Nå er det tidlig vår. På en måte den absolutt beste tida. Fordi ingenting er ”brukt opp” enda og en har alt å glede seg til. Omtrent som en kjempefin adventskalender som bare henger der og ikke en eneste av lukene er åpna.
Forventningen om alt som skal komme, alt en skal få oppleve og være med på av hundeaktiviteter i løpet av våren, sommeren og høsten. Og neste vinterhelvete er maks langt unna.
Jeg vet fra før at når vi er uti mai/juni kan jeg synes at tiden går så altfor fort. Plutselig er masse av den fine årstida borte. Så, nå gjelder det å bruke hver dag på virkelig å nyte at det blir lysere og lysere. At en mer og mer kan kjenne at sola varmer. At fuglesangen nesten er i gang når en står opp.
Etter en deilig sykkeltur med hundene i dag fant jeg ut at jeg skulle ta en liten treningsøkt med Petra i forkant av cupen i morgen. Hm. Jeg stoler jo ikke på henne når det gjelder sitt og bli. Men, så tenkte jeg at det kanskje var mulig å formidle at jeg virkelig forlanger hun skal høre på meg, ved å bruke eget kroppsspråk når vi går fot.
Og, du verden, så bra det funka. Nesa i sky, puppene fram, skuldrene tilbake, og skride fram - type ”dronning Kleopatra”. Skal si hunden gikk bedre fot, ja, Dessuten, - i sitt og bli - satt hun og venta og viste tydelig at nå hadde hun ikke tenkt seg noe sted.
På vei hjem tok jeg sjansen på å la henne gå løs ved fot, og hun gikk som en liten prinsesse hele veien hjem. Det ER altså mulig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar