I dag ble også en todelt dag, med én økt med hver hund. Først var det avtalt trening med Carmen i nabolaget, sammen med et par andre ekvipasjer.
Vi fant oss et området i skogen som var litt åpnere enn den tette granskogen rundt. Trente på markeringer over trestammer kombinert med fremmadsendinger vi hadde lagt ut i en annen retning.
..
Så var det hjem til Petra for å ta henne med ut på tur. Vi dro av gårde til et tjern. Siden vi kom på ettermiddagen var det få folk ute. Som sist gikk det fint å få henne til å gå pent i bånd opp til tjernet.
Vi slo oss ned i sola og jeg venta til hun hadde krølla seg sammen og slappa av ved stolsekken.
Så la jeg ut et par dummyer på land og gikk litt fot mellom dem. Det gikk bra en stund, men så knalla hun.
Hm. Jeg har jo vært redd for at denne hunden skulle bli helt sprø av å være ved vann, siden hun helt fra hun var bitteliten har elska vann og bada i hver en grøft hun har funnet, selv vinterstid. MEN, det er ikke vann som er problemet, det er den generelle lydigheten ved fot.
Tendensen til å knalle har altså ingenting med vann å gjøre. Og når jeg har trent ved vann disse par gangene har hun ikke hatt noen som helst tendens til å velge vann framfor oppgaven. Og heller ikke til å gå ut i vannet på vei til eller hjem med dummyen.
Mer ro og ny runde, denne gangen uten å knalle. Så fikk hun belønning ved å gå fri og la lykkelig på svøm. Men, etter noen runder ut i tjernet oppsøkte hun meg med forventning om å få noen oppgaver. Spratt rundt meg og så vekselvis på meg og på vannet.
Siden dette tjernet er ganske rundt, er det ikke så lett å lage oppgaver for å få hunden til å gå over vann etter dummy. Med mindre en har en medhjelper på andre siden, da, og det hadde vi jo ikke.
Jeg prøvde likevel å stå med henne på bredden og kaste der det var en liten bukt. Men, da valgte hun landveien. Den vanngale hunden min er altså ikke SÅ gal etter vann at hun velger å svømme når det er såpass enkelt å løpe langs land.
Dermed fant jeg altså ut i dag, at Petras vannpasjon er helt normal. Ingen grunn til bekymring for akkurat DET. Derimot er det selvsagt litt bekymringsfullt at hun er så intens at hun ikke alltid klarer å la være å løpe av gårde.
Jeg trente for øvrig på stoppsignal også. I den forbindelse erfarte jeg nok en gang at det ikke er så lett å huske på mer enn én ting av gangen for en liten hund. Har hun først hentet noe ett sted, er minnet borte hvis det andre som har skjedd er i nærheten.
Får vel bare trene med progresjon, på at de to oppgavene som finnes kommer nærmere og nærmere hverandre.
Vi gikk ned fra tjernet igjen - en tur på nærmere en time.
Hadde to godt slitne hunder på kvelden, ja.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar