Dagen starta med å hente Lucy hos kollegaen min på jobben. Hun hadde ikke spist frokosten sin, så hun fikk en ny sjanse hos meg mens jeg holdt på med matlaging på kjøkkenet. Helt uinteressert i noen frokost, hun ville heller sove. Mulig at Oslo-turen hadde vært litt slitsom. Eller om det var det at jeg hadde en inne-formiddag (regnvær er så dårlig egna å beise i…). I alle fall sov hun mye mer enn hun har gjort de andre formiddagene hun har vært her.Etter lunsj var været såpass at det i alle fall gikk an å maskere under-tak-områdene foran huset. Dermed om-arrangerte jeg de ledige kompostgrindene mine slik at Lucy fikk tilgang til et begrensa område av hagen i tillegg til terrassen på forsiden av huset.
Lucy hjalp som vanlig til - denne gangen med å få fasong på plenen på forsiden av huset også - så blir det symetri - altså hull på begge sider.
Litt tanker som vanlig. Først litt om bruk av slips (line). Det virker på meg som det er en god løsning for Lucy - som både han finne på rampestreker (noe selvsagt alle valper gjør mer eller mindre) og ikke nødvendigvis kommer på innkalling. Da jeg gikk på valpekurs med Carmen ble vi oppfordra til at hunden sine første par-tre måneder hos oss ALLTID skulle ha line på seg. Ute skulle den alltid ha langline på slep, også når vi tok kobbel på den. Dette slik at den ble så vant til lina at den omtrent trodde det var en del av dens egen kropp.
Dette rådet fulgte jeg opp, så Carmen hadde alltid langline på, fra hun var 9 uker, hver dag, hver tur til hun var sånn 4-5 måneder. Det gjorde at hun aldri, aldri opplevde at det var mulig ikke å komme på innkalling. Hun trodde nok at jeg hadde dritlange armer, som alltid fikk tak i henne. Hvis hun en sjelden gang ikke kom når jeg ropte, var det nemlig bare å ta tak i lina.
Videre sa de på kurset at hunden også skulle ha på seg slips inne - en kort lett line. Dermed kunne en unngå at valpen gjorde ramp, for så å fyke av gårde under møbler uten at en fikk tak i den. Nå viste det seg at jeg hadde fått en engel av en valp, så akkurat dette rådet var noe jeg ikke tok i bruk. Det var nemlig helt unødvendig, - Carmen fant aldri på noen pøbelstreker som liten.
Lucy, derimot, ville nok kunne ha nytte av det. Det er jo også noe med at en med en slik line slipper å ta fysisk tak i hunden, og slipper den konfliktsituasjonen det fort kan bli. En kan rett og slett bare forhindre at det skjer noe feil ved å tråkke på lina.
Her hos meg bruker jeg det f. eks. for å forhindre at hun terger opp Carmen. Når Carmen ligger og slapper av i stolen sin, og Lucy har lyst til å gnafse etter bena hennes, kan jeg bare tråkke på kobbelet, og hun kommer rett og slett ikke bort til Carmen. Dermed gir hun opp.
Jeg kan også bruke det hvis Lucy er i bjeffe-modus, for raskt og effektivt få gitt beskjed om at det ikke er lov.
Aporpos bjeffing; - interessant at hun bjeffer VESENTLIG mindre protestbjeff enn da hun kom. Lucy har to typer bjeffing. Det ene er varsling, noe som for øvrig Carmen også driver med. Et lite sjarmerende trekk hos dem begge to, og noe jeg alltid reagerer på. Det er typisk en katt utenfor gjerdet, lyder fra en nabo eller lignende som kan igangsette dette. Hos Lucy er det en ganske grov røst, noen ganger en fortsettelse av et knurr. Hun er alert, står og speider etter det hun varsler på, og er ikke kontaktsøkende ovenfor meg. Og det går veldig fint å gå bort til henne og korrigere. - Hun er altså ikke i noen slags trassmodus på dette.
Protestbjeff, derimot, er noe helt annet. For det første er lyden helt annerledes - høyfrekvente mengder med bjeff. Og fokuset hennes er på meg. Det er noe hun VIL eller IKKE VIL. Og det er ikke nødvendigvis så lett å korrigere, for her er hun så absolutt i trassmodus. Reaksjonen hvis jeg nærmer meg er å stikke av (stikkord ”slips”!).
Det som er kult er altså at disse protestbjeffene har avtatt betraktelig. De første dagene her kunne jeg ikke gå til et annet rom, uten at hun protesterte på at jeg gikk. Kunne ikke slippe Carmen ut i hagen eller forhindre Lucy fra å ta kontakt med henne uten at bjeffene kom.
I dag kan jeg telle på én hånd de gangene hun har kommet med slike bjeff. Og det har gått mye bedre å korrigere. Hun tar blikk-kontakt og viser at hun skjønner det ikke er lov. Selvsagt hjelper det å lese hunden også - se på kroppsspråket at nå er det like før. Da kan jeg gi henne en advarende knurrelyd, og bjeffet uteblir. Flink jente, Lucy!
På ettermiddagen dro vi av gårde på trening i Maridalen. Siden det var overskua gikk det fint at Lucy satt i bilen et par timer mens Carmen fikk trene felt sammen med en Flat hann.
Vi la først ut et felt på en eng med høyt gress. Ikke akkurat den letteste oppgaven for hundene. Men, de fant noen hver. Vi fulgte rådet Åse gav på rekruttlagsamlingen. Merka stedene og sendte én hund først. La ut igjen de den hadde henta, og sendte hund nummer to. Carmen virka ikke noe prega av at Flaten var der.
Så gjentok vi øvelsen i skogen. Denne gangen var Carmen prega av den andre hunden, og hadde tusletempo ut i skogen. Æsj, at hun skal være så var på det med andre hunder. Skjønner ikke helt hva jeg skal gjøre med det…
Etter treninga gjorde vi et forsøk - vi slapp begge hundene løs, for å se om Carmen kunne bli mer kjent med Flaten og tryggere. Hm… kan vel ikke akkurat si at det var suksess. Carmen syntes han var dritskummel. Hun kom med noen høyfrekvente advarselsbjeff og viste framtenna når han kom for nærme. Halen mellom bena og prøvde å komme unna. Men, innimellom kom halen litt høyere og hun hadde en liten antydning av lekeatferd.
Vet ikke om det er fordi det er en hannhund, eller fordi han har så voldsom måte å leke på.
En liten nøtt, dette….
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar