28.03 Sørover

Vi dropper jo selvsagt ikke trening bare pga litt snø! Det handler bare om å gidde å bevege seg litt sørover.

Vi starta opp med et par timer med de unge hundene. Og i dag gjorde vi det sånn at vi tok ut én hund av gangen, de andre fikk ligge i bilen. Og de andre to unge-hunder-eierne var medhjelpere.

Da det ble Petras tur begynte jeg med fot. Og dette var vanskelig for henne. Hun ble langt mer intens ved fot enn det hun har blitt på lenge. Det gikk jo nemlig et par medhjelpere på linje foran oss. Vi gikk og gikk og etter hvert avreagerte hun litt ved å snuse i bakken og se i andre retninger enn medhjelperne. Sinnsstemningen ble altså kulere.

Så stoppa vi opp, de kasta dummy og Petra og jeg ble bare stående. Med kobbel funka det fint. Hun roa seg etter hvert og gjorde ingen forsøk på å stikke av gårde.

Men, så var det av med kobbel. Det gikk fint så lenge vi bare gikk. Det gikk også fint å stoppe opp og hun satt på kast. Men, så, etter at dummyen der ute var plukka opp og vi skulle gå videre stakk hun.

Dette pleier jo å være veldig vanskelig når jeg er alene med henne. Hvis hun først stikker sånn, får jeg ikke tak i henne, i hvert fall ikke hvis jeg blir sint. Hun må liksom lokkes og lures hjem. Men, i dag var vi tre, - og en av medhjelperne fikk tak i henne og fikk fortalt at sånn oppfører en seg IKKE.

Nytt forsøk, hun stakk igjen, men denne gangen reagerte hun umiddelbart på mitt brøl og kom tilbake. Masse ros, selvsagt.

Så skulle hun få apportere. Og da så jeg det jeg ofte har sett før. At etter en konflikt eller noe som har vært vanskelig, så blir det tøys med gunnapporten. Hun liksom tar ut frustrasjonen over å ha blitt ”dominert”. Så, hun tøysa både med opptak og avlevering.

Mer fot. Og vi avslutta med en oppgave da hun lyktes. La ned en dummy bak henne gikk fot vekk fra den. Kast foran henne. Snudde helt rundt og sendte på den jeg hadde lagt ut. Da kom hun fint hjem. Så ble hun sendt på den kasta. Det gikk også greit, men hun vurderte åpenbart om hun skulle ta en ekstrarunde. Så, var det tydelig at hun så på medhjelperen og resonerte at hun ikke tok sjansen på noe tull, så hun kom rett hjem.

Hm. Det er jo ikke bra hvis jeg skal være avhengig av noen ”tante grusom” ute i terrenget for at Petra skal høre på meg.

En supertrygg hund ”har sin pris”. Forsikte og redde Carmen har jo aldri turt noen sånn åpenbar opponering mot mine regler. Mens, Petra tør det meste.

Vel, Petra fikk vente i bilen sammen med gjestehunden mens Carmen var med på trening. På EK-treninga var vi fem ekvipasjer i dag. Veldig bra at folk ikke bare kapitulerer over snø der de bor, men kan sette seg i bilen og oppsøke gode treningsforhold.

Vi hadde en kjempefin trening med sending på rette linjer. Under diverse gjerder, bakke ned og bakke opp.

Var ganske så fornøyd med Carmens linjer, men hun var mer enn uvanlig urolig på stamplass i dag. Så fort noen av de andre sa noe, eller stakk hånda i lomma føk hun bort til dem. Carmen, da!

Tror hun var veldig sulten, stakkar! Hun fikk jo ikke noe mat verken i går kveld eller i dag morges, pga diareen. Så fikk hun ikke være løs i dag på vei til og fra treningsområdet. Da tror jeg nemlig hun hadde renska jordet for rådyrbæsj, og det er nok ikke så gunstig akkurat nå som hun sliter med fordøyelsen.

Etter treningen ble det tur i fellesskap. Dvs Carmen fikk vente i bilen, mens Indi og Petra fikk være med på turen rundt i skogen.

Interessant med en gjestehund. Vet ikke om det er raseforskjeller eller individforskjeller, men Indi oppfører seg i hvert fall annerledes enn mine egne på tur. Hun har større radius hun løper på egen hånd, og kommer ikke så ofte tilbake til meg av seg selv som mine egne gjør. Litt mer selvstendig, kanskje.

Vi møtte kun folk ved én anledning, så hundene kunne stort sett få lov å være i fri dressur. Dessuten fant både Indi og Petra først gjørmevann og så heldigvis litt renere vann å bakse i.

På vei hjem ble det stopp på butikken og innkjøp av frisk, grønn asparges. Et råd jeg fikk mot diaré. Vanligvis når Carmen har hatt diaré har det vært nok å sulte henne et par måltider og så introdusere diettfor i små og mange porsjoner og gå gradvis over til vanlig for. Men, denne gangen virka diareen mer alvorlig enn vanlig. Og over et døgn etter hun fikk det, på tross av sulting, var det fortsatt helt flytende og også med blod.

Asparges-rådet funka, tydeligvis. Hun fikk et lite måltid med ihelkokt asparges blanda med oppbløtt diettfor til kvelds. Og det ser nå ut til at magen har roa seg.