30.04 Calmness leads to reward.

Det har vært litt snakk om dette med ”fred-og-ro” trening de siste par dagene. Og jeg har ved flere anledninger fått spørsmål om hva jeg egentlig mener når jeg sier at jeg trener ro med valpen min.

Ja, det kan jo sikkert høres kryptisk ut, - ro - hva i all verden ER nå det?

For meg er sinnsstemning et enormt viktig stikkord i denne sammenheng. Jeg har skaffet meg en valp som jeg VET er av den høyintense typen. Masse arbeidslyst, masse jaktlyst, masse motor. Samtidig vet jeg hva jeg skal bruke henne til, - nemlig jakttrening og jaktprøver. Og hun kommer til å bli utsatt for masse heftige påvirkninger, hvor hun fremfor alt må klare å beholde roen. Altså ikke gå opp i stress.

Hun må ikke bli så stresset at hun mister evnen til å konsentrere seg. Hun må ikke bli så stresset at hun blir utslitt av det. Og hun må for all del ikke bli så stresset at hun kommer med lyd - det er jo det store spøkelset vi er livredd for alle vi som trener jakt.

Med bakgrunn i alt dette prøver jeg alt jeg kan å introdusere den lille gule til verden på en rolig og ”langsom” måte. JEG må være bevisst på at ingenting haster, - det skal gjennomsyre alt jeg gjør. Hvis jeg skal ut en dør, hente hundemat eller hva nå enn jeg skal gjøre. Ja, så tar jeg den tiden som trengs ut fra ett eneste hovedhensyn - hunden skal ikke stresse. Og hunden skal ikke skape seg forventninger som igjen gjør at den kan stresse.

Men, HVORDAN trener jeg ro, da - det har jeg fortsatt ikke sagt noe konkret om. Vel, jeg kan begynne med foringssituasjonen. Lille Petra er jo stadig fryktelig sulten, og du verden så oppmerksom hun er på kjøkkenrutinene når det begynner å bli lenge siden siste måltid… Jeg prøver å få til at jeg har en del ”prosjekter” jeg kan ta tak i på kjøkkenet i fm med foring. På morgenen er det jo enkelt - da skal jeg lage frokost til meg selv, sånn at det tar litt tid. For hundene er det åpenbart at jeg er opptatt - de får lite oppmerksomhet fra meg. Senere skal jeg ordne meg middag, da kan jeg også få brukt litt tid.

Carmen er jo vant til denne ”drillen” og vet at det ikke lønner seg å mase om mat, - da kommer den nemlig ikke! Ideelt sett skulle hunden sovet før servering, men det er jo ikke så lett å få til i en travel hverdag. I dag tidlig, hadde jeg faktisk en sånn suksess-opplevelser. Lille Petra sovna inni det åpne buret på kjøkkenet der Carmen fra før lå og slappa av. De ventet altså begge på frokost, men gav opp siden jeg var opptatt med mitt. Ro gir belønning!

Også går det jo an å sette ting inn i oppvaskmaskinen, ta ting ut, vanne planter, tømme søppel, i det hele tatt holde på med ting, i det minste til lille valpen ikke hopper og spretter rundt, men kanskje har lagt seg på teppet eller i buret og ikke er full av forventning om å få mat.

Så er det det mer åpenbare eksemplet om å roe seg på fanget og aldri få slippe ned så lenge man spreller. Her har jeg erfart at hunder er forskjellig. Lille Petra er veldig enkel å få til å roe seg i fanget. Hun kan gjerne sovne hos hvem som helst, og nærmest hvor som helst. Carmen var ikke så enkel.

Når valpen har sovnet kan den få komme ned på teppet sitt. Om det er belønning kan jo komme an på. Men, som sagt skal den i hvert fall IKKE få belønning for å være urolig.

Og dette trener jeg på ikke bare inne i stua, men også på en benk på bensinstasjonen, ved et tre i skogen, på stolsekken på valpekurs. Bare for å nevne noe. Jeg har mange potensielle steder som gjenstår å videreføre denne treningen. Kjempeviktig for en sånn aktiv valp å klare å sitte rolig og bare observere ”verden” gå forbi, og klare å være rolig nok til også å kunne sovne i en sånn setting.

Jeg har ikke begynt med bur-trening av type stenge hunden inne enda (bortsett fra bilburet, da), men dette er selvsagt også en setting hvor en ikke må finne på å belønne uro. Det jeg derimot har både inne og ute er kompostgrinder som stenger av deler av leiligheten og deler av tomta. Og Petra liker IKKE å være på feil side av en sånn grind i ft hvor jeg er hen. Hun kan finne på å ”klatre” oppover grinda, eller prøve å presse seg frem der hun aner en åpning.

Her kreves litt konsentrasjon av meg, - det er så fort gjort ubevisst å se bort på en hund som holder på med sånt kav. Men, blikk-kontakt kan være nok respons til at hunden opplever en belønning for atferden sin. Så, her er regelen INGEN blikk-kontakt. Og dessuten fortsette med å befinne meg på ”feil” side, - i det hele tatt ikke gå tilbake til den urolige hunden. Men, vente henne ut, enten til hun sitter lugn og rolig og bare titter eller til hun går et sted og legger seg ned. Så kan jeg gå tilbake til henne.

Joda, klart et sånt regime krever tid. Det var jo det jeg innleda med - ingenting av det jeg gjør kan haste nå for tiden…. Og HAR jeg ikke tid, så fjerner jeg heller stengselen og lar henne gå hvor hun vil.

Noe annet jeg jobber med er at hunden skal bli på ett sted/forholde seg rolig innendørs. Jeg blir helt SPRØ av hunder som følger etter meg overalt. Om jeg reiser meg opp for å gå og gjøre noe på kjøkkenet eller ta en tur på badet, så vil jeg da ikke ha hunden i hælene! For å forklare Petra hva jeg mener her, har vi tatt noen økter med ”bli-trening”. Det foregår sånn at jeg setter henne vennlig, men bestemt i biabedden eller på et teppe og beveger meg en meter eller flere unna henne. Når hun forlater stedet setter jeg henne tilbake.

Carmen tok kjapt denne øvelsen. Lille Petra har større selvstendighet og mot, og brukte lenger tid. Tror jeg telte til 25 ganger hun kom spurtende ut av biabedden i begynnelsen. Egentlig er ikke poenget mitt at hun plent skal ligge akkurat i biabedden, men jeg ønsker bare å formidle at jeg ikke vil hun skal stresse med å følge etter meg hver gang jeg går til et annet rom. Spesielt ikke fly i bena på meg.

Og det ser ut til at poletten har ramla ned. Synes hun har blitt veldig mye roligere og fortsetter å ligge der hun lå, selv om jeg går til et annet rom. Litt verre om Carmen romsterer….

Inn og ut av dører trener vi selvsagt også at det kan gå langsomt. Det haster ikke å spurte gjennom døra.

Bilburet er et eget kapittel. Selvsagt vil jeg ha lugn og ro når hunden skal ut og inn. Foreløpig er Petra så liten så hun løftes ut og inn, og hun gjør i grunn ikke noe voldsomt forsøk på å komme ut av buret når jeg åpner døra. Men, det kommer vel, når hun blir større og eldre.

Det jeg HAR vært bevisst på i det siste, er dette med settingen når jeg har kjørt et sted og kommer fram og skrur av motoren. Skjønner at jeg ikke har gjort en god nok jobb med Carmen der, for hun har en veldig forventning til det at motoren stopper å gå. For henne betyr det at noe kult skal skje, - hun skal slippes ut, hurra.

Vel, dette må jo gå an å gjøre annerledes. Det jeg derfor har gjort i det siste er at jeg bruker lang tid før jeg går ut av bilen, selv om jeg har kommet fram. Med smart-telefon er det jo bare å bruke litt tid på FB, for å få til at forventingen ikke skal bygge seg opp hos hundene.

Gjør jeg noe mer? Jo, - jeg prøver å holde kjeft. Altså ikke ha på den evinnelige ”heis-musikken” og tjatre så mye til hundene. Særlig med lille Petra kommuniserer jeg omtrent bare med kroppsspråk, evt litt kremting hvis hun setter tenna i noe forbudt. Jeg tror nemlig masse snakk og mas fort kan bli stress for hunden.

Vel, dette var litt om min filosofi. Hvis noen har flere ideer til hvordan trene ro med en liten valp, så tar jeg gjerne imot.

---

Hva har vi gjort i dag? Den tobente hadde en avtale på morgenkvisten, så lille Petra fikk være med og sove i bilen, mens Carmen var hjemme.

Etter denne avtalen oppsøkte jeg et skogsområde som jeg har gått mye i med Carmen, For å komme inn i skogen fra P-plassen må man passere langs en stor barnehage. Gjett om vi fikk masse oppmerksomhet fra alle barna! Flere som kom spurtende og lurte på hva hunden het.

Det var forsvarlig gjerda inn, så ingen av barna fikk muligheten til å “håndtere” Petra, men Petra kunne lukte på små barnehender gjennom sprinklene. Ellers imponerte Petra med å holde seg fint ved min venstre fot (jeg har begynt å gi henne litt godis når hun befinner seg i den posisjonen - en slags baby-start på fot).

Petra hadde også veldig fin kontakt med meg, tross støyende barn i nærheten.

Da vi hadde passert barnehagen tok vi en liten runde i skogen, så Petra fikk prøvd seg på å passere en smal liten bekk, gå litt i lyng og mose. Og også at hun måtte følge meg i et område med litt tett med trær. Jeg skifta retning hele tiden, og sa ingenting, så det var HUN som måtte passe på hvor jeg var. Heller ikke i dag klarte jeg å få gjemt meg for henne, til det fulgte hun meg altfor tett.

En kjapp tur innom jobben ble det før jeg kjørte hjemover. På jobben fikk Petra prøvd seg på å gå inn og ut av heisen, - det gikk fint med litt godis som belønning.

På ettermiddagen tok vi turen til bensinstasjonen hvor Petra fikk miljøtrening, - gå ved siden av meg rundt omkring og høre bilbråk, noen som støvsugde i bilen sin, folk som fylte luft, passerende busser osv. Ja, det ble noen tog på avstand også, og synes hun hadde så godt som fravær av noen reaksjon på det nå. Vi får nærme oss gradvis.

Carmen var glad for en mil ved siden av sykkelen før vi dro hjemover.

Og nå, - ja nå er det altså videotid - med Keith Mathews - The Dog Guru. Mannen bak frasen “calmness leads to reward”.