01.04 Fellestrening i Våler

Aiko

Charlie

I dag var vi 13 ekvipasjer på trening; på tross av dystre værmeldinger.

Vi begynte med å lage oss et område med mange dummyer før vi gikk på linje vekk fra dette området. Så sendte vi hundene. Bevega oss enda lenger vekk og sendte igjen osv. Noe fungerte bra og noe kunne fungert bedre med Carmen. Jeg tror hun fortsatt er hormonpåvirka; - det så ut som hun ”falt ut” litt i søket etter dummyen. Vel og merke sammenligna med hvor motivert jeg har sett henne tidligere. Vel, det var jo bare snakk om at hun brukte litt ekstra tid før funn. Både tempo ut og hjem var upåklagelig.

Også kan det nok hende at det ble litt for vanskelig for henne, at det ikke ble optimal progresjon. Det er vel det som kjennetegner de virkelig gode hundeførerne - at de får til den ideelle progresjonen; - ikke for lett og ikke for vanskelig. Akkurat passe, sånn at hunden utvikler seg og samtidig lykkes.

Det som fungerte utmerket var å ha henne løs; - for det var hun mesteparten av tiden. Hun gikk fot, hun satt og ble når andre ble sendt og jobba. Og hun venta med å løpe til hun fikk beskjed. Hun virka fint lite påvirka av at hundene i nærheten av henne ble sendt ut og at de jobba. Når skal det sies at jeg ikke strakk strikken for langt på dette området. Ofte ”trådte” jeg fram foran henne, sånn jeg har lært av oppdretteren. Hun slapp altså å sitte fot og intenst skulle følge med på de andre hundene i arbeid hele tiden. Trente ro og kontakt. Og hun var oppmerksom på meg, fulgte lite med på de andre i den settingen.

Etter en liten pause, da det begynte å styrtregne, så starta vi på igjen, og regnet hadde altså gitt seg. Noen reiste hjem, og vi som var igjen delte oss i to grupper. På min gruppe var vi to ganske ferske som ville trene markering påfulgt av dirigering til samme sted, og én som ville trene stoppsignal med belønning.

På Carmens første markering skulle hun ut på en ”øy” i åkeren. Hun starta med å søke litt for tidlig; - hun klarer ikke å beregne avstand enda, og tror dummyen lander nærmere enn den gjør. Vel, hun fant den rimelig kjapt. Da hun ble sendt ut på dirigeringen løp hun snorrett til riktig sted. Ingen tvil om at hun hadde et minne om hvor den hadde vært sist gang.

Øvelse nummer to var et tett buskas inntil åkeren. Dermed ble det et enda ”voldsommere” terrengskiftet enn øvelse nummer 1. Og det var jo nettopp terrengskifte som var poenget med øvelsen. Også her gikk det en markering først, så ble det lagt ut mens hun var på vei hjem.

Jeg ville se hvordan hun takla et sånt terrengskifte. Stor jaktlyst, lavt mot og lite erfaring… Jaktlysta og arbeidslysta vant helt klart. Hun spurta ut og saktna farta da hun kom til buskaset. ”Vaka” litt rundt langs kanten før hun resolutt brasa inn i buskaset - og kom lykkelig ut med en dummy. Planen var altså at medhjelperen skulle legge ut en ny mens Carmen var på vei hjem. Men, min oppmerksomme og smarte (?) lille hund, skjønte at det var noe muffens. Og hun klarte å oppfatte (med sine øyne i nakken eller sine enorme ører??) at det skjedde noe mer der ute. Så, på vei hjem med dummyen snudde hun seg rundt og fikk med seg kastet.

Dermed måtte det enda et forsøk til for å få til en virkelig skjult en. Også denne gangen var hun veldig oppmerksom på medhjelperen på vei hjem, men Kari lyktes med å snike ut en dummy uten at Carmen så den. Dermed fikk jeg avslutta med en reell dirigering. Som også gikk kjempeflott.

Riktignok har avleveringen vært litt ”rufsete” i den siste tiden - dvs. en liten tendens til at hun vil gå forbi meg. Jeg jobber med kroppsspråket mitt og stemmen min. Forlange av henne uten å være FOR dominant. Også bruker jeg tid, selv om folk står og venter. Får henne til å sette seg etter avlevering og være helt rolig foran meg. Før jeg går inn på siden hennes, altså istedenfor at hun skal sprette på plass. Også noe jeg har lært av oppdretter.

Vel hjemme var Carmen en trøtt liten prinsesse. Da hun ble invitert opp i sofaen var hun faktisk nesten helt rolig og satt stille inntil meg, før hun strakte seg ut på sofaen med et stort sukk.