19.08 AK Kongssvinger - ENDELIG førstepremie!

Så var altså dagen for prøven kommet. Carmen og jeg skulle gå i fjerde par sammen med Wenche og Ronja.

Jeg fulgte Heidis ord og varma opp en times tid i skogen. Carmen fikk gjøre noen enkle øvelser med dirigering, markering og minne. Og hun fikk gå fot, og fikk masse, masse skryt.

Da vi kom inn på prøven tenkte jeg på Åses råd om å ta en én og én oppgave. Det funka suverent. Siden jeg nærmest kom rett fra trening, så ble det ikke så stor overgang verken for Carmen og meg, - vi bare fortsatte ”treningen”, liksom. Ikke noe drama.

Også klarte jeg å konsentrere meg om én oppgave av gangen. Først skulle vi gå fot fram til feltet. Så skulle Carmen være passiv mens makkeren henta. Så skulle Carmen hente og anda skulle avleveres.

På vei hjem med anda mista Carmen den på bakken. Da kjente jeg at roen forsvant et øyeblikk, men hun plukka den raskt opp igjen. Og dommeren poengterte etterpå at hun virkelig hadde mista den, - det var ikke snakk om noe nedlegg. Den ble levert vakkert i hånd.

Hundene skulle hente to hver, men Carmen fant ikke sitt andre vilt, selv om hun søkte bra. Jeg fikk til slutt beskjed om å kalle hjem. Dommereleven oppfordra meg til ikke å ”ta med meg” dette videre. De hadde nemlig ett søk til på slutten av prøva, sa han, så de vurderte de to søkene samla. Veldig bra at han sa akkurat det!

Så var neste oppgave fot bort til kanten av vannet. Det gikk også fint. Framme stilte vi oss på anvist plass og makkerhunden fikk en dobbeltmarkering på vann. For meg var oppgaven at Carmen skulle sitte pent passiv ved fot.

Da begge apportene var hentet av makkeren skulle Carmen sendes på en dirigering over vann (det var skutt på forhånd, men skytteren sikta ikke akkurat i riktig retning, så det fikk vi ikke noen retningshjelp av). Jeg hadde stor frihet ift hvor jeg stilte meg, og valgte å gå ganske så nærme vannkanten. Pekte utover i anvist retning, venta på at Carmen skulle fokusere og sendte henne med et ”over”. La på et ”over” til mens hun var underveis og også et par ”bra”.

Hun svømte nærmest snorrett til riktig sted. Jeg lot henne søke litt, før jeg stoppa henne. Og da var hun veldig søt når hun stoppa. Hun liksom så spørrende på meg et lite sekund, som om hun sa - ”ja, hvis du virkelig vil at jeg skal stoppe her, så klart at jeg gjør det”. Da jeg ba henne nærsøke bare bøyde hun seg fram og plukke opp anda, som lå rett foran henne. ”Bad handling” kan man kanskje kalle det å stoppe hunden PÅ viltet, men jeg visste jo ikke akkurat hvor det lå, bare hvilket område.

Hun svømte raskt over og avleverte vakkert i hånd før hun rista seg.

Så fikk altså Carmen en dobbeltmarkering på vann. Den første gikk kjapt. På den neste lette hun litt. Jeg hadde is i magen der jeg så hvordan hun begynte å svømme litt for langt mot høyre - og altså i retning der hun hadde henta dirigeringen. Jeg stod der med fløyta i munnen og skuldrene oppunder øra og holdt pusten. Heldigvis fikk hun ferten av anda og svinge mot venstre.

Jeg pusta så høylydt ut at de som stod bak meg hørte det.

Vår neste oppgave var fremmadsending på en kanin som lå ute på myra. Der var jeg flink til å være oppmerksom på skytteren som sikta i riktig retning, og jeg fikk Carmen til å fokusere utover. Hun løp ikke langt nok ut i riktig retning, så jeg måtte stoppe og vinkle. Men, hun adlød signalene mine fint og fant kaninen. En liten nøling før hun plukka den opp - noe som skyldtes at den var full av fluer. Da jeg fikk den i hånd var den skikkelig varm - av sola.

Til slutt hadde vi altså det andre feltsøket. Her lette Carmen fint og effektivt gjennom det hele og fant tre stk.

Også kunne jeg altså senke skuldrene og trekke pusten; - Carmen og jeg hadde gått den beste prøva ever.

　
Carmen var noe urolig rundt føttene i passivitet, skulle riste seg om igjen og om igjen, ble litt fokusert på vilt som lå på bakken og fluer i lufta. MEN, hun var uendelig mer rolig enn hun har vært noen gang tidligere. Prøva gjennom hadde hun kjempefine avleveringer.

Og jeg var så fornøyd med henne at jeg rett og slett ikke kunne la være å skryte av henne underveis. Tror hun virkelig merka at jeg var fornøyd. Og sånne perfekte avleveringer taler sitt tydelige språk - et perfekt team!

På oppsummeringen rett etter prøva sa dommer Ann Turid noe om bra premiering, men så er det jo den sedvanlige spenningen med å vente på premieutdelingen. Jeg hadde jo en følelse av at det hadde gått veldig bra, om ikke helt perfekt. Og var kjempespent da tiden var kommet til at dommerne skulle leste opp resultatene.

Det var jo to dommere. Først leste Ann Turid opp sine nuller, så leste Arnulf opp sine. Ann Turids tredjepremier, og Arnulfs tredjepremier. Men, så fortsatte Arnulf med sine andrepremier, - noe jeg bare oppfatta som en slags ”variasjon”. jeg skjønte ikke med det samme at det faktisk betydde at Ann Turid ikke hadde noen andrepremier - og at det igjen betydde at jeg hadde fått en førstepremie!!

Tror hun sa noe sånt som at det ser ut som det er en som er så spent at hun nesten detter av stolsekken og ba meg fram. CARMEN OG JEG HADDE FÅTT EN FØRSTEPREMIE!! Tror jeg var dagens gladeste. Jeg bare gråt så snørr og tårer rant, rett og slett. Helt overlykkelig, var jeg.

Gleden blir jo desto større når en har måtte jobbe så mye for dette som jeg har! Det som slo meg var at det egentlig var utrolig enkelt å få en førstepremie. At jeg fikk se det jeg har visst i et år - at hunden er kjempegod! Men, at jeg tidligere har klart å ødelegge for henne, blitt så nervøs at hun ikke har kjent meg igjen.

Også så veldig hyggelig med alle som så hjertelig gratulerte meg og virkelig unte meg dette!

Ja, smilet mitt gikk nesten helt rundt! Kjøreturen hjem føltes helt uvirkelig! Så utrolig godt at vi fikk det til. Det betyr at vi kan gjøre det igjen!!

Tusen takk til fantastiske oppdrettere Anita og Jörgen for en super hund. Og takk til de flinke instruktørene på Meneo. Øyvind som har hatt så mye å lære bort i løpet av det siste halvåret. Og Heidi og Åse for veldig gode tips som jeg fikk bruk for i dag.

Jeg er så glad, så glad….!!