12.04 Fuglehund

Innimellom kan det være interessant å prøve ut noe nytt, selv om det kanskje er litt på tvers av den filosofien en har. Det hender jo en blir overraska. Dagens tema er jaktlyst og jakt på egen hånd.

Vel, på kvelden la jeg ut på skogtur sammen med en kollega og hennes 11 år gamle labradortispe Silba. Carmen og Silba kjenner hverandre fra før og kjærligheten er gjensidig. Det er spesielt søtt siden Silba i grunn ikke er så begeistra for andre hunder. I dag begynte hun til og med å vaske og stelle med Carmen!

Vi begynte med å gå over et digert jorde for å komme inn i skogen, og der slapp vi hundene løs. Stor var min overraskelse da Carmen forsvant inn i sin egen lille jaktverden. Hun var nærmest uinteressert i Silba; - jeg er jo vant til at sammen med Karis hunder herjer Carmen mye med Ida og har fokus på det.

Kanskje Carmen med kjennskap til den mer bedagelige Silba ikke hadde noe håp om å ”få henne i gang”? Vel, Carmen for av gårde som en pil i alle retninger. Gjett om jeg angra på at jeg ikke hadde med tennisball, så kunne jeg fått trent stopp! Grmpf!

Hun kom suverent på innkalling med fløyta, tverrvendte uansett hvor langt unna hun var.

I skogen gikk begge hundene i bånd, og det var en liten utfordring å få Carmen til å gå pent. For å bruke Cesars ord, fanget hun definitivt opp en annen energi enn når Kari og jeg går tur med flokken. Min feil, selvsagt!

Vi prøvde oss også på en apporteringssituasjon. Jeg fant en fin gresstust og lagde et nærsøk for Carmen.

Så skulle Silba prøve seg på en markering, og jeg valgte å binde Carmen til et tre. Det satte hun ikke spesielt pris på. Da det etterpå ble Carmens tur gjorde hun noe helt nytt. Hun knalla så det sang før det var kasta noe som helst - raste fram til der Silbas tidligere markering hadde landa. Hm. Tydeligvis mer triggende å sitte og se på bundet - altså at JEG kasta. Sterk kontrast til gårsdagens totale avslapping. Men, det var nok det at jeg kasta som var den store forskjellen. Muligens i tillegg til den sinnstilstanden hun allerede var i.

Vi var ute i nesten 2 timer og på slutten ble det et nytt frislipp på jordet. Da raste Carmen av gårde rundt en sving og jeg kunne se at hun ble veldig oppmerksom på et eller annet. Jeg kalte henne inn og hun kom som et lyn på fløyta. Etterpå fant jeg ut at hun sannsynligvis hadde sett noen fugler. Dermed ble det i bånd over resten av jordet. Men, selv i bånd var hun i jaktmodus. Og ved synes av noen fugler på bakken et stykke unna gjorde hun et så kraftig byks i retrieverkobbelet at hun ødela festet til løkka.

Du verden! Dette var nye erfaringer. Jeg må jo bare si at jeg er SÅ glad jeg har hatt et veldig strengt regime på ikke å få rase rundt på egen hånd på tur. Det jeg så i dag tror jeg er en mild grad av hva hun kunne ha utvikla av atferd hvis hun hadde vært i fri dressur på dette. Og konklusjonen? Ja, det er selvsagt at dette får hun ikke gjøre mer av. Og dessuten at jeg ikke skal binde henne og kaste for andre. Da skal hun heller være med ut sammen med meg.