Vi tobente har mye å lære av hundeflokken på å reagere kontant og være ferdig med det. Ikke forbli sinte. Ignorering ev feil atferd har ingenting for seg ovenfor en hund. Heller ikke aggresjon og skuffelse.
Generelt med trening - ikke trene inn ritualer som ikke kan anvendes i en praktisk jaktsituasjon. I en praktisk situasjon har en det travelt, kan ikke bruke all verden av tid på å stille opp hunden, få den til å sitte der ute, se i den retningen vi peker før den sendes osv… Alt dette blir for teknisk. Fjerne unødvendige kommandoer.
Forvente øyekontakt og riktig holdning hos hunden, og så sende raskt videre.
Hun trener også side- og utdirigering, én ting av gangen. Først høyre en uke, så venstre en uke osv. Så sette ting sammen. Ikke trene med flere ting som har hendt før hunden virkelig kan dette, og det er gjennomarbeida.
Etter hvert kan man sette hunden i bilen og legge ut en skjult til siden. Hente hunden, sette den ned, kaste et par til den andre siden. La den hente den ene den så, for så å sende på den skjulte til den andre siden. Da får en svar på om dette sitter. Hvis ikke, gå tilbake i treningen.
Kvalitetssikring!! Har hunden forstått signalet hvis det hender noe annet..? Ta et skritt tilbake og legge til et forstyrrende moment til grunnøvelsen.
Kan trene langs et naturlig hinder, f. eks et gjerde, for å få rette linjer.
Litt om stoppsignal. B trener stoppsignal uavhengig av apportering lenge, til hunden kan stoppe fint på lang avstand. Vil for all del ikke få en treg hund, fordi den forventer et stopp på vei ut til oppgaven.
Under innlæring med valper trener hun IKKE med tennisball, bare belønning med ros og kos. Først ved fot, så på lenger avstand.
Kan hunden stoppe på 10 meter, så kan den stoppe på 100. Hunder som ikke stopper på litt lenger avstand har nok en lat fører, som ikke gidder å løpe ut i terrenget og “ta” dem. Hvor strengt en må korrigere, kommer selvsagt an på hunden.
Når så stoppsignalet skal tas ut i settingen, kan en ha en medhjelper og legge ut 5-6 apporter i et område. Så kan en bruke de innlærte “back” og “ut” til området. Så få medhjelper til å kaste forstyrrelse - og sende hunden ut og stopp. Så vider ut til området. Og dette er ikke det vanskeligste for hunden. Det vanskelige kommer neste gang når hunden skal sendes fra fot og nok en gang ut til området, og altså ikke hente markeringen.
Ny utsending, stopp og denne gangen til siden. Aldri hente forstyrrelsen fra fot. Først når hunden har “sluppet” forstyrrelsen, kan den få hente den. Men, altså som en sidedirigering.
Hele tiden flere rette utsendinger enn stopper underveis.
Man ønsker seg ikke en treg hund, men en hund som viser stor glede ved å apportere og hvor apporteringen er selvbelønnende.
Hvordan var så våre unghunder….. de jakta jo ikke… B fortalte at med sine unghunder lot hun de løpe løs, og skjøt gjerne med apportkaster når hundene var på avstand og lot de knallapportere. MEN, ikke fra fot! De ble fantastiske markører, og veldig oppmerksomme på at det kunne skje noe der ute. Gode på å følge opp vitring og søke, jobbe selvstendig,
Vi har vært altfor forsiktige, med mye dressur. Manglende jaging - konsekvens av for mye kontroll. For at det skal være noen vits i å kontrollere, må det være noe å kontrollere. En må ikke ha tatt livet av hundens initiativ og selvstendighet.
Det selvstendige søket finner en i alle momenter i en jaktprøve, inkludert markeringene.
På en jakt er en dirigering alltid noe som gjøres i fm et skadeskutt vilt. Det betyr at man bare kan sende hunden til nedslagsplassen, og derfra må den jobbe selvstendig. En dirigering medfører også et stykke selvstendig arbeid på slutten.
En kan bruke en medhjelper til å kaste dummy som hunden ser, vende bort hunden, så drar medhjelperen dummyen med en snor 50-60 meter bortover. En snur seg og sender hunden til nedslagsplassen. Så stopper en hunden, blåser søk og lar den utrede og følge ferten.
Hundens hjerne og nese skal brukes, den skal ikke springe seg til eller dirigeres til en oppgave hvor den bør være selvstendig og søke. La hunden jobbe selvstendig på en markering lenge, og så lenge den jobber er det greit. Hvis den driver med noe annet må en kalle den hjem og gjøre det om igjen.
Hunden skal ikke spikre markeringer, den skal markere et område, og så bruke vinden. Et markeringssøk er ok!
B-prøver kan ofte være helt “feil” ift en virkelig jaktsituasjon.
Skille på markerings og dirigeringskommando, mente B. En markering er bare det som er direkte. Hm,.. Den evige diskusjonen, og motsatt av det jeg har lært på kurs hos Gjøtterud. Med Carmen har jeg jo prøvd begge deler.
Men, det er ikke tvil om at i den fasen Petra er nå, så er hun altfor lite fokusert utover og for mye på meg.
Den første markeringen nølte Petra på. Jeg prøvde meg fram med å bruke hennes “vær så god” - kommando “Pet” på nr to og da gikk det bra. Snudde igjen ryggen til på opptaket og da gikk det bedre. Men, så ble det litt surr etter avlevering, så da må jeg få henne hunder kontroll.
Til slutt fikk hundene en dobbeltmarkering. Da var det åpenbart at Petra var så sliten, at det ikke var noe vits i å la henne gjøre noe mer, så hun fikk gå i bilen.
Vi bør trene markering uten at de ser nedslaget. Men, se en høy bue. De skal ikke springe, men jakte.
Hundens avknapp= lederskap/relasjonen mellom hunden og føreren. Lyd har med frustrasjon å gjøre, og ikke kraft eller jaktlyst.
Kobbel på betyr ikke din tur. Kobbel av betyr vær obs.
Barn og unghunder skal være glade, ikke roboter. Om relasjonen er bra, behøver en ikke være så streng. Ikke gjøre en øvelse av alle ting. Ikke ha bare forbud. Tenk på hva slags sjefer en har trives med i arbeidslivet.
...
Etter lunsj var det tid for elitehundene. Vi begynte med en test på hundens dirigerbarhet. Det var kasta ut en dummy skjult på en øy i elva. Vi gikk fot med hunden langs stien, passerte elva/øya på venstre hånd og fortsatte et stykke før vi kasta ut en dummy.
Så var det å gå fot tilbake, sende hunden, stoppe og dirigere til venstre over vannet.
Carmen stoppa fint, men ville fortsette ut istedenfor å gå til venstre. Jeg prøvde en gang til med avstanddirigering, men når hun ikke hørte brølte jeg og løp ut til henne. Stilte henne opp og pekte ut på vannet før hun fikk sitt og bli og jeg igjen gikk tilbake til stamplass og dirigerte henne over. Da klarte hun seg fint.
Tilbake i gruppa så de andre himmelfalne på meg og lurte på om jeg hadde splitta personlighet. For, i motsetning til når jeg førte Petra, framstod jeg nå plutselig som en sikker hundefører med kontroll på situasjonen.
He-he! Dette var litt av en a-ha-opplevelse. Jeg har jo liksom tenkt at Carmen med sin personlighet er vanskeligere å føre for meg enn trygge Petra. MEN, med Carmen har jeg jo vært gjennom mye og vi har funnet team-følelsen sammen. Jeg kjenner henne godt nok til å vite litt om hva jeg kan forlange.
Også er det jo helt utrolig at jeg ikke har klart å overføre kunnskapen om at det må en trygg fører til, også med Petra. Hun har jo hatt tilnavn som “Lillegull” og “Rampegullet” - jo da, det blir for mye dill - med et sånt syn på hunden.
I sin tid opphørte Carmen å være “prinsessen”. Og herved er også “lillegull” “død”! Heretter er det “Petra jakthund” som gjelder!
Videre ble det kasta ut en dummy til hver hund over elva. Så gikk vi over et gjerde (det var plass for hunden å smyge seg under) og langt opp i hogstfeltet og stilte oss på linje. Det ble kasta en markering langt ute som hund nummer 1 skulle hente. Så ble hund nummer 2 sendt på dirigering ned til elva, osv. Sånn at alle fikk hver sin markering og hver sin dirigering.
B understreka at en ikke vil få så vanskelig dirigering på en B-prøve. Men, vi må trene vanskeligere enn det vi får på prøve. Så blir det lett når vi skal på prøve!
Carmen måtte styres en del for å hente markeringen. Men, på dirigeringen var hun kjempeflink. Jeg kommanderte “over” tre ganger.
Før vi gikk ned fra hogstfeltet igjen ble det kasta ut en dummy til hver hund der oppe.
Nede ved elva igjen ble det kasta ut dummyer i to områder - et i buskas og ett over elva. Så skulle vi sende hunden til et “stopp-punkt” og derfra videre ut til buskaset eller til høyre over elva.
Carmens ut-oppgave gikk greit, men når hun skulle over elva ble det “øy-hopping” av det hele. Det var nemlig flere øyer i elva og hun var stadig på feil øy ift dummyen, så det ble en del handling.
Vi gikk tilbake til skogkanten før hogstfeltet og det ble skutt og kasta ca 45 grader ift retningen på hogstfeltet. Så skulle altså hunden sendes opp i hogstfeltet. Markeringen skulle ikke hentes. Dette klarte Carmen greit.
Vi ble minna på at det er bra om hunden gjør feil, så får vi en anledning til å fortelle den hva vi vil den skal gjøre. Og vi må bli flinkere til å bruke skudd på treningene våre, sånn at dette blir helt dagligdags.
Til slutt skulle hundene få en lett enkeltmarkering opp i samme område som vi hadde vært tidligere (forbi søksfeltet til unghundene og op på jordet). Av en eller annen grunn løp alle hundene for langt og havna bak steingjerdet på toppen, og måtte kalles hjemover.
Slitne hunder og førere. Godt for de firbente å få sove på rommet mens vi tobente koste oss med felles middag - koldtbord. Vi hadde tatt med oss én rett hver og hadde massevis av mat.
Nok en hyggelig kveld med masse hundeprat.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar