10.08 Dr Jekyll og Mr Hyde

Anita har et fem uker gammelt valpekull, så det ble mye valpekos i løpet av disse dagene. En blir jo skikkelig valpesyke av noe så nydelig som syv svarte labradorvalper - ja, altså selv om de er svarte!

Vi var et par stk som var så heldige og fikk en fantastisk godt lagt opp trening i dag. Vi gikk fot på linje og det ble skutt med hagle - diverse tomskudd, altså uten at hunden skulle hente. Jeg fikk ganske kjapt tilbakemelding om at Carmen måtte gå bedre fot, og nå hadde jeg muligheten til å fortelle henne det. Videre var både oppdretter og hun jeg gikk på linje med enige om at jeg måtte være mer bestemt med Carmen, sånn at hun tok det til seg. Så, jeg sa fra til henne, temmelig så bestemt. Da erfarte jeg at hun var rask med å skjerpe seg.

Underlaget var mye undervegetasjon, og utfordrende å sette føttene riktig. Og da er en jo bare avhengig av at hunden er ”der” til en hver tid uten at en skal måtte passe på den.

Med jevne mellomrom fikk vi markerings- og dirigeringsoppgaver. I oppstarten var jeg litt hektisk på dirigeringer og hadde det travelt med å sende frøkna videre. Noe som igjen gjorde at hun ble litt urolig der ute. Så fikk jeg også skjerpe meg og bruke tid, noe som utgjorde en merkbar forskjell på styrbarheten.

Etter hvert gikk hun virkelig nydelig fot, og holdt nøye øye med hvor venstrebenet mitt var. Hun var god på å markere. Og jeg fikk også tilbakemelding om at hun var god på å gå rett ut dit jeg pekte.

Hun var god på å ta stoppsignal i begynnelsen. Så fulgte en periode hvor hun ikke var så lydig, og tipset var å gi henne én sjanse, for så å løpe ut og fortelle henne alvoret. Ikke akseptere ulydighet.

Etter nærmere to timer i skogen var det slutt i hodet på de firbente. Og jeg satt igjen med en virkelig god følelse. Endelig, etter en ganske så trist uke, så kjentes det meste mer positivt. Også var det veldig hyggelig å høre fra oppdretter at Carmen og jeg har utvikla oss masse i løpet av det siste året.

Vi reflekterte litt over at Carmen er litt ”Dr Jekyll og Mr Hyde”. Inne er hun så myk og forsiktig og trenger ikke noe tilsnakk, gjør aldri noe galt. Men, når det kommer til apportering, så kommer en helt annen personlighet til syne. Da er hun ikke på langt nær så myk, og jeg må behandle henne annerledes enn inne.

For å bruke Kenth Svartebergs terminologi fra boken ”Bra relasjon”, så må jeg ta til ”bestemmande rollen” i apporteringssituasjonen. Mens jeg ellers er vant med å utøve trygghetsrollen og samarbeidsrollen. Og det er antagelig nettopp dette som setter meg ut litt, at jeg sliter med å få til den vekslingen.

Carmen tåler altså langt mer tilsnakk og bestemt håndtering uten å gå i kjelleren når hun er på sitt mest motiverte jaktlig. Sånn sett tror jeg hun ligner veldig på moren Guinness, som bor hos oppdretter.

Nok en gang har jeg fått mye verdifullt å tenke på etter en trening. Nøkkelen til en bra relasjon synes mer tilgjengelig enn den gjorde for noen få dager siden.