28.01 Det tar på å være utstillingshund for en jaktlab!

Bildet er fra treningen forrige uke - tatt av Tormod Ruud. Jaktlabbene i midten av bildet :-)

Jeg har jo syntes at det bare har gått bedre og bedre på disse utstillingstreningene jeg og Carmen er med på. Vel, i kveld hadde vi et lite tilbakefall på ett vesentlig punkt - nemlig dette med at en fremmed skulle kjenne på henne.

Det gikk greit med den mannlige ”dommeren”. Men, da en ukjent dame med litt ”flagrende” klær kom bort, ble Carmen veldig opprørt og bjeffa og trakk seg unna. Synd, nå som dette har gått bra så lenge. Dama var veldig grei og kom bort til oss i pausa og fora Carmen med godbiter, slik at isen ble brutt.

Vet ikke hva det var med akkurat denne fremmede dama, som Carmen reagerte på. Tror ikke det var noen dårlige vibber fra meg heller. Carmen har jo pleid å tolerere fremmede damer bedre enn fremmede menn, så jeg tenkte ikke en gang over at det skulle være noe problem…

Vel, heldigvis var det mye annet som gikk bra, da. Carmen var flinkere til å stå lenge av gangen og logre, og hun var flinkere til å tolerere at jeg flytta på bena hennes.

Jeg er ganske så fascinert over alle de små detaljene det faktisk går an å trene på. Også tenker jeg at konkurranselydighet kanskje litt uærbødig ofte refereres til som ”sirkuskunster”. Vel, så er i hvert fall denne utstillingskompetansen i høy grad nettopp sirkuskunster. Men, hvorfor ikke - det er jo noe en kan pusle med å lære hunden, da.

Og for min forsiktige hund sin del, så er mye av dette øvelse i å takle miljø og å takle håndtering, altså i tillegg til sirkuskunstene.

Jeg begynte for første gang i dag med å flytte på bena til Carmen. Altså når en stiller opp hunden, så skal den jo helst stå med litt avstand mellom framben og bakben. Tidligere har dette vært nærmest umulig, men i dag fikk jeg faktisk til opp til flere ganger å flytta bakbena til Carmen litt lengre bakover uten at hun fikk fnatt av det. Og uten at hun straks satte de tilbake der de var. Dette er faktisk ikke bare en sirkuskunst for Carmen. Det er også trening i å takle at jeg tar på bena hennes. Kan lett overføres til andre situasjoner enn utstilling.

Det med hunder tett på, både foran og bak, både under løping og ved oppstilling, er også fint å trene på for Carmen. Hun har blitt bedre og bedre på å ignorere de andre hundene.

Og så skal hunden helst logre! Eller rettere sagt; - retrievere skal helst logre. Jeg snakket med en dame med Sheltie på treningen - og de skal IKKE logre. Ja, det er altså det jeg sier - sirkuskunster!!

Men, når det gjelder nettopp dette med logringen, så er det en bra ting for Carmen. Det sier jo noe om sinnsstemningen hennes. Og i utstillingstrening ønsker jeg oppmerksomhet, iver, entusiasme og ikke minst glede og trygghet. Og alt dette uttrykker hun når hun logrer svaiende med halen sin. Så gjelder det å belønne akkurat når hun logrer, da…. Og ikke når halen henger litt sånn trist, langs hasene hennes.

Videre er det fint om en kan få til å stå med litt avstand mellom seg og hunden. Dette fordi at hvis hunden tar blikkontakt på for nært hold, så får den så bratt vinkel på nakken, - det er penere når den ser litt mer rett fram, ikke så mye opp.

Og kombinasjonen av alt dette er altså en utfordring å få til foreløpig for Carmen og meg. Stille henne opp, flytte på ben, som skal bli stående akkurat der jeg satte dem, rygge unna uten at hun følger etter, blikkontakt og oppmerksomhet og ikke minst vedvarende logring. Og hun skal selvsagt IKKE kaste seg fram etter godbiten, og heller ikke sette seg ned om det drøyer for lenge mellom hver gang hun får en godbit. Mye å passe på, altså!

Instruktøren snakka litt om dette med tempo på løping i dag. Han observerte jo, ganske så riktig, at de to frammøtte jaktlabbene helst ville beine av gårde rundt ringen. Det han fortalte var at dommerne er litt forskjellige når det gjelder preferanser på tempo. Noen vil ha høyt tempo, og andre lavere. Så det gjelder at hunden er trent i å løpe i forskjellige tempo.

Dessuten er det jo kø i en sånn utstillingsring. Og hvis en kommer etter en ekvipasje med tregt tempo, gjelder det jo fortsatt å vise fram sin egen hund så godt som mulig, også i sakte fart.

Ingen tvil om at Carmen var sliten etter treningen i hvert fall. Det tar på å være utstillingshund for en jaktlab!