I følge min kalender ER første mars = VÅR. Rett og slett fordi dagen er over 4, 5 time lenger enn da det var på det mørkeste. Fordi dette er starten på måneden for vårjevndøgn, da dag og natt er like lange. Og det er måneden for når vi endrer til sommertid, og sola ikke går ned før i 20-tida.
Så, uansett snø og uansett temperatur - nå er våren i gang!
Det ble ingen fellestrening med Petra i dag, men den vanlige gjengen var samla til trening i et forrykende snøvær. Det snødde nemlig sidelengs!
Noen ganger må en bare prioritere annet enn hundetrening. I heimen var det sen morgen og lang frokost med gjestene. Men litt utpå ettermiddagen var det ut med hundene i drittværet.
Jeg fant faktisk et skogområde jeg ikke har vært i før. Fine stier og til dels skogsvei. Hit skal vi helt klart tilbake utover våren. Skogen var faktisk litt åpen også. I det hele tatt et suverent treningsområde - i gangavstand fra heimen.
Etter turen på ca 1,5 time fikk Carmen være hjemme mens jeg tok en tur ut med Petra i nabolaget. Temaet var fot-trening. Dere vet, sånn kjedelig, bare ”dasse rundt” sakte og med lugn sinnsstemning. Prøve å få til at hunden bare ”finns” ved min venstre side.
Da Petra var helt liten var denne type trening en av de tingene jeg hadde bestemt meg for å drive mye med. Men, så viste det seg at det rett og slett var umulig med den lille Petra-hunden. Hvorfor? Jo, fordi hun ble så vanvittig stressa av å måtte gå pent ved siden av meg. Det så ut som den lille valpen holdt på å eksplodere. Hun pesa, hoppa og spratt og var fryktelig utilpass med situasjonen.
Nå var det jo ikke sånn at jeg gav meg etter ett forsøk heller, jeg prøvde om igjen og om igjen. Uten å ha løpt løs i forkant. Etter å ha løpt løs i forkant. Diverse varianter. Men, jeg fikk det bare ikke til.
Petra lærte seg kjapt å bli lugn og fin så lenge jeg var i ro. Og den kompetansen har hun beholdt. Jeg ser når vi er på fellestrening at Petra ofte er den hunden som kjappest finner roen ved sekken. Hun krøller seg gjerne sammen og omtrent sovner, mens andre hunder kan være mye mer urolig.
Vi trente jo masse ro. Vet ikke HVOR mange timer vi tilbrakte i skogen. Jeg med en bok eller et blad og Petra skulle bare legge seg ned og slappe av. Så, det er hun trent på og god på.
Problemet oppsto så fort jeg satte meg i bevegelse. Hun kunne sitte helt lugnt ved siden av meg, men så fort jeg tok et halvt skritt forover, så ble hun umiddelbart veldig stressa og ville bare kaste seg fram.
Til slutt kapitulerte jeg på den type trening. Har også hatt perioder hvor jeg har måttet unngå ordet ”fot”, for så fort jeg sa det, begynte hun å stresse. Jeg måtte bare gå i vei og satse på at hun fulgte med.
Men, nå er det jo sånn at lille intense hunden begynner å lande. Hun blir ikke lenger helt gal av å måtte gå i bånd. Hun har i større grad enn tidligere funnet roen.
Så, med mottoet Bedre sent enn aldri, er vi nå klare til å sette i gang med denne ”kjedelige” fot-treningen.
Planen nå framover er å få til mange økter i løpet av en uka hvor vi bare går lugnt omkring, bare Petra og meg. Og vi starta altså i dag.
Helt avslappa var hun ikke. Om hun ikke direkte pesa, så begynte hun i hvert fall å puste litt raskere. Men, jeg tenker at denne nøtta skal vi knekke. Hun skal finne ut at det tryggeste og mest behagelige stedet som finnes er å bare gå lugn ved min venstre side. Det er rett og slett ingenting å stresse med, for det er ingen andre krav knytta til det enn bare å bevege seg pent i samme retning som jeg går.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar