enda. Selv ikke Carmen som vaka rundt og gjerne skulle tatt hennes mat også, gjorde at hun ville spise sin egen mat. Etter at maten har stått framme litt, blir den nemlig satt bort. Hun må jo bli sulten til slutt?!
Artig å ha en ekstrahund i hus!
I motsetning til Carmen synes hun ikke det er så greit å gå på do i hagen, så vi tok en liten spasertur i nabolaget på morgenen. Og det var ikke gjort i en fei å finne et egna hundetoalett. Plen dugde ikke, skjønte jeg. Og ikke veikanter heller. Litt høyt gress var det som måtte til.
Så dro vi av gårde på trening hele dagen. Veldig hyggelig å bli invitert med på trening, og så enkelt når andre organiserer sted. Og FOR et sted! 5 førere, 6 jaktlabber og en Corgy møttes altså i et fantastisk terreng, med vann, myr og siv. Kjempeflott å få trent markeringer på vann på denne måten.
Carmen fikk hente én dummy på det første stedet vi trente og to på det andre. I dag nølte hun ikke i det hele tatt. Hoppa faktisk uti med et plask, og svømte raskt over til den andre siden. På den første markeringen lette hun litt, og det var nok fordi de andre hundene var blitt sendt over på dirigeringsøvelser til området, så det var mye fert både av hundespor og dummyer. Men, hun fant til slutt.
På de to neste tok hun retning rett på. Og jeg valgte å stå så nærme vannkanten at avleveringene ble feilfrie.
Så skulle vi avslutte økta med at hundene ble sendt på blinde over på ei øy. For de uinnvidde i retrieverjakta, betyr det altså at hundene ikke hadde sett det ble kasta noe. Spørsmålet var så om jeg ville sende Carmen også. Hm.. Jeg følte meg ikke sikker på at hun ville klare det. På den andre siden hadde hun jo fått sett at de andre svømte dit. Og vi forsterket med skudd.
Lille, fine prinsessen gikk nesten rett uti, og svømte målbevisst til riktig sted. Så bytta hun tennisball en gang der ute på øya, men kom så hjem igjen. Jeg ble veldig imponert over henne, at hun klarte det!
Corgyen Lucy fikk ligge litt i bilburet mens vi trente de første øktene. Så fikk Carmen fri, og Lucy fikk være med meg ut da jeg kasta for de andre. Vannet jeg måtte forsere for å komme til stedet jeg skulle stå og kasta var altfor dypt for støvler og for Corgier. Så det var bare å ta av seg på føttene, løfte opp Lucy og bære henne over. Hun fant seg fint i å stå og se på at jeg kasta og at de andre kom svømmende og henta dummyer.
Ellers er Lucy virkelig totalt annerledes enn Carmen. Ikke noe særlig interessert i mat, mens Carmen er matvrak. Elsker alle folk og hunder hun treffer, mens Carmen kan være skeptisk innimellom. Lite opptatt av meg og hva jeg ønsker, mens Carmen lever opp til Will-to-please-begrepet.
Lucy og jeg jobber med å bli enige om husreglene her. Dvs. det er jeg som bestemmer husreglene, og Lucy må lære seg å følge dem. F. eks. er det sånn her i heimen at ingen hunder får lov å rase ut døra bare fordi jeg har åpna den. Her må man sitte pent og vente og ta blikk-kontakt med meg og vente på ”kom”.
Videre er det forbudt å bjeffe inne, uansett hvor frustrert man er. Det er heller ikke lov å leke og herje inne. En får pent slå seg til ro og holde fred; - noe begge to må minnes på. Det er jo så fristende å sette i gang moro inne! Noe som har fungert fint nå i kveld er å få Carmen til å legge seg i stresslessen, så kan Lucy få lov å gå omkring, så lenge hun ikke prøver å få i gang Carmen eller bjeffe. Gjør hun noe av det nevnte blir hun tatt med bort i biabeden og lagt der. Og det ser ut som hun fikk en slags konsekvensanalyse ut av det, så det ble riktig så fredelig etter hvert.
At det ikke er lov å stjele Carmens mat har Carmen lært henne. Så, etter én beskjed ved frokosten i dag, turte hun ikke å prøve seg ved kveldsen. At det er lurt å spise maten sin når den blir servert, har hun ikke lært seg enda. Selv ikke Carmen som vaka rundt og gjerne skulle tatt hennes mat også, gjorde at hun ville spise sin egen mat. Etter at maten har stått framme litt, blir den nemlig satt bort. Hun må jo bli sulten til slutt?!
Artig å ha en ekstrahund i hus!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar