24.03 Det første halvåret med epilepsi

Forrige uke var det et halvt år siden Petras første epilepsi-anfall. I løpet av dette halvåret har hun hatt til sammen 5 anfall. Det jeg fikk anbefalt i fjor høst var å sette henne på medisin hvis hun fikk mer enn 6 anfall i året….

Tenk hvis jeg for 6 måneder siden hadde kunnet kikke inn i krystall-kula og se fram i tid. Da hadde jeg blitt både letta og forferda. Både glad og trist.

Letta fordi Petra fortsatt var i live etter et halvt år. Letta fordi anfallene har vært knytta til en trygg setting, nemlig hjemme, inne og når jeg har vært våken og til stede.

Forferda fordi jeg har måttet være vitne til besøk av krampemonsteret. Og hjelpeløs måttet se på at den fine hunden min lå på gulvet, kavet og siklet. Forferda over å måtte utholde så mye engstelse og bekymring. Forferda over at så mange hunder har epilepsi, også labradorer.

Glad over alle menneskene som bryr seg. På Facebook. Når jeg snakker med folk. Hvordan går det med Petra, sier de. Det varmer. Hver gang! Glad for de fine arenaene. Den fine Facebook-gruppa for folk med epi-hunder, hvor vi fra Sverige og Norge deler erfaringer og gir hverandre tips. Glad for The Epi Guardian Angels som svarer på epost fra en ukjent dame i Norge. Langt svar med masse oppfølgingsspørsmål. For å prøve å løse gåten med hvorfor Petra bare får anfall i slutten av et måltid.

Trist. Uendelig trist over at anfallet i midten av september ikke bare var ”det ene anfallet”, men det første av flere. Trist over at den fine hunden min, som jeg hadde knytta så mye håp til, ikke ”bare” hadde ”ungdoms-epilepsi” som hun kunne vokse av seg, men har fortsatt med anfall.

　

Vi har en avtale, Petra og jeg. At så lenge hun ”bare” fortsetter med de forutsigbare anfallene og ikke får de på noe annet tidspunkt. Så lenge hun ikke er bevisstløs mer enn et par minutter. Så lenge hun slipper noen bivirkninger av noen medisin. Så lenge jeg kan gå på jobb som normalt, sove som normalt. Så lenge vi kan trene og konkurrere som normalt. Ja, da står jeg last og brast med Petra, og gjør alt jeg kan for at det fortsatt skal være oss to.

Jeg leser og undersøker alt jeg finner om denne dritt-sykdommen. Jeg tester og prøver ut diverse rundt foring. Sånn det ser ut nå er det viktig å fore henne stressfritt. Jeg føler at beskrivelsen de har på The Epi Guardian Angels er noe jeg kan kalle mitt: ”First of all you should be congratulated for taking on the awesome responsibility of caring for an epileptic dog. It is not an easy task and it is not for everyone. You are extremely special to adjust your life for a helpless dog and you will be rewarded for it. ”

Men, Petra og jeg har også en annen avtale. At hvis dette blir mye verre. Hvis hun må begynne med medisiner som gir for mye bivirkninger. Hvis det blir umulig å gå fra henne for å gå på jobb. Hvis vi ikke lenger får sove normalt om natta. Hvis hun ikke kan være alene i bilburet med Carmen. Hvis vi ikke lenger kan trene og konkurrere normalt. Ja, da skal vi slippe å ha det sånn, både Petra og jeg. Da skal hun få reise til et sted uten kramper.

Men, foreløpig tar vi en dag om gangen. Og lever i håpet. Nå for tida lever jeg i håpet om at jeg har funnet nøkkelen. Kanskje ikke til en krampefri tilværelse. Men, til en tilværelse med så få kramper at vi slipper medisinering. At stressfri foring er det som skal til for å holde krampene på et minimum.

En dag uten krampe er en bra dag. En uke uten krampe er en bra uke. Og forhåpentligvis kan vi også få måneder uten krampe.

I dag har vært en sånn bra dag. En mil sykkeltur med hver av hundene. Jakttrening med Petra i skogen etterpå. Flink hund. Dobbeltmarkeringer. Bra fot. Ro. Fine avleveringer. Petra er mer enn epilepsi. I hverdagen er hun kjæledyr, muntrasjonsråd og humørspreder. Kommende flink jakthund og treningskompis.

Jeg ønsker meg sånne hverdager.