Vi har hatt en helt fantastisk dag på kurs på Dillingøy. For det meste slapp vi unna regnet, det kom bare noen dråper en gang i blant. Til gjengjeld var himmelen fantastisk vakker, med skyer i alle mulige gråfarger, litt sol innimellom. Også nydelige vannsjø, med siv, svaberg, skog og enger. Litt av et paradis Øyvind! bor i…
Vi har jo til og med vært ute i båt, - rett og slett en flott naturopplevelse i tillegg til en superduper treningsdag.
Vi begynte med litt trening på land - det var gjerdehopping på agendaen. Ikke så mye for å hoppe over gjerdet, som Øyvind forklarte senere. Men, det handler om å trene hunden så mye på forskjellig terreng og hindringer at den bruker minimalt med krefter på dette, og kan fokusere helt og fullt på oppgaven. Viktig, altså, at hunden er så trent på forskjellig terreng, at den ikke mister fokus på oppgaven av å takle terrenget.
Det samme gjelder for møtesituasjoner. Dette bør vi trene så mye på at det ikke koster noe for hunden. Det som koster, går nemlig utover jobben. På vann blir møtesituasjoner enda et hakk vanskeligere enn på land.
Gresset i enga hadde vokst noe voldsomt siden sist vi var der, så det var en skikkelig utfordring å se hunden når den begav seg ut i gresset. I grunn var det stort sett bevegelse i gresset, og kanskje hundens hale vi kunne se. Øyvind forklarte at det var vanlig at hunden ble mindre styrbar i sånn vegetasjon enn på en kortklipt plen. Mindre følsomme. Ja, faktisk skal det ikke mer til enn at det er et par trestammer mellom oss og hunden, så kan vi erfare at det går dårligere enn ellers.
Vi har jo en tendens til å lage treningsopplegg med full oversikt over hunden, og uten noe vegetasjon som sperrer sikten. Men, hundene trenger erfaring på å bli dirigert, også når det er vegetasjon i veien.
Vel, vi starta opp med enkeltmarkeringer over gjerdet. Jeg måtte dirigere Carmen.
På neste runde ble det først kasta en over gjerdet. Vi skulle sende hund, stoppe den på andre siden. Så ble det kasta en på hitsiden, og hunden skulle hente den lengst ut.
Carmen stoppa fint og henta den ute greit. Da hun skulle hente den på hitsiden av gjerdet hoppa hun tilbake igjen. Det unnslapp meg et ”nei” - noe jeg fikk korreks for av instruktøren. Vi dirigerer jo hunden, - og det at det står et gjerde der gjør kanskje at et par meter virker mer ”dramatisk” enn om vi hadde dirigert uten gjerde. Bare blåse stopp, altså, og fortsette som vanlig, uten noe ”nei” fordi hun hoppet!
Med utgangspunkt i en av de andre hundene fikk vi en liten diskusjon på hvor langt unna vi egentlig skal sette hunden i nærsøk. Svaret er selvsagt at det kommer an på hunden og situasjonen. En hund med stor fart og stort ”trøkk” kan settes i nærsøk litt lenger unna enn en som ikke beveger seg så intenst. Bedre å sette hunden i nærsøk (forutsatt at den søker ordenlig, selvsagt) enn ”100” fløytesignaler med stopp, side og utdirigeringer.
Nok en gang understreka Øyvind hvor lurt det er å lære hunden å nærsøke bakover. Armene i været som et utsignal kombinert med å blåse nærsøk. Og hvis den IKKE kan det, lønner det seg å sørge for å sende hunden forbi markeringen før vi ber den nærsøke, siden den naturlig søker seg hjemover. Hm. Tror jeg begynner å bli overbevist om at det lønner seg å lære inn dette. Så det får vi gå i gang med, rett og slett!
På tredje runde låste det seg helt for Carmen, etter at jeg hadde dirigert henne diverse ganger, og hun for så vidt hadde vært rimelig lydig. Jeg lurte først på om hun spiste dritt, men det var nok gress hun spiste. En typisk overslagsreaksjon - frustrasjon fordi det ble for mye fløyting. Så jeg gikk ut til henne, lokaliserte dummyen og dirigerte henne til den på nært hold.
Litt om dette med hvorvidt hunden søker ordenlig. En hund som hopper rundt i vegetasjonen må få et stoppsignal og bes om å søke på nytt. Korrigering for atferden, altså, ikke fordi den er på feil plass.
Etter en lunsjpause (med blant annet marsipankake!) var det tid for båttur til en annen kant av øya. Skikkelig kult med to motorbåter fulle av folk og hunder - faktisk åtte ekvipasjer + diverse ryggsekker.
Carmen ble nok litt stressa med det samme hun kom seg uti båten, men så satt hun fint ved bena mine.
Vi begynte med å stå på linje i vannkanten, med et sivbelte et stykke ut i vannet, og fikk enkeltmarkeringer på grensa til sivet.
I neste runde skulle tre hunder være i arbeid til en hver tid. Vi var så heldige at vi hadde med Alf og Magnus som kastere, i tillegg til Øyvind. To av dem kasta uti sivet og en uti enga bak linja inn mot skogen. Så skulle vi altså bytte på hvor vi sendte. Vi strevde nok litt med å få flyten og hele tiden huske hvem som skulle sendes hvor, men hjalp hverandre med å holde oversikten.
Carmen klarte seg veldig bra på de fire hun henta ute i vannet. Strevde litt mer med den på land - jeg mista henne litt inn i skogen, - den hun skulle hente lå ute på enga.
Så skulle hundene sitte og bli på linje og vi gikk fra ut i det veldig vanskelige terrenget. Det var gammel pløgsle hvor det hadde vokst opp gress. Skikkelig vanskelig å bevege seg i. Så var det så vidt vi så hodene på hundene på avstand. Og det viste seg å være vanskelig å kalle inn én og én. Den ene som ble kalt inn ble sittende, mens de andre kom løpende én etter én. Carmen fikk litt ”kjeft” av en av de andre hundene, som skvatt siden Carmen kom hakk i hæl. Heldigvis takla hun det helt fint.
Med god avstand til vannet skulle altså hundene hente enkeltmarkeringer ute i vannet. Vi fikk høre at det var lite strategisk å velge å dirigere hunden i sånt terreng. Det var jo så godt som umulig for oss å klare å løpe ut for å korrigere. Bedre strategi å la hunden løse oppgaven selv, altså.
Da det ble Carmens tur tryna hun skikkelig i pløgsla. Så litt forvirra ut da hun kom seg på bena igjen. Jeg klarte å bevare roen, uten å synes synd på henne og dirigerte videre ut. Var veldig fornøyd med at hun fortsatte ut og fant apporten. Ikke fullt så fornøyd med at hun kom hjemover med to stk., den ene hang i snora på tanna hennes. Så mista hun den ene og kom helt hjem med den andre. Veldig sjelden hun har gjort noe sånt som å ta med seg to.
Etter en runde hvor noen av ekvipasjene hadde stått litt nærmere vannet, fikk jeg beskjed om å sende ut Carmen. Jeg hadde ikke sett noen markering, men det hadde visst Carmen. Riktignok nølte hun litt først, men så var det full spurt ut. På vei hjem ble hun veldig forskrekka da hun fikk en møtesituasjon med en hund som var på vei ut. Så forskrekka at hun slapp dummyen. Men, hun tok den kjapt opp igjen da hun fikk beskjed om det.
Etter en liten pause dro en av kasterne ut i båt, til området rundt et lite skjær på utsiden av et sivbelte. Vanskeligheten bestod altså i å sende hunden gjennom sivbeltet. Carmen var først ute, og denne oppgaven fiksa vi veldig bra. Hun trengte litt støtte akkurat da hun kom seg gjennom sivet, men hun svømte kjapt videre ut til skjæret.
Så en liten ”stadga”-øvelse. Vi skulle ta med hunden ned til vannkanten å kaste en markering ut i sivet - vel og merke UTEN å kommandere noe som helst til hunden. Men, selvsagt gripe inn hvis den knalla. Jeg misforstod øvelsen først og gikk i gang med å kommandere Carmen sitt. Da jeg etter å ha blitt korrigert gjorde det samme UTEN å kommandere henne var det interessant å observere at hun var langt kulere.
Øyvind snakka litt om at det skal være helt unødvendig å ha hunden under kommando hele tiden. Det er en selvfølge at den ikke skal hente noe på eget initiativ, uten å bli bedt om det. Dessuten virker kommandering oppgirende på hunden. Den slapper mer av ved fot uten alle våre kommandoer. Når en går på linje med en het hund, som kanskje har lett for å komme med lyd, er det lite strategisk å kommandere sitt ved kast. Heller vente med det til en annen hund har blitt sendt. Lettere for at den kommer med lyd ved å bli kommandert til sitt.
Vi som ikke sendte hund på markeringer bytta på å sende ut på søk i sivet på den andre siden.
Neste runde var et markeringssøk i sivet der vi begynte vanntreningen. Alle hundene fikk to-tre hver seg. Carmen var flink til å gå ut gang etter gang og søkte bra i sivet.
Så ble vi frakta i båt ut til skjæret hundene tidligere var blitt sendt til. Vi var nok et morsomt syn, der vi stod fem ekvipasjer ute på et lite skjær og sendte hunder på markeringer i sivet.
Carmen klarte sin første oppgave veldig bra. Men, på det andre kastet ble det kasta et nytt kast før hun hadde kommet til ”sin” dummy. Dermed gikk hun etter den sist kasta, og det hjalp ikke det minste at jeg blåste stopp. Øyvinds konklusjon var at vi trenger å trene klokka på vann. Hm. Enig i det, men ser ikke helt for meg hvor det vil være lett for meg å få gjort det…
Ellers fikk vi et tips til sidedirigering - det lønner seg jo å bevege seg sidelengs, ikke bare vifte med armene. Og hvis det ”tar slutt” på terrenget (sånn som det så klart gjorde der ute på skjæret), må en bare bevege seg i motsatt retning, for så å begynne å flytte seg i riktig retning på nytt!
Så var det å komme seg i båtene og dra tilbake. Etter en kort walk up ikledd ryggsekker, dummyvest OG redningsvest var vi tilbake på stamplass til en avsluttende prat.
Det er viktig at vi bevarer roen i en dirigeringssituasjon, og ikke har det for travelt, så fløytesignalene går helt over i hverandre og vi får avlæring isteden. Mister vi hunden kan det være bedre å vente på at den dukker opp igjen heller enn å blåse masse når vi ikke ser den.
Det gjelder å huske på at de første gangene vi blåser er utrolig viktige, for det er da hunden er som mest styrbar. Styrbarheten minker jo mer vi blåser, - hunden kan bli ulydig eller melde seg helt ut. Siden vi skal ha vilt neste gang ble det litt prat om dette med å kombinere vilt og dummyer på trening. Noen mener jo at det må en absolutt ikke gjøre. Øyvind, derimot, trodde ikke det gjorde noe, så lenge en holder områdene atskilt. Altså slik at det ikke er vitring av dummyer der hunden skal hente vilt, eller omvendt.
Vi møttes kl 10 i dag, og klokka var vel nærmere 17.30 da jeg begav meg på hjemveien. Dette har rett og slett vært en sånn dag som jeg kommer til å huske. Tusen takk til Øyvind for mange kloke ord og topp opplegg i et fantastisk terreng!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar