Jeg har jo vært veldig forsiktig med å gjøre noe som helst med lille Petra, men nå er hun blitt 15 måneder, og en eller annen gang må en jo liksom i gang med apporteringstrening, selv om hunden er av det intense slaget.
Etter dagens sykkeltur med en runde på hver hund, møttes vi to ekvipasjer til unghundtrening. Siden jordene nå har blitt utilgjengelige, satsa vi på litt skog og hogstfelt.
Men, først hadde vi en transportetappe til området, langs en sti. Synes Petra klarte seg ganske så bra med å gå pent i bånd/fot.
I hogstfeltet hadde vi lyst til å prøve ut markeringer til samme sted, og at fører gikk lenger og lenger unna.
Først var det min tur til å kaste. Jeg tok med Petra og bandt henne til et tre i nærheten mens jeg kasta noen ganger til den andre hunden. Så bytta vi på.
Konstaterte at treningskompisens hund var langt bedre på å markere enn Petra, - ikke så rart, siden Petra er veldig lite trent på markeringer. Men, hun kom seg etter hvert. Og det gikk fint å øke avstanden.
Det er nok litt utfordrende for Petra å sitte passiv mens jeg kaster til en annen, men hun må jo lære seg å takle det. Ikke det at hun piper, men hun følger litt (for?) intenst med.
Vi forflytta oss litt opp i skogen og til et område med fjellknauser, gress og litt trær. Gjorde også her noe lignende som på hogstfeltet. Petra satt bundet i noen busker litt skjult for der jeg stod og kasta.
Her tok vi i bruk et par “rare” dummyer også, - en med pels og en “and”. Petra brukte litt tid på opptaket av anda - hun har aldri henta denne rare dummyen før. Pelsdummyen havna nede i en kløft, så hun måtte lete litt for å finne den.
Vi hadde flere pauser underveis - ro ved sekken. Da imponerte Petra med å roe seg helt ned. Slappa av, krølla seg sammen og ville gjerne ligge langflat i fanget mitt og bli klødd. Sånn type avslapping er hun kjempeflink til! Og det har jeg jo også trent henne mye på fra hun var bitteliten.
Til slutt fikk de prøve seg på nærsøk og stopp. Fornøyd med lillegull der.
Ellers er det fortsatt sånn at jeg må være veldig oppmerksom. Skal hun være løs ved fot må jeg følge med hele tiden. Særlig i settinger når vi er ferdig med oppgavene. Følger jeg ikke med da, stikker hun av gårde for å undersøke der det lå noe.
Det går greit å kalle henne inn igjen, men vi har altså mye å lære på å beholde roen når jeg står rett opp og ned og hun er løs. Hun skjønner vel ikke helt om vi er ferdig med å jobbe eller ikke. Når jeg setter meg ned kjenner hun mer igjen at nå skal vi slappe av.
Klokka ble nesten 21 før vi begav oss ut av skogen. Og de unge hundene gikk vakkert fot tilbake til bilene.
En fin kveld, både litt skummelt og litt beroligende på én gang å starte opp med “ordentlig” trening….
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar