Sammen med to treningskompiser fra Ås dro jeg avgårde på markeringskurs over to kvelder i dag. Dette med den ungarske instruktøren Rita K. Selv skulle jeg være observatør, også var det seks ekvipasjer som gikk kurs, - en Golden, to Labradorer og tre Flatter – alle på begynnernivå.
Selv om dette var et markeringskurs, ble det mye vekt på handling og dirigering, så det kom en del tips om dette også.
Noe av det første vi fikk høre om var at det ikke alltid var bra å kalle hjem hunden om den ikke fant markeringen der ute. Heller stoppe den, gå ut dit og sende fra halve avstanden. Så fikk vi tips om å være flinke til å utnytte stedet vi hadde kasta markering til en senere minne-oppgave. Og at det var lurt å kaste den ut, ikke gå ut. Så ble det ikke spor etter oss.
Selv likte hun å vise ut-signal med venstre arm, og holde omtrent som hun skulle sikte med en pistol, like over hundens hode.
Litt diskusjon rundt dette med når en skal blåse stopp ift utsending… Når hunden VET ca hvor apporten er, kan en etter å ha sendt ut begynne med nærsøkssignal direkte, altså uten å blåse stopp først. Hvis hunden ikke SER dummyen og det ikke er vind, slik at den virkelig trenger hjelp, bør den stoppes først.
Konstaterte at hun var helt enig med Kicki Pilenås (instruktøren jeg hadde i Hemsedal) i at «veiving med hender» ifm markering er forstyrrende, og ingen forsikring mot knalling. Stadga er stadga!
Om hunden husker begge på en dobbelmarkering, kan en unngå å vise med hånda der også, bare snu kroppen riktig vei og sørge for at hunden fokuserer på riktig sted. For dem som har trent med at de skal vise med hånda før hunden får løpe, og hunden derfor ikke går på bare en vokal kommando, kan en prøve å ta et skritt fram.
Hunder er gode på å se bevegelse, men en må huske på at om en på avstand holder hånda opp foran brystet for så å føre den vannrett i hundens retning, så kan hunden ikke se det. Mye bedre da å strekke hånda rett opp i stedet, - altså for å fortelle hunden «ut». Videre brukte hun forskjellig hånd alt etter hvilken vei det var ønskelig at hunden vendte.
For å få hunden til å gå til høyre og venstre kan en ha god nytte av selv å bevege seg bortover i ønsket retning.
Ellers hadde hun en morsom anekdote fra en jakt der hun hadde satt på hunden halsbånd med lys og hadde ført den ved hjelp av en lommelykt.
Hundene trenger erfaring for å bli gode markører. Kanskje kan man bruke en hel trening for å terpe på en enkelt markering. Når det gjelder doble markeringer lærer hun sine hunder å hente den sist kasta først. Dermed blir den sist kasta en reell markering, mens den først kasta kan bli en dirigering. I motsatt fall kan det bli to dirigeringer. Hun begynner ellers ikke med dobbeltmarkeringer så lenge hunden er ung.
Så hadde hun litt å fortelle om dette med stoppsignal, - og nettopp dette synes jeg var det mest tankevekkende i løpet av disse kveldene. Hun begynner å trene stopp på valpene med det samme, altså 8 ukers alder. Utnytter anledningen når de fores flere ganger om dagen til å innføre en stoppkommando.
Så er det å belønne stopp ved fot, for sakte å øke avstanden til hunden. Ganske raskt endrer hun belønning fra godbit til tennisball. Og ”doktrinen” hennes var altså at på en valp som er yngre enn 5-6 måneder forlanger hun ikke stadga/steadyness. Dermed gjør det ingenting om valpen ”ruser” ut etter den kasta belønningen/tennisballen.
Stadgaen ødelegges ikke av all ”knallingen”, siden hun ikke har begynt å trene det enda, og valpen har lært stopp før den er et halvt år. Hun fortalte at når hennes valper er 5-6 måneder kan de stopp på 20-30 meters avstand.
Så begynner hun å jobbe med stadga når de er rundt 5-6 måneder. Altså - først stopp, så stadga. Veldig interessant, synes jeg. Og tror hun har et kjempeviktig poeng. Tenker også på det Birgitta snakka om i våres om å ”hjernevaske” valpen på stoppsignal. Med Carmen begynte jeg så altfor sent, - tror hun var 9-10 måneder før jeg liksom turte å sette i gang med stopp. Klart det lar seg gjøre å lære det inn senere, men du verden så mye enklere å ta det på en liten valp!
Instruktøren virka oppriktig sjokkert over at kurshundene ikke alle sammen kunne stopp, og sa at en hund MÅ kunne stopp for at en skal få trent ordentlig!!
Ved innføring av dobbeltmarkeringer kan en velge enkleste side i første omgang, altså at det først kastes til høyre og så venstre, slik at hunden skal hente den venstre først. Da kan en bruka benet og ”stenge” litt ift om hunden skulle forsøke å gå til høyre.
Er hunden en god markør, kan en sende som på markering på begge i en dobbel. Hvis ikke må den dirigeres.
En hund som ikke er utholdende i søket kan stoppes hvis den vil forlate området og bes om nærsøk.
Hun snakka litt om dette med innkalling, og at hun var fryktelig streng med valper som ikke kom.
Ellers var hun veldig opptatt av å blåse innkalling så fort hunden hadde fått tak i apporten ut fra ”better safe than sorry” prinsippet. Jeg har vel hørt flere enn én instruktør innprente hvor dumt det er å legge seg til en uvane med å blåse hunden hjem. Hjem skal den jo komme av seg selv. Ikke helt enig med andre instruktører her, altså.
Erfaringene i løpet av dagen var at hundene kanskje ikke helt var på et nivå hvor de var så styrbare som instruktøren hadde forventa. Ut fra det hun sa om stopp skjønte vi jo at alle de deltagende hundene lå litt ”etter” i treningen, siden det var varierende i hvilken grad de adlød stopp. Dette var jo et kurs hvor det ikke var satt andre krav en ”generell jaktlydighet” og for folk som er ferske i jakta er nok ikke det å adlyde stopp i en alder av et halvt år noen selvfølgelighet. Ja, det er da ikke noen selvfølge for oss som har holdt på litt heller..
Også viser det seg jo at det som er ment som markering fort kan gå over i dirigeringsoppgaver før en vet ordet av det.
Ellers var det en fin øvelse å ta med seg dette med å befeste et markeringsområde som en siden kan bruke til enten markering nummer 1 i en dobbel eller til en fremmadsendingsoppgave.
Reiste hjemover med hodet fullt av tanker om å trene stopp tidlig på neste hund.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar