06.07 Den perfekte hund?

Har hatt et par ting å tenke på de siste dagene, som har satt meg i det filosofiske hjørnet. Det ene var noe en treningskompis spurte meg om: ”Hvem av dine venners/treningskompisers hunder kunne du egentlig tenkt deg å eid?” Oi! Da måtte jeg tenke meg veldig lenge om, for jeg kom ikke på NOEN - fant et eller annet feil med alle. Dvs. etter å ha tenkt enda lengre kom jeg til slutt på én.

Hm. Det er altså langt mellom de perfekte hundene.

Det at jeg har hund i pensjon, og sammenligner med min egen, gjør jo selvsagt at jeg tenker en del over hva jeg ønsker hos en hund, hvilke egenskaper og vaner jeg setter pris på og hva jeg kunne vært foruten.

Jeg må jo si at det meste ved Carmen setter jeg pris på og ønsker meg. Førermykheten, ønske om å være til lags. Nærmest fravær av det å sette spørsmålstegn ved det jeg sier, hun diskuterer ikke regler, men følger dem. Høy arbeidskapasitet og motivasjon, tempo, balanse og spenst. Spontan apportør, også på vilt. Veldig stødig på innkalling, jeg behøver aldri å lure på om hun skal finne på å stikke av. En ganske stor porsjon tålmodighet i hverdagen, til å sitt og bli i diverse ventesituasjoner. Kontaktsøkende, opptatt av meg. Også finnes hun ikke sær, verken på å spise, gå på do eller hva slags soveplass hun ”må” ha.

Men, feilfri er ikke engang den lille prinsessen. Skulle gjerne sett at hun hadde vært mindre fryktsom ovenfor fremmede mennesker, og spesielt barn. Og tenker at jeg kunne ha gjort en ENDA bedre jobb med sosialiseringen da hun var liten, men at noe av dette er såpass genetisk at hun aldri ville kunnet være like trygg på mennesker som det lille Lucy er. Kunne gjerne også vært noe av vaktinstinktet hennes for uten. Der har hun samme uvane som Lucy, med å bjeffe ute i hagen, på mystiske lyder i nabolaget. Også kunne jeg ønsket meg mer mot, i treningssituasjoner med andre hunder. At hun ikke så lett ble satt ut av at andre hunder kommer rusende bort til henne, men kunne avreagere bedre.

Samtlige hunder jeg har hatt har hatt noe unikt positivt ved dem, som etterfølgerne ikke har kunnet matche. Potso var suveren med unger, ikke bare fordi han virka genuint glad i dem, men også fordi han hadde en forsiktighet jeg ikke ser hos labradoren. Selma var den ubestridte fredsengel; - det mest fantastiske jeg har sett i møte med andre hunder. Hun fikk den argeste og den reddeste til å føle seg roligere i hennes selskap. Hun bare utstrålte fred og ro i et hvert hundemøte. Og Betty - ja, hun var en helt rå jakthund. Som skjønte håndsignaler og lange fremmadsendinger allerede som liten valp.

-------
Det andre jeg har grubla på går på dette med å komme med forbedringsforslag til andres hunder/hundehold. Faren ved å være en del av en treningsgjeng, som jeg er, med mange folk med sterke meninger, er jo at en blir vant til å være ganske så direkte når en har meninger om hva andre burde gjøre med sin hund.

Det hører med til dagliglivet på treningene våre at vi både kommer med og mottar kommentarer på hva som er ønskelig å gjøre, det være seg med selve jakttreningen eller med hundeholdet i hverdagen. Og når en ikke jobber som hundeinstruktør til daglig, kan en jo kanskje være litt lite diplomatisk noen ganger…..

For meg blir jo mye av dette en ”faglig” diskusjon - om et tema jeg er veldig opptatt av, - nemlig hund. Et tema jeg er vant med å diskutere. Det er GØY å diskutere ulike måter å gjøre det på. En kan gjerne være uenig, høre på andre synspunkter osv. For egen del har jeg mang en gang fått kritiske kommentarer til noe jeg har gjort på trening/i dagliglivet. Det har kanskje ikke vært så ”kult” å motta der og da, men etter å ha kommet hjem og tenkt på det, har det ofte kunnet hjelpe meg videre.

MEN, for hundeeiere som ikke er like bitt av basillen som meg selv, eller like treningsvant, kan det jo kjennes tøft å få direkte meldinger om sitt eget hundehold. Fordi det kanskje ikke kjennes som en interessant diskusjon, men bare tilbakemeldinger om at en gjør noe galt
--------
Vel, det var dagens filosofi. Så over til livet med Carmen og Lucy…

Nok en dag med å beise hus. Og jeg gjorde som i går, lot Carmen være på rommet sitt og Lucy fikk gå fritt ut og inn. En ganske kjedelig dag for Carmen, kanskje, men sånn må det jo bare være innimellom. Beise hus og aktivisere Lucy måtte være hovedprioriteringen i dag.

Lucy fant på nye ting hun kunne hjelpe meg med i dag. Først syntes hun at plenen var altfor plan, og trengte noen nye hull. Hun var ganske god på oppdraget også, helt til jeg oppdaga hjelpa hennes og sa nei takk til den.

Så syntes hun at Carmen trengte litt aktivisering; - noe hun bidro til ved i en rasende fart og løpe inn og ut og rundt omkring på stuegulvet, kaste seg ned foran grinda inn til Carmens rom og erte henne opp skikkelig, til Carmen var på bristepunktet for så å løpe ut igjen. Hun fikk Carmen til å bjeffe, og syntes nok hun hadde lyktes skikkelig med oppdraget. Jeg måtte si fra at jeg ikke trengte den hjelpa heller.

Deretter syntes hun det var på sin plass å stoppe mannen med stige som var på vei inn i hagen min for å male andre etasje. Klart maleren stoppa ved synes av en livsfarlig vakt-Corgy!

Vel, etter mye løping rundt, ble til og med en 6 måneder gammel valp sliten, og sov en stund, så jeg kunne konsentrere meg om beisingen.

På kvelden tok jeg sjansen på å ta med begge to i skogen i nærheten. Lucy fikk springe fritt i langline, mens Carmen måtte gå fot. Noe som selvsagt var litt vanskelig å få til. Ikke tråkke på langlina. Klare å holde Carmen i fot-posisjon til tross for en fristende valp som hoppa og spratt av gårde foran. Unngå at Lucy inviterte Carmen til lek, for da ble det jo helt umulig å håndtere. Ja, dere kan sikkert se det for dere..

Et stykke inn i skogen bandt jeg Lucy til et tre og fikk trent litt vanskelige markeringer inn i buskas med Carmen. Hun markerte bra og kom fykende tilbake med dummyene.

Lucy bjeffa uavbrutt så lenge vi holdt på med treninga; - heldigvis kom det ingen andre på tur i skogen akkurat da. Carmen var ganske elektrisk da vi avslutta treninga, og veldig opptatt av Lucy. Hun måtte blant annet sjekke stedet der Lucy hadde stått bundet for å se om det var noe spesielt med det stedet. Videre ble det et par runder hvor Carmen raste rundt i store sirkler rundt Lucy og ble altfor voldsom.

Som sagt - ikke helt enkelt å være ute med begge to samtidig. Men, veldig interessant hvordan det går. Det er jo nytt for dem begge - de er vant til å være ”enehunder”.