Du verden, hvor jeg skulle ønske jeg ikke hadde hatt noe å melde om Petras epilepsi, men i dag skjedde det igjen. Hennes femte anfall. Akkurat som de fire andre gangene slo det til i det hun var i ferd med å ta den siste biten med mat.
I dag glemte jeg helt å se på klokka, - jeg ble så opptatt av å observere henne og tenke på de siste sekundene før hun stivna i kroppen. Symptomene var som tidligere, kraftige sparkende bevegelser med bena, enorm sikling, lyder og at hun hakka tenner. Hun ville rett ut etterpå, men måtte ikke på do. Ville helst inn igjen og var veldig opptatt av at hun jo ikke hadde rukket å spise gulrota si. Var vel redd for at Carmen hadde fått tak i den, kanskje.
Etterpå ble hun veldig urolig og vaka rundt. Tørst var hun også, - ikke så rart etter all den siklingen.
Jeg har jo vært innom mange teorier og tanker tidligere om hvorfor dette slår til gang etter gang akkurat når hun er ferdig med å spise, eller rettere sagt når hun har én bit igjen i skåla. For raskt stigende blodsukker? Stress ved foring? For lavt blodsukker pga forventning om mat?
Det jeg observerte disse siste sekundene før anfallet i dag var for så vidt det samme som jeg har observert mange ganger før når Petra har spist og hun ikke får anfall.
Etter å ha spist omtrent hele måltidet lugnt og sansa, blir Petra vesentlig mer stressa mot slutten. For det meste spiser hun nemlig virkelig pent og tilsynelatende uten stress. Hun står bare på ett sted og holder hodet ganske rolig. Dette i motsetning til Carmen som dytter skåla rundt i iver etter å få tak i maten, og liksom ”skoper” opp munnfulle med mat.
MEN, mot slutten av måltidet endres sinnsstemningen til Petra. Jeg har mange ganger sett at hun virkelig strever for å få tak i den siste biten med mat. Akkurat som tunga ikke helt klarer å gjøre jobben. Dette i motsetning til Carmen, som tar noen målrettede slikk for å få med seg de siste smulene.
Kan det være noe så enkelt som at dette stressende forsøket på å få tak i maten utløser anfallet? Og har Petras tunge noe med saken å gjøre? Den er nemlig kløvd, - var det da jeg henta henne som valp, så hun har vel slått seg på haka og bitt seg selv i tunga, antar jeg. Akkurat det med tunga har jeg lurt på hele tiden - om det er DET som er årsaken både til at hun søler så fælt når hun drikker. Og at hun er så klønete med å få tak i siste delen av måltidet sitt. Går det an å operere den tunga, så hun ikke fortsetter å ha et hakk der..? Vil forsikringen dekke det, mon tro….
Som forrige gang kjenner jeg at det er helt absurd å tenke på dagens timeslange tur jeg i vårskogen med hundene - i dagslys. Og de tre kvarterene jeg trente ”kjedelig-fot” ilagt pauser med sitt og bli ved fot med Petra. Fortsatt i/ved skogen.
Så kommer en altså hjem, skal slappe av resten av kvelden - og isteden blir kvelden prega av krampe. Og så en gul hund som går rundt og rundt og rundt og rundt og aldri finner roen. Fryktelig urolig etter anfallet.
Og den tobente er selvsagt også urolig. Ingen vet hvordan dette ender. Det er ikke sikkert dette har noen lykkelig utgang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar