30.04 Calmness leads to reward.

Det har vært litt snakk om dette med ”fred-og-ro” trening de siste par dagene. Og jeg har ved flere anledninger fått spørsmål om hva jeg egentlig mener når jeg sier at jeg trener ro med valpen min.

Ja, det kan jo sikkert høres kryptisk ut, - ro - hva i all verden ER nå det?

For meg er sinnsstemning et enormt viktig stikkord i denne sammenheng. Jeg har skaffet meg en valp som jeg VET er av den høyintense typen. Masse arbeidslyst, masse jaktlyst, masse motor. Samtidig vet jeg hva jeg skal bruke henne til, - nemlig jakttrening og jaktprøver. Og hun kommer til å bli utsatt for masse heftige påvirkninger, hvor hun fremfor alt må klare å beholde roen. Altså ikke gå opp i stress.

Hun må ikke bli så stresset at hun mister evnen til å konsentrere seg. Hun må ikke bli så stresset at hun blir utslitt av det. Og hun må for all del ikke bli så stresset at hun kommer med lyd - det er jo det store spøkelset vi er livredd for alle vi som trener jakt.

Med bakgrunn i alt dette prøver jeg alt jeg kan å introdusere den lille gule til verden på en rolig og ”langsom” måte. JEG må være bevisst på at ingenting haster, - det skal gjennomsyre alt jeg gjør. Hvis jeg skal ut en dør, hente hundemat eller hva nå enn jeg skal gjøre. Ja, så tar jeg den tiden som trengs ut fra ett eneste hovedhensyn - hunden skal ikke stresse. Og hunden skal ikke skape seg forventninger som igjen gjør at den kan stresse.

Men, HVORDAN trener jeg ro, da - det har jeg fortsatt ikke sagt noe konkret om. Vel, jeg kan begynne med foringssituasjonen. Lille Petra er jo stadig fryktelig sulten, og du verden så oppmerksom hun er på kjøkkenrutinene når det begynner å bli lenge siden siste måltid… Jeg prøver å få til at jeg har en del ”prosjekter” jeg kan ta tak i på kjøkkenet i fm med foring. På morgenen er det jo enkelt - da skal jeg lage frokost til meg selv, sånn at det tar litt tid. For hundene er det åpenbart at jeg er opptatt - de får lite oppmerksomhet fra meg. Senere skal jeg ordne meg middag, da kan jeg også få brukt litt tid.

Carmen er jo vant til denne ”drillen” og vet at det ikke lønner seg å mase om mat, - da kommer den nemlig ikke! Ideelt sett skulle hunden sovet før servering, men det er jo ikke så lett å få til i en travel hverdag. I dag tidlig, hadde jeg faktisk en sånn suksess-opplevelser. Lille Petra sovna inni det åpne buret på kjøkkenet der Carmen fra før lå og slappa av. De ventet altså begge på frokost, men gav opp siden jeg var opptatt med mitt. Ro gir belønning!

Også går det jo an å sette ting inn i oppvaskmaskinen, ta ting ut, vanne planter, tømme søppel, i det hele tatt holde på med ting, i det minste til lille valpen ikke hopper og spretter rundt, men kanskje har lagt seg på teppet eller i buret og ikke er full av forventning om å få mat.

Så er det det mer åpenbare eksemplet om å roe seg på fanget og aldri få slippe ned så lenge man spreller. Her har jeg erfart at hunder er forskjellig. Lille Petra er veldig enkel å få til å roe seg i fanget. Hun kan gjerne sovne hos hvem som helst, og nærmest hvor som helst. Carmen var ikke så enkel.

Når valpen har sovnet kan den få komme ned på teppet sitt. Om det er belønning kan jo komme an på. Men, som sagt skal den i hvert fall IKKE få belønning for å være urolig.

Og dette trener jeg på ikke bare inne i stua, men også på en benk på bensinstasjonen, ved et tre i skogen, på stolsekken på valpekurs. Bare for å nevne noe. Jeg har mange potensielle steder som gjenstår å videreføre denne treningen. Kjempeviktig for en sånn aktiv valp å klare å sitte rolig og bare observere ”verden” gå forbi, og klare å være rolig nok til også å kunne sovne i en sånn setting.

Jeg har ikke begynt med bur-trening av type stenge hunden inne enda (bortsett fra bilburet, da), men dette er selvsagt også en setting hvor en ikke må finne på å belønne uro. Det jeg derimot har både inne og ute er kompostgrinder som stenger av deler av leiligheten og deler av tomta. Og Petra liker IKKE å være på feil side av en sånn grind i ft hvor jeg er hen. Hun kan finne på å ”klatre” oppover grinda, eller prøve å presse seg frem der hun aner en åpning.

Her kreves litt konsentrasjon av meg, - det er så fort gjort ubevisst å se bort på en hund som holder på med sånt kav. Men, blikk-kontakt kan være nok respons til at hunden opplever en belønning for atferden sin. Så, her er regelen INGEN blikk-kontakt. Og dessuten fortsette med å befinne meg på ”feil” side, - i det hele tatt ikke gå tilbake til den urolige hunden. Men, vente henne ut, enten til hun sitter lugn og rolig og bare titter eller til hun går et sted og legger seg ned. Så kan jeg gå tilbake til henne.

Joda, klart et sånt regime krever tid. Det var jo det jeg innleda med - ingenting av det jeg gjør kan haste nå for tiden…. Og HAR jeg ikke tid, så fjerner jeg heller stengselen og lar henne gå hvor hun vil.

Noe annet jeg jobber med er at hunden skal bli på ett sted/forholde seg rolig innendørs. Jeg blir helt SPRØ av hunder som følger etter meg overalt. Om jeg reiser meg opp for å gå og gjøre noe på kjøkkenet eller ta en tur på badet, så vil jeg da ikke ha hunden i hælene! For å forklare Petra hva jeg mener her, har vi tatt noen økter med ”bli-trening”. Det foregår sånn at jeg setter henne vennlig, men bestemt i biabedden eller på et teppe og beveger meg en meter eller flere unna henne. Når hun forlater stedet setter jeg henne tilbake.

Carmen tok kjapt denne øvelsen. Lille Petra har større selvstendighet og mot, og brukte lenger tid. Tror jeg telte til 25 ganger hun kom spurtende ut av biabedden i begynnelsen. Egentlig er ikke poenget mitt at hun plent skal ligge akkurat i biabedden, men jeg ønsker bare å formidle at jeg ikke vil hun skal stresse med å følge etter meg hver gang jeg går til et annet rom. Spesielt ikke fly i bena på meg.

Og det ser ut til at poletten har ramla ned. Synes hun har blitt veldig mye roligere og fortsetter å ligge der hun lå, selv om jeg går til et annet rom. Litt verre om Carmen romsterer….

Inn og ut av dører trener vi selvsagt også at det kan gå langsomt. Det haster ikke å spurte gjennom døra.

Bilburet er et eget kapittel. Selvsagt vil jeg ha lugn og ro når hunden skal ut og inn. Foreløpig er Petra så liten så hun løftes ut og inn, og hun gjør i grunn ikke noe voldsomt forsøk på å komme ut av buret når jeg åpner døra. Men, det kommer vel, når hun blir større og eldre.

Det jeg HAR vært bevisst på i det siste, er dette med settingen når jeg har kjørt et sted og kommer fram og skrur av motoren. Skjønner at jeg ikke har gjort en god nok jobb med Carmen der, for hun har en veldig forventning til det at motoren stopper å gå. For henne betyr det at noe kult skal skje, - hun skal slippes ut, hurra.

Vel, dette må jo gå an å gjøre annerledes. Det jeg derfor har gjort i det siste er at jeg bruker lang tid før jeg går ut av bilen, selv om jeg har kommet fram. Med smart-telefon er det jo bare å bruke litt tid på FB, for å få til at forventingen ikke skal bygge seg opp hos hundene.

Gjør jeg noe mer? Jo, - jeg prøver å holde kjeft. Altså ikke ha på den evinnelige ”heis-musikken” og tjatre så mye til hundene. Særlig med lille Petra kommuniserer jeg omtrent bare med kroppsspråk, evt litt kremting hvis hun setter tenna i noe forbudt. Jeg tror nemlig masse snakk og mas fort kan bli stress for hunden.

Vel, dette var litt om min filosofi. Hvis noen har flere ideer til hvordan trene ro med en liten valp, så tar jeg gjerne imot.

---

Hva har vi gjort i dag? Den tobente hadde en avtale på morgenkvisten, så lille Petra fikk være med og sove i bilen, mens Carmen var hjemme.

Etter denne avtalen oppsøkte jeg et skogsområde som jeg har gått mye i med Carmen, For å komme inn i skogen fra P-plassen må man passere langs en stor barnehage. Gjett om vi fikk masse oppmerksomhet fra alle barna! Flere som kom spurtende og lurte på hva hunden het.

Det var forsvarlig gjerda inn, så ingen av barna fikk muligheten til å “håndtere” Petra, men Petra kunne lukte på små barnehender gjennom sprinklene. Ellers imponerte Petra med å holde seg fint ved min venstre fot (jeg har begynt å gi henne litt godis når hun befinner seg i den posisjonen - en slags baby-start på fot).

Petra hadde også veldig fin kontakt med meg, tross støyende barn i nærheten.

Da vi hadde passert barnehagen tok vi en liten runde i skogen, så Petra fikk prøvd seg på å passere en smal liten bekk, gå litt i lyng og mose. Og også at hun måtte følge meg i et område med litt tett med trær. Jeg skifta retning hele tiden, og sa ingenting, så det var HUN som måtte passe på hvor jeg var. Heller ikke i dag klarte jeg å få gjemt meg for henne, til det fulgte hun meg altfor tett.

En kjapp tur innom jobben ble det før jeg kjørte hjemover. På jobben fikk Petra prøvd seg på å gå inn og ut av heisen, - det gikk fint med litt godis som belønning.

På ettermiddagen tok vi turen til bensinstasjonen hvor Petra fikk miljøtrening, - gå ved siden av meg rundt omkring og høre bilbråk, noen som støvsugde i bilen sin, folk som fylte luft, passerende busser osv. Ja, det ble noen tog på avstand også, og synes hun hadde så godt som fravær av noen reaksjon på det nå. Vi får nærme oss gradvis.

Carmen var glad for en mil ved siden av sykkelen før vi dro hjemover.

Og nå, - ja nå er det altså videotid - med Keith Mathews - The Dog Guru. Mannen bak frasen “calmness leads to reward”.

29.04 Sporkveld

I dag stod jeg opp for rett og slett og legge meg igjen - til en formiddagslur. Prøve å ta igjen litt søvnunderskudd…

Så gikk turen til veterinær/kiropraktor med lille Petra. Neida, ingen fare på ferde. Det var bare det at jeg var så uheldig å tråkke henne på tærne for et par dager siden, også ville jeg være helt sikker på at hun ikke hadde fått noen strekk i skuldera eller lignende. Selv har jeg jo klemt og kjent på henne, selvsagt, men uten å finne noe sted det gjør vondt.

Kollegaen min fant heller ikke noe feil med bevegelsesapparatet på lille Petra. Ellers var hun en fantastisk flink liten pasient, som stod så pent, så pent på bordet, bare hun fikk lov å slikke i seg litt tubeost.

Ferden gikk videre til skihytta i Moss, hvor kveldens valpekurs fant sted. Vi skulle få prøve oss på spor i kveld.

Det var jo mange ting med dette som var spennende. Det første jeg lurte på var hvordan Petra ville reagere på å bli bundet fast og forlatt. Det var jo sånn vi gjorde det, sånn at hunden skulle få interesse av den retningen vi gikk i. Jeg bant Petra og slepte en liten pølsebit i snor bortover bakken.

Dette var aller første gang jeg bant henne fast og gikk fra henne. Petra beholdt roen selv om jeg forsvant. En selvstendig liten frøken, som ikke lar seg vippe av pinnen så lett….

Så skulle vi gå spor, da. Det skjønte hun rett og slett ikke så mye av. Og det er jo ikke så rart, for den erfaringen hun har med søk, det er nærsøk. At jeg har strødd godbiter på bakken og blåst fløytesignal når hun har søkt. Så hun lette intenst ved bena mine, og satte seg foran meg og tok kontakt.

Jeg forflytta meg langs sporet, fikk henne til å følge etter. Og, du verden, når vi kom til sporslutt, da fikk en virkelig se søksintensitet. For, da hadde hun ferten av godbitene i nesa og søkte skikkelig iherdig.

For meg er jo ikke dette med spor noe som er viktig. Tvert imot tror jeg at den lille valpen min har såpass mye selvstendighet at jeg neppe skal bygge oppunder den ved å la henne søke spor i ung alder. Det får vi heller evt begynne med på et senere tidspunkt i livet hennes.

Foreløpig er hun jo heller ikke spesielt ”vanskelig” å ha i hus. Det er ikke sånn at jeg liksom MÅ finne på noe aktivisering til henne, for at hun ikke skal gå bananas.

Så, som sagt, - dette blir ikke noe vi kommer til å holde på med fremover. Nærsøk, derimot, - DET skal vi drive masse med!
Ja, Carmen, stakkar, hadde en kjedelig dag i dag. Sånn blir det jo noen ganger. Men, hun fikk være med ut og ligge i sekken sin når vi satt i ring på parkeringsplassen og oppsummerte sporene til de forskjellige kursdeltagerne.

Petra fikk ellers låne med seg hjem Sølvis genser i kveld, og fikk altså prøve den først på kurset. Sølvi er den lille blandingshunden til instruktør Vibeke. Og skulle du sett, genseren satt jo perfekt. Super farge var det også. Med genser på var lille Petra langt mer fornøyd med å være ute i det kalde været.

Petra syntes for øvrig det var helt konge å få sovne på fanget til Monica. Tror hun lå der nærmere en time. Bare sov. Og var nesten bevisstløs når jeg overtok henne, så jeg bare flytte henne over i bilen, hvor hun sov videre.

28.04 Bort på besøk og trening

Mer rolig natt nummer 2 på nytt rom, men vi måtte ut en tur i 03-tida. Ser av loggen jeg førte på Carmen at hun slutta med å måtte ut om natta etter et par uker hos meg, altså da hun var rundt 10 uker. Da kunne jeg lufte henne rundt midnatt og hun holdt seg til nærmere kl 06 på morgenen.

Som jeg har vært inne på før, tenker jeg at Petra er en mer intens valp enn det Carmen var, og derfor sover litt lettere. Og når hun først våkner, så må hun ut.

Jeg ser også av loggen til Carmen at ved 11 ukers alder måtte hun tisse i overkant av 10 ganger i døgnet. Petra tisser fortsatt rundt 20 ganger i døgnet. Ikke rart jeg synes jeg løper mye ut og inn sammenlignet med hvordan jeg syntes det var forrige gang jeg hadde valp….

---

Carmen og jeg hadde en treningsavtale i dag, dessuten skulle jeg vise fram lillegull. Så etter lunsj dro vi av gårde mot Lillestrøm. Framme fikk Petra hilse på tre voksne, hyggelige hunder. Først blandingshunden Shira, så labbehannen Viktor og til slutt basseten Melvin.
Alle tre var SÅ hyggelige med Petra. Og hun var veldig høflig og forsiktig, men helt uredd når hun hilste på dem. Det er skikkelig herlig at hun er så trygg i møte med fremmede hunder!

Så fikk Petra ligge i bilen mens vi tok en treningsøkt med Carmen og Viktor.

Først gjorde vi et søk sånn vi lærte av Birgitta, ved at vi la ut for hverandre annenhver gang. Carmen var først ute og søkte. Og jeg gikk altså med og prøvde å få til en slags ”rundering” på begge sider av stien, og ha kontroll på hvor vi hadde søkt av og ikke. Jeg ante jo ikke hvor dummyene lå. Litt tid tok det. Og Carmen kan kanskje mistenkes for å rase rundt i skogen, MEN hun har nesa på. Og søker intenst når hun får ferten av noe.

Jeg var fornøyd med at vi klarte å finne dummyene i riktig rekkefølge. Altså at vi lyktes med å søke av området lenger og lenger ut, sånn at hun fant den nærmeste først.

En liten økt med dobbeltmarkeringer hadde vi videre - og det i ganske vanskelig terreng. Jeg ble, som mange ganger før, veldig imponert over Carmens markeringsevne. Særlig en dobbeltmarkering på linje i tett buskas løste hun aldeles glimrende!

Et par fremmadsendinger ble det også før vi gav oss. Været viste seg ikke akkurat fra sin beste side, med mye vind, grått og antydning til regn. Litt bedre inni skogen, der vi holdt på, siden det var le der.

I dag har for øvrig Petra slått egne rekorder på å sove lenge i ett strekk i løpet av dagen. Ved et par anledninger sov hun nesten 3 timer i ett uten å måtte ut. Og jeg aner at hun er i ferd med å knekke koden på dette med tissing, at det faktisk er mulig å porsjonere litt og ikke tisse hele tiden. Hun har ikke tissa inne i dag. Og det er antydning til en nedgang i antallet per døgn.

Hun blir stadig bedre og bedre på å finne roen inne. Selv om jeg ser det er vanskelig når Carmen er i samme rom, for Carmen er tydeligvis bare kjempestas. Da har lille Petra lyst til å henge i kjakene hennes og hoppe og sprette mot ansiktet hennes, - noe jo Carmen ikke aksepterer.

Den lille skjønner nok etter hvert, at bare hun nærmer seg forsiktig, så har faktisk den store hunden nærmest en engels tålmodighet med henne.

Er SÅ fornøyd med Carmens voksen-hund-rolle. Synes hun oppfører seg helt perfekt,

27.04 Søstrene er 11 uker

I natt skifta Petra og jeg soveplass til ”hunderommet”/kontoret. Dette rommet var litt mer utfordring å ”valpesikre”, så derfor starta vi på kjøkkenet.

Om det var nye omgivelser eller om det bare var tilfeldig vet jeg ikke, men det var mye uro i natt. Også et par dammer, blant annet i (det åpne) hundeburet.

Tenker tilbake på den første valpen jeg hadde, - min tibetanske terrier Potso. Jeg hadde erfaring med kattunger, og husker at jeg tenkte at den tibben måtte ha tungt for det som tissa inne. Det gjorde jo våre kattunger aldri. De hadde kattekasse inne, som vi gradvis flytta lenger og lenger ut mot gangen, så ut på trappa (det var jo sommer og åpne dører), og så ned på bakken. Etter hvert valgte de selv å gjøre fra seg utenfor kassa.

MEN, denne tibbevalpen tissa altså inne! Så skjønte jeg jo at det var helt vanlig for hundevalper. Kattunger er nok rett og slett mer ”renslige” av natur. Med Carmen ble jeg nok ”bortskjemt” siden hun så kjapt ble husren. Hun var rask med å gå til døra når hun måtte ut. Hvis valpen tisser mye inne kan det bli en ond sirkel. Som med all annen erfaring, - jo flere ganger valpen opplever å tisse inne, jo mer sannsynlig er det at den gjentar det. Så er det vel forskjell på hvor ubehagelig de synes at det er med urin på soveplassen, altså hvor renslige de er fra start. Carmen var nok en ”fin frøken” helt fra jeg fikk henne, og ville ikke finne på å tisse i bur eller på annen soveplass. Petra er ikke fullt så fin på det.

Vi fikk besøk noen timer fra morgenen av, - av Petras søster Taiga. Greit å kunne hjelpe hverandre med valpepass.

Nye dimensjoner, utfordringer og erfaringer å ha to valper sammen. Hvor mye skal de f eks få lov å herje med hverandre...? Der setter jeg begrensninger, de får ikke lov å være voldsomme sånn at noen skriker eller det er knurring og bjeffing. Også gjør jeg forskjell på ute og inne. Prøver å få lekestunder ute i hagen og ro-stunder inne. Faktisk funka det veldig fint å formidle at nå får dere ligge rolig og slappe av. Evt tok jeg den ene på fanget mens den andre fant roen på gulvet. For så å sette ”fanghunden” ned på gulvet og passe på at den ikke forstyrret sin sovende søster.

Petra er jo mer glad i å sitte på fanget enn Taiga er, så det var gjerne Petra som satt på fanget mens Taiga roa seg på gulvet et sted. Så la jeg Petra forsiktig og bestemt ned på matta ved terrassedøra. Hun skjønte at jeg ønska hun skulle holde seg der.

Ellers fikk de begge to lunsjen sin ute i hagen i dag. Og jeg inntok min middag stående og gående. Det har blitt noen sånne ikke-sittende måltider i det siste. I det hele tatt er det valpens behov som kommer først og mine sist for tiden. Jammen glad jeg valgte å ta ut tre ferieuker i fm dette valpekjøpet. Utrolig godt å ha fri, at det ikke gjøre noe når jeg står opp. At jeg også kan stå friere til å bruke noe av dagen til Carmen.

Etter at eieren hadde hentet Taiga tok jeg med sykkelen og putta hundene i bilen. Ferden gikk til en skyggefull parkeringsplass hvor først Carmen fikk vente i bilen mens jeg tok en liten skogtur med Petra. Bra for henne å få prøve seg på å forsere små bekker, trestammer ++. Også trener vi innkalling.

Jeg har så vidt begynt med litt nærsøkstrening på godbiter også, for å få inn søkssignalet. Petra ser ut til å være svært intens i sitt søk.

Så var det Petras tur til å sove i bilen mens jeg ble borte en tre kvarters tid på 1 mils sykkeltur med Carmen. Godt for svartfrøkna å få lange ut.

Jeg kjørte hjem og parkerte i skyggen. Carmen fikk være i heimen mens Petra og jeg tok en tur på stubbåkeren. Jeg bar henne for det meste fram og tilbake, men hadde også strekninger hvor jeg prøvde på at hun fikk gå løs med lina si på slep eller i bånd med sele. Hun følger meg ikke like naturlig som det Carmen gjorde på tilsvarende alder. I tillegg er hun jo 2-3 kg lettere enn det Carmen var, og det kan se ut som hun i større grad føler hun hemmes av sele og line. Hvis jeg tar på henne kobbel, setter hun seg gjerne ned og lar meg bare gå videre. Tar jeg av kobbel, løper hun mer.

Etter denne lille aktiviseringsøkten med Petra fikk hun ligge i bilen i skyggen mens jeg tok med meg Carmen ut på apporteringstrening på jordet. Det ble en del fot og noen lange fremmadsendinger med forstyrrelse.

En bra dag, med mye aktivisering av begge hundene, og dette i tillegg til å ha vært ”barnevakt” noen timer.

26.04 Ødelegger valpen sko?

Jeg fikk et spørsmål på FB om den nydelige valpen min ødela sko og andre ting. Og da svarte jeg som sant er at noe sånt får aldri valpen lov å oppleve. Jeg sørger for at det er umulig for Petra å ødelegge ting. Stikkord: Følge med hele tiden, samt stenge av heimen med kompostgrinder. Siden hunder lærer av erfaring, er det om å gjøre å hindre at de får erfaring på atferd vi ikke vil de skal ha MEN, Petra har absolutt potensial til å ødelegge - det har nesten alle labradorer. Så, det er helt klart et stykke arbeid å forhindre at hun får minnesbilder av makulering av ting…

Carmen viste aldri sånne tendenser som valp, men hun er jo helt spesielt myk og forsiktig. Petra er nok helt normal hva ødeleggelsestrang angår. Jeg ser jo hvordan hun kan kaste seg over et hundeteppe og prøve å riste det. Noe jeg selvsagt ikke lar henne få lov til. Hun er også interessert i knotter på skuffer på kjøkkenet, ledninger, tøfler, ja i det hele tatt alt som måtte ”stikke seg ut”.

Så, det gjelder altså å følge med. Og kompostgrindene er gull verdt. Jeg synes det er bedre å gjerde tingene mine inne enn å stenge valpen inne i bur. Tenker at hun skal få venne seg til å ligge i bur med døra åpen i en periode før hun skal oppleve å bli innestengt. Ikke minst fordi hun må så ofte på do, er det greit at vi ikke skal få en konflikt med at hun er desperat tissatrengt inne i buret og ”tvinges” til å tisse der.

På formiddagen stod middagsproduksjon på agendaen og Petra gikk helt av seg selv inn i buret på kjøkkenet og sov lenge, tross ale skramlelyder. Faktisk i nesten to timer, - herlig!
På ettermiddagen gikk ferden til skogen med Petra mens Carmen venta i bilen i skyggen. Jeg hadde tenkt at jeg skulle trene ro med Petra. Dette med ro er viktig å få inn i alle settinger og miljøer jeg vil hun skal takle på sikt. Og skogen er jo absolutt et sted vi kommer til å oppholde oss mye.

På vei inn i skogen traska jeg sakte av sted og tilpassa tempoet til henne. Prøvde å få til å gjemme meg, men det var ikke så lett, siden hun fulgte meg tett. Jeg fikk det til én gang, men da så det ut til at hun fikk litt panikk og løp i full fart i motsatt retning. Innkalling med fløyta og hun kom som en kule.

Så fant vi oss et sted i solen og jeg satte meg med ryggen mot et tre og tok Petra i fanget. Hun sovna omtrent med det samme, og falt i skikkelig dyp søvn. SOM hun sov! Etter tre kvarter vekket jeg henne, siden jeg begynte å bli rimelig støl i ben og armer.

Du verden som den hunden har av-knapp! Ser også at hun blir flinkere og flinkere inne til å finne seg et sted og legge seg og slappe av. Det er mindre av at hun fyker omkring enn det var i begynnelsen.

På kvelden tok hun seg jammen en tur inn i buret til Carmen og la seg der også.

25.04 Nye opplevelser fortsetter

Vi tok en tur til UMB (altså den tidligere landbrukshøyskolen) i dag. Veldig greit å gi valpen erfaring med husdyr i tidlig alder, og da er det jo ypperlig med UMB like i nærheten. Der har de både hest, ku, geit, sau og gris på beite.

I dag tok vi for oss geiter og hester. Geitene var de greieste å få hilst på, siden de gikk i et særdeles godt inngjerda beite, hvor de ikke hadde mulighet til å få noen kroppsdeler på utsiden av gjerdet. Ikke strømgjerde, og det er jo en stor fordel når hunden skal lære seg å treffe andre dyr. Petra var uredd og høflig i sin tilnærming til geitene.

Hestene var det litt verre å komme innpå, siden de gikk på andre siden av et kombinert planke- og strømgjerde. De er jo naturlig nok tilbakeholdende med å komme helt bort til gjerdet, og det er selvsagt et poeng at valpen ikke får strøm. Så, her stod jeg bare ved siden av med Petra på armen, så fikk hun i hvert fall se og lukte.

Ellers fikk hun tusle litt rundt bena mine og lufte seg på noen gressområder, før vi snudde nesa sørover og ferden gikk mot hytta på Grimsen.

Der møtte vi faren min, og dette var altså hans første møte med Petra. Kontrasten var stor til første gang han møtte Carmen. Carmen syntes nemlig at faren min var kjempeskummel. Men, ikke Petra, - hun syntes både han og alt annet der ute på hytta var veldig interessant, og gikk rundt og undersøkte.

Etter å ha fått med litt ved og noen kompostgrinder jeg hadde satt igjen der ute, dro vi av gårde til tredje post på programmet denne dagen. Det var nemlig teoridag på valpekurset - på Jeløya Dyreklinikk der instruktør Vibeke jobber.

Jeg var litt spent på hvordan denne kvelden skulle bli, siden programmet skulle vare fra 18-21.30, og Carmen og Petra skulle ligge i bilen hele kvelden. Det gikk faktisk helt suverent. Jeg var ute med Petra tre ganger i fm pauser, Hver gang jeg henta henne i bilen virka hun kul og rolig.

Så ble hun litt gira etter å ha vært ute, og prøvde seg med noen hopp og sprett mot ansiktet til Carmen når jeg slapp henne inn i buret igjen. Noe Carmen ikke satte pris på, så hun knurra bestemt til henne. Hvorpå lille Petra kjapt tok hintet og la seg rolig ned. Det er så flott å ha fine Carmen med på laget i oppdragelsen av den lille. Setter om mulig enda større pris på den voksne, herlige hunden min etter å ha fått valp i hus.

Det som blir litt spennende når Petra etter hvert skal være med i bil på mine halve arbeidsdager i en del uker framover, er hvor greit hun synes det er å være alene i bilburet en hel formiddag. Sammen med Carmen er det tydeligvis helt greit. Hvorfor jeg ikke vil ha med Carmen? Ja, det har jeg jo vært inne på før. Vil ikke risikere at Petra skal observere Carmen bjeffe på folk som passerer bilen.

Ellers ble det litt snakk om dette med folk som vil hilse på valpen på kurset i kveld. Hm, der fikk jeg noe å tenke på. Med Carmen, som var så redd for fremmede, hadde jeg ingen restriksjoner på det med hilsing på folk. Jeg var bare lykkelig når hun ønsket kontakt med fremmede. MEN, jeg må minne meg selv på at lille Petra er en helt annen type hund. Hun trenger ikke samme mengdetreningen på å hilse på fremmede.
Det gjelder vel faktisk heller å begrense det litt, - unngå å få en hund som er oversosial. Så kan det jo være utfordrende ikke å fremstå som uhøflig ovenfor folk en møter på sin vei. Et tips kan være å bli ”veldig opptatt” med valpen sin, gå til side, og ikke ta øyekontakt med folk som nærmer seg og tydelig har lyst til å hilse på valpen.