I dag fikk alle tre bli med på jobb og jeg bytta litt på hvem som var i bilen og hvem som var med opp på kontoret. Carmen sliter fortsatt med fordøyelsen og Petras eksem må overvåkes.
Tre damer og seks hunder på tur i skogen litt før solnedgang i dag. Faktisk var vi ute helt til 20.30 uten å måtte ta i bruk hodelykta. Herlig!
Hundene storkoste seg, blant annet var både Petra og Indi opptatt med å bade i alt de fant av bekker og dammer.
Og etterpå var det fred i heimen - trøtte hunder.
Det er artig med en flokk på tre. I dag starta vi ganske slapt. Med regn og tåke kombinert med slapseføre var det ikke så veldig fristende å gå ut. Slitne etter gårsdagen var vi også.
Men, etter hvert kom sola fram og vi kom oss ut på tur. Jeg tok det i to etapper i dag. Først en runde med Carmen og Indi. De fikk trent litt apportering også - én av gangen.
Jeg la ut noen dirigeringsøvelser i et hogstfelt til Carmen. Gikk sånn at jeg ikke lagde spor, og det var ganske trang vinkel mellom dem. Sendte på den første. Så kasta jeg ut på nytt til det samme stedet, men sendte henne på en av de andre. Nytt kast og jeg sendte henne på den tredje.
Hun var flink, både på retning og stopp.
Så var det Indis tur. Fot og noen markeringer. Hun var også veldig flink. Ikke noe tøys av noe slag.
Tilbake i bilen med de to, og så var det ut med Petra. Mye fot og litt apportering.
På ettermiddagen fikk hundene vente inne, mens jeg var opptatt med prosjekt kutte opp Vom og hundemat-pølser i mindre biter. Etterpå ble ”renovasjonsvesenet” sluppet ut på terrassen til rengjøring. Et oppdrag de påtok seg med stor entusiasme.
I dag hadde jeg en utfordring når jeg skulle dra på jobben. Èn gjestehund som jeg ikke har lyst til å la være alene hjemme, - vet ikke helt om hun kan komme til å lage lyd som naboene ikke setter pris på. Én med diaré, og én med en eksem på foten som hun ikke kan få slikke på.
For å begynne med diaré-hunden Carmen. Greia er altså at i fm Danmarksturen har jeg prøvd å ”fase inn” tørrfor igjen. Det blir for komplisert å fore med ferskfor på turen. Hadde vi enda skulle ha bilen i gang hele tiden og dra rett til ett overnattingssted og bo der. Men, vi skal jo befinne oss timevis på en ferje uten strøm til fryseboks. Og så skal vi på dag 2 dra fra overnattingsstedet, ”innom” en jaktprøve for så å kjøre videre sørover til et nytt overnattingssted. Med andre ord blir det ikke mulig å opprettholde den såkalte kjølekjeden.
Dermed har jeg altså prøvd med en gradvis overgang til tørrforet. Men, det var tydeligvis ikke gradvis nok. Så, i dag tidlig var Carmen skikkelig løs i magen. Jeg prøvde meg med diettfor og tok sjansen på å la henne være alene hjemme, men fulgte nøye med på webkameraet.
Petra har fått eksem på foten der de barberte henne for å ta blodprøve i går. Også var jeg jo litt stressa og travel i går. Så, da jeg skulle gå fra Petra alene hjemme og gå tur med de andre, hadde jeg helt glemt å ta av henne bandasjen. Dermed hadde hun nok slikka på bandasjen for å få den av - og dermed slikka på den bare hudflekken. Huden er derfor litt irritert.
Gjestehunden og Petra fikk altså være med på jobb. Og ble lagt på hvert sitt sted på kontoret mitt, hhv bundet i et hjørne og innesperra av kompostgrinder. De oppførte seg helt eksemplarisk og var tyste.
Så var det Carmen, da. Vanligvis er det jo omtrent som å se på ”Hurtigruta minutt for minutt” å se på henne på webkamera. Det skjer med andre ord ingenting. Hun ligger pal og sover på ett sted hele dagen. Men, ikke i dag. Da hun begynte å vandre rundt og pipe skjønte jeg at det hasta. Så, det var bare å kaste seg i bilen og kjøre hjem i full fart. Stakkars Carmen var helt sprekkeferdig og styrta ut i hagen. Fullstendig sprutbæsj!
Dermed fikk hun bli med på jobb og ligge i bilen og bli lufta flere ganger.
Ettermiddagsturen starta med spenning. Jeg parkerte bilen der jeg pleier, ved en låve, tok alle tre i bånd og gikk optimistisk mot det store jordet, som hadde så mye snø at det går an å gå der tross at det er høstsådd. I det vi rundet svingen bykset et digert dyr av gårde nedover jordet. Og så ett til, og enda ett. Tre elger - ku med to fjorårskalver travet elegant etter hverandre. En kan trygt si at det ble liv i leieren hos de firbente. Veldig glad jeg hadde dem i bånd.
Jeg fikk tjora dem til en stolpe og gikk litt ut på jordet for å ta bilde av elgene og for å prøve å få de til å trekke seg litt unna. Kalvene travet ned til skogkanten, men mamma elg ble bare stående der ute og se på meg. Lenge.
Til slutt måtte jeg kapitulere og gå med alle hundene i bånd forbi elgene og mot den andre kanten av jordet. Litt med hjertet i halsen. Men, elgene brydde seg lite om oss og tusla rundt i skogkanten.
Da jeg hadde kommet på betryggende avstand slapp jeg hundene og de fikk rase rundt i snøen. Helt til jeg oppdaga at Petras fot hadde begynt å blø av den litt harde snøen. Æsj!
Det ble i kobbel hjemover jordet. Og det var ikke så dumt. Elgene stod nemlig fortsatt på samme stedet i skogkanten!
Vi dropper jo selvsagt ikke trening bare pga litt snø! Det handler bare om å gidde å bevege seg litt sørover.
Vi starta opp med et par timer med de unge hundene. Og i dag gjorde vi det sånn at vi tok ut én hund av gangen, de andre fikk ligge i bilen. Og de andre to unge-hunder-eierne var medhjelpere.
Da det ble Petras tur begynte jeg med fot. Og dette var vanskelig for henne. Hun ble langt mer intens ved fot enn det hun har blitt på lenge. Det gikk jo nemlig et par medhjelpere på linje foran oss. Vi gikk og gikk og etter hvert avreagerte hun litt ved å snuse i bakken og se i andre retninger enn medhjelperne. Sinnsstemningen ble altså kulere.
Så stoppa vi opp, de kasta dummy og Petra og jeg ble bare stående. Med kobbel funka det fint. Hun roa seg etter hvert og gjorde ingen forsøk på å stikke av gårde.
Men, så var det av med kobbel. Det gikk fint så lenge vi bare gikk. Det gikk også fint å stoppe opp og hun satt på kast. Men, så, etter at dummyen der ute var plukka opp og vi skulle gå videre stakk hun.
Dette pleier jo å være veldig vanskelig når jeg er alene med henne. Hvis hun først stikker sånn, får jeg ikke tak i henne, i hvert fall ikke hvis jeg blir sint. Hun må liksom lokkes og lures hjem. Men, i dag var vi tre, - og en av medhjelperne fikk tak i henne og fikk fortalt at sånn oppfører en seg IKKE.
Nytt forsøk, hun stakk igjen, men denne gangen reagerte hun umiddelbart på mitt brøl og kom tilbake. Masse ros, selvsagt.
Så skulle hun få apportere. Og da så jeg det jeg ofte har sett før. At etter en konflikt eller noe som har vært vanskelig, så blir det tøys med gunnapporten. Hun liksom tar ut frustrasjonen over å ha blitt ”dominert”. Så, hun tøysa både med opptak og avlevering.
Mer fot. Og vi avslutta med en oppgave da hun lyktes. La ned en dummy bak henne gikk fot vekk fra den. Kast foran henne. Snudde helt rundt og sendte på den jeg hadde lagt ut. Da kom hun fint hjem. Så ble hun sendt på den kasta. Det gikk også greit, men hun vurderte åpenbart om hun skulle ta en ekstrarunde. Så, var det tydelig at hun så på medhjelperen og resonerte at hun ikke tok sjansen på noe tull, så hun kom rett hjem.
Hm. Det er jo ikke bra hvis jeg skal være avhengig av noen ”tante grusom” ute i terrenget for at Petra skal høre på meg.
En supertrygg hund ”har sin pris”. Forsikte og redde Carmen har jo aldri turt noen sånn åpenbar opponering mot mine regler. Mens, Petra tør det meste.
Vel, Petra fikk vente i bilen sammen med gjestehunden mens Carmen var med på trening. På EK-treninga var vi fem ekvipasjer i dag. Veldig bra at folk ikke bare kapitulerer over snø der de bor, men kan sette seg i bilen og oppsøke gode treningsforhold.
Vi hadde en kjempefin trening med sending på rette linjer. Under diverse gjerder, bakke ned og bakke opp.
Var ganske så fornøyd med Carmens linjer, men hun var mer enn uvanlig urolig på stamplass i dag. Så fort noen av de andre sa noe, eller stakk hånda i lomma føk hun bort til dem. Carmen, da!
Tror hun var veldig sulten, stakkar! Hun fikk jo ikke noe mat verken i går kveld eller i dag morges, pga diareen. Så fikk hun ikke være løs i dag på vei til og fra treningsområdet. Da tror jeg nemlig hun hadde renska jordet for rådyrbæsj, og det er nok ikke så gunstig akkurat nå som hun sliter med fordøyelsen.
Etter treningen ble det tur i fellesskap. Dvs Carmen fikk vente i bilen, mens Indi og Petra fikk være med på turen rundt i skogen.
Interessant med en gjestehund. Vet ikke om det er raseforskjeller eller individforskjeller, men Indi oppfører seg i hvert fall annerledes enn mine egne på tur. Hun har større radius hun løper på egen hånd, og kommer ikke så ofte tilbake til meg av seg selv som mine egne gjør. Litt mer selvstendig, kanskje.
Vi møtte kun folk ved én anledning, så hundene kunne stort sett få lov å være i fri dressur. Dessuten fant både Indi og Petra først gjørmevann og så heldigvis litt renere vann å bakse i.
På vei hjem ble det stopp på butikken og innkjøp av frisk, grønn asparges. Et råd jeg fikk mot diaré. Vanligvis når Carmen har hatt diaré har det vært nok å sulte henne et par måltider og så introdusere diettfor i små og mange porsjoner og gå gradvis over til vanlig for. Men, denne gangen virka diareen mer alvorlig enn vanlig. Og over et døgn etter hun fikk det, på tross av sulting, var det fortsatt helt flytende og også med blod.
Asparges-rådet funka, tydeligvis. Hun fikk et lite måltid med ihelkokt asparges blanda med oppbløtt diettfor til kvelds. Og det ser nå ut til at magen har roa seg.
Nå har det altså blitt så lyst så det går an å få til jakttrening på kveldstid.
Kveldens ferd gikk til Flateby. Først fikk Petra være med på en økt hvor det var to unge hunder. Nyttig å få litt anti-knalle-hjelp.
Så var det de voksnes tur. Vi gikk walk up, satte igjen én og én hund og kalte hjem med ryggen til. For så å sende dem tilbake på en dummy som var blitt kasta bak dem.
Apporteringer i solnedgang, enkle og doble.
Godt å tenke på at når vi har neste kveldstrening om et par uker, er sola oppe helt til 20.30!
Forrige uke var det et halvt år siden Petras første epilepsi-anfall. I løpet av dette halvåret har hun hatt til sammen 5 anfall. Det jeg fikk anbefalt i fjor høst var å sette henne på medisin hvis hun fikk mer enn 6 anfall i året….
Tenk hvis jeg for 6 måneder siden hadde kunnet kikke inn i krystall-kula og se fram i tid. Da hadde jeg blitt både letta og forferda. Både glad og trist.
Letta fordi Petra fortsatt var i live etter et halvt år. Letta fordi anfallene har vært knytta til en trygg setting, nemlig hjemme, inne og når jeg har vært våken og til stede.
Forferda fordi jeg har måttet være vitne til besøk av krampemonsteret. Og hjelpeløs måttet se på at den fine hunden min lå på gulvet, kavet og siklet. Forferda over å måtte utholde så mye engstelse og bekymring. Forferda over at så mange hunder har epilepsi, også labradorer.
Glad over alle menneskene som bryr seg. På Facebook. Når jeg snakker med folk. Hvordan går det med Petra, sier de. Det varmer. Hver gang! Glad for de fine arenaene. Den fine Facebook-gruppa for folk med epi-hunder, hvor vi fra Sverige og Norge deler erfaringer og gir hverandre tips. Glad for The Epi Guardian Angels som svarer på epost fra en ukjent dame i Norge. Langt svar med masse oppfølgingsspørsmål. For å prøve å løse gåten med hvorfor Petra bare får anfall i slutten av et måltid.
Trist. Uendelig trist over at anfallet i midten av september ikke bare var ”det ene anfallet”, men det første av flere. Trist over at den fine hunden min, som jeg hadde knytta så mye håp til, ikke ”bare” hadde ”ungdoms-epilepsi” som hun kunne vokse av seg, men har fortsatt med anfall.
Vi har en avtale, Petra og jeg. At så lenge hun ”bare” fortsetter med de forutsigbare anfallene og ikke får de på noe annet tidspunkt. Så lenge hun ikke er bevisstløs mer enn et par minutter. Så lenge hun slipper noen bivirkninger av noen medisin. Så lenge jeg kan gå på jobb som normalt, sove som normalt. Så lenge vi kan trene og konkurrere som normalt. Ja, da står jeg last og brast med Petra, og gjør alt jeg kan for at det fortsatt skal være oss to.
Jeg leser og undersøker alt jeg finner om denne dritt-sykdommen. Jeg tester og prøver ut diverse rundt foring. Sånn det ser ut nå er det viktig å fore henne stressfritt. Jeg føler at beskrivelsen de har på The Epi Guardian Angels er noe jeg kan kalle mitt: ”First of all you should be congratulated for taking on the awesome responsibility of caring for an epileptic dog. It is not an easy task and it is not for everyone. You are extremely special to adjust your life for a helpless dog and you will be rewarded for it. ”
Men, Petra og jeg har også en annen avtale. At hvis dette blir mye verre. Hvis hun må begynne med medisiner som gir for mye bivirkninger. Hvis det blir umulig å gå fra henne for å gå på jobb. Hvis vi ikke lenger får sove normalt om natta. Hvis hun ikke kan være alene i bilburet med Carmen. Hvis vi ikke lenger kan trene og konkurrere normalt. Ja, da skal vi slippe å ha det sånn, både Petra og jeg. Da skal hun få reise til et sted uten kramper.
Men, foreløpig tar vi en dag om gangen. Og lever i håpet. Nå for tida lever jeg i håpet om at jeg har funnet nøkkelen. Kanskje ikke til en krampefri tilværelse. Men, til en tilværelse med så få kramper at vi slipper medisinering. At stressfri foring er det som skal til for å holde krampene på et minimum.
En dag uten krampe er en bra dag. En uke uten krampe er en bra uke. Og forhåpentligvis kan vi også få måneder uten krampe.
I dag har vært en sånn bra dag. En mil sykkeltur med hver av hundene. Jakttrening med Petra i skogen etterpå. Flink hund. Dobbeltmarkeringer. Bra fot. Ro. Fine avleveringer. Petra er mer enn epilepsi. I hverdagen er hun kjæledyr, muntrasjonsråd og humørspreder. Kommende flink jakthund og treningskompis.
Jeg ønsker meg sånne hverdager.
