19.05 Utstillingstrening

Siden kveldens planer var utstillingstrening, kom jeg meg ut i skogen med Petra en liten time før vi dro.

Først var det å gå fot til skogen. Synes det går bedre og bedre å gå fot med henne. I vesten hadde jeg med både dummyer og vilt.

Prøvde først å slippe henne løs og håpa å få trent noe stoppsignal. Men, hun var så opptatt av meg og hva jeg kunne finne på at hun aldri kom på så mange meters avstand. Og stoppe gjør hun jo flott på såpass nært hold.

Hun fikk litt markeringstrening i buskas. Kasta også to i forskjellige retninger. Hun kan fortsatt “henge litt” over dummyen, men det går kjappere jo tettere det er der hun henter og jo mindre hun ser til meg.

Etter hvert tok jeg fram fuglene. Synes grepet kom seg etter hvert. Nå må jeg jo innrømme at foreløpig “jukser” jeg litt, siden jeg bruker frossent vilt. Både er det mindre sannsynlig at hun vil spise på det, og dessuten kan jeg jo da gjenbruke det flere ganger.

Vel, vi dro av gårde på utstillingstrening på Ekberg med avdelingen. Var sterkt i tvil da jeg kjørte siden det både tordna og lyna og bøtta ned. Temperaturen som hadde vært godt over 20 på dagen (med strålende sol) sank ned mot 13-14.

Men, det stoppa og regne etter hvert, og da jeg kom fram kunne jeg telle langt over 20 ekvipasjer som hadde møtt opp til trening.

Jeg trente med Petra før og Carmen etter pausa. Og kvelden ble helt annerledes enn jeg hadde trodd. Tenkte at dette ble lett for Petra, med sin trygge personlighet og vanskeligere for Carmen, så ble det motsatt.

Trygghet til tross, måtte jo bare innrømme at dette var en ukjent setting for Petra. Så, hun ble veldig opptatt av hundene rundt, og syntes det var litt ekkelt at noen løp så nært henne. Dessuten syntes hun faktisk at hun måtte si fra til hannhundene. Og hun hadde en veldig stille måte å gjøre det på. Jeg hørte ikke en eneste lyd, bare observerte at hun gjorde skinnangrep og rynka noe skikkelig på nesa. Lille trollet!

Det var også vanskelig å få henne til å stå pent, hun ville helst sette seg. Og ble litt forskrekka når jeg tok i henne for å få henne til å strekke på bakbena. Men, det kom seg etter hvert, så det er vel bare et treningsspørsmål.

Hun logra forholdsvis lite, jeg måtte liksom prate veldig med henne og være veldig ledig i kroppsspråket for å få fram logringen. Det å bli håndtert av ukjente folk, derimot, var helt uproblematisk for henne.

Synes for øvrig hun hadde et bedre trav enn sist gang hun var i ringen. Det har vel hjulpet litt med sykkeltreningen vi har holdt på med, tenker jeg.

Så ble det Carmens tur. Hun imponerte med å stå veldig fint, og ganske rolig. Dessuten logra hun konstant, og det var en trygg logring. Ikke sånn halepisking som hun drev med i starten da vi trente utstilling.

Og hun brød seg absolutt ingenting om de andre hundene, selv om de passerte veldig nært eller de var tett på foran og bak. Nå var det ingen som kom og tok på henne (for den delen trente vi før pausa), men alt i alt må jeg konkludere med at tidligere erfaring med utstillingstrening tydeligvis fortsatt er noe hun tar med seg. Bra!