Ja, denne hundeferien til fjells bare fortsetter med et fantastisk sommervær, helt herlig!!
Kicki begynte med å snakke litt om at det ikke lønte seg å trene hund hvis en er i dårlig form/humør, så ikke det går ut over hunden.
Temaet vi starta med i dag var at hunden skal klare å vente og være konsentrert og følge med. Vi fikk kjøre gjennom en rekke med dirigeringer, med én hund om gangen.
Hun hadde satt opp et par gjerdestoper i hogstfeltet, startpunket var ved den ene. Så gikk det et kast til neste stolpe og hunden skulle hente. I neste runde gikk hun ut og gjorde området ved stolpen interessant ved å kasta en dummy i lufta, som hun så fjernet igjen, samt vitre inn området. Så skulle vi sende hunden og stoppe. Hun kastet en dummy rett opp og ned der vi stod, mens hunden selvsagt skulle bli sittende. Deretter bevega vi oss til venstre for hunden, og hunden skulle følge oss med blikket der vi gikk. IKKE miste konsentrasjonen og begynne å snuse i bakken eller lignende. Hvis hunden slapp kontakten skulle vi korrigere den.
Sidedirigere hunden til punktet vi starta ved. Så starta vi igjen ved utgangspunktet hvor det ble lagt ut en dummy. Videre sendtes hunden ut til den etter hvert velkjente gjerdestolpen, og stopp. Det gikk et kast til høyre for hunden, så gikk vi til venstre for hunden. Deretter gikk det et kast bak hunden. Dermed satt altså hunden slik at det ift oss var en dummy både til venstre, en bak og en til høyre. Og vi kunne igjen sende til høyre.
Videre kunne vi sende hunden mot stedet den hadde ventet, kaste der den henta sist, men sende videre ut.
Vel, i det hele tatt bare fantasien som setter stopper for hvordan denne øvelsen kan utvikles. Det er jo en form for ”firkanttrening”. Forskjellen fra hvordan jeg har trent tidligere er først og fremst terrenget. Jeg har nok mest holdt på på jordet med dette, men ser jo helt klart fordelen av å bruke et hogstfelt med litt vegetasjon, slik at hunden ikke så lett ser apportene.
Da det ble Carmens tur var jeg veldig fornøyd med at hun var flink til å holde kontakten og ikke ”meldte seg ut”. Hun hadde bra stadga og ikke så mye som vurderte å gå etter kastene. Hun var også fin å sende ut og stoppet fint. MEN, det problematiske var å få henne til å skille mellom sidedirigering og ut.
Som vi snakket litt om i går, kan det nok hende vi er for kjappe med å korrigere når vi sender hunden ut, fordi vi synes den ikke går 180 grader ut. Også blir hunden litt forvirret fordi den oppfatter at den gjør som den får beskjed om. Ikke være så kjapp med å gripe inn, altså…
I neste runde stod to og to hunder på linje. Den ene fikk tre markeringer, og den andre skulle sendes på en dirigering gjennom området hvor markeringene hadde vært og videre ut.
Ifm markeringene ble vi minnet på det vi har snakket om tidligere, nemlig å følge med i kastet, altså at vi snur oss og at hunden snur seg sammen med oss. Fokusere på kaster først og så snu seg avhengig av hvor kastet går. IKKE satse på at den kommer til å lande på samme stedet som sist. Kasteren kan jo kaste feil, eller kanskje oppgaven ikke er ment å bli sånn som for forrige hund. Ikke ta sjansen på at vi på forhånd kan vite hvor den lander.
Da Carmen fikk sine markeringer var hun litt ufokusert og uinteressert, og markerte dermed dårligere i starten. Men, så lagde Kicki litt ekstra lyd og tjohei i kastet og da våkna svartfrøkna. Hun markerer jo helt suverent bare hun følger med.
Ja, hun var litt trøtt og av. La seg ved bena mine, på tross av skudd. Hm. Ikke alltid lett å være hundefører for Carmen, som kan variere sånn i intensitet. Hun har jo hele uka vært veldig lugn, tyst og stadig. Og DET er jo kjempebra. Men, skulle gjerne sett at hun hadde sitt sedvanlige fokus og motivasjon. Kanskje det rett og slett er bra å la henne få knallapportere på sånne dager hvor hun er mindre på enn ønskelig?
Til slutt skulle vi gå en walk up, alle fire på linja, altså. Vi begynte med at det først ble lagt ut to områder, ett med dummyer i vannkanten, og ett med tennisballer i skogkanten. Så gikk vi walk up og det ble kasta tennisballer. Så bytta vi på hvilken hund som ble sendt på hva.
Carmens første oppgave var en direkte markering på tennisball, - noe hun løste fint. Jeg tror ikke hun søkte noe videre med ball i munnen heller.
Den andre oppgaven hennes var som første hund til området med fem-seks tennisballer. Der fikk jeg hjelp av instruktøren til å gå ut og se om hun hadde tatt opp en tennisball og søkte videre. Noe hun også gjorde, men skjerpa sg fort når instruktøren gav beskjed. Jeg ble minnet på IKKE å blåse innkalling i en slik setting, men heller trene slik at jeg kunne se om hun søkte videre for så å korrigere.
Da det ble Carmens tur til å hente dummy i vannkanten gikk hun fint ut i riktig retning og forsvant inn i krattet. Men, så kom hun ut en gang, og da gjorde jeg den feilen at jeg ikke hjalp henne. Jeg burde ha stoppet henne og sendt ut. Der ute fikk jeg hjelp av instruktøren på når jeg skulle blåse nærsøk. Har vi ikke hjelp av noen, kan vi la det gå noen sekunder og så blåse nærsøk uten stopp først - altså uten å se hunden.
Jeg har jo lært av mange instruktører tidligere at en aldri skal blåse nærsøk uten stopp. Men, ser at så lenge jeg kan observere hunden og den viser en viss usikkerhet, og samtidig har lav fart, så kan det ha noe for seg å blåse nærsøk ”i fart”. Må innrømme at jeg er mer skeptisk til å sende hunden inne i noe vegetasjon, totalt miste den av syne, og så blåse nærsøk… MEN, instruktøren kunne fortelle meg at hun hadde reagert bra på mitt signal der ute og søkte bra.
Et godt stykke ut i hogstfeltet gikk det en tennisball som de andre hundene ikke så. Jeg mente Carmen hadde fulgt med, og sendte henne ut. Det viste seg å være en vanskelig oppgave. Carmen var flink til å ta de fleste signaler, men jeg hadde det litt for travelt, med å ”fyke videre” i mine kommandoer. En tendens den tobente har når det blir litt stress. Siden Carmen søkte så fint uten funn, smøg instruktøren ut en ball som hun altså fant.
Avleveringene til Carmen denne uka har jo vært nær inntil perfekt på dummyer. Men, når det gjelder tennisballer har hun hatt noen små æresrunder. Hun er rett og slett litt motvillig til å gi fra seg dem med det samme. Jeg får bare gjøre som jeg har gjort for å rette opp avleveringer med dummy, - være litt bestemt i det hun kommer tilbake.
På slutten stod vi nede i en grop, og det gikk et kast i det velkjente området ved vannet, men dette var ikke synlig verken for hunden eller for oss. For å gi en ekstra hjelp kom Kicki fram til kanten og skjøt et skudd i retning av apporten. Jeg var litt vel kjapp med å sende ut Carmen, men hun var flink til å lokalisere apporten.
Dagens siste apport for Carmen var for så vidt enkel nok, men da var det nok ganske tomt oppi lille hodet, så da søkte hun litt rundt uten å virke helt konsentrert, og jeg måtte hjelpe henne litt.
Ellers fikk jeg et spørsmål om hvorfor jeg bruker både gå (ut fra meg) og ut (når hun er vendt mot meg der ute) - at det kan være greit å ”holde det enkelt” - ikke for mange kommandoer. Holde seg til ”gå”, kanskje…?
-----
Dermed var altså kursdagene over i Hemsedal for denne gang. Jeg sitter igjen med masse inntrykk og ideer etter kurset. Noe av det jeg virkelig kommer til å ta med meg i treningen er dette med forflytningstrening. Hunden skal være konsentrert og på, men helt ved fot, og være med rundt i vendinger for å følge kastet.
Også skal jeg tilbake til det jeg jo egentlig ønsker som ritual på markeringer, nemlig IKKE å vise med noen hånd. Det at hun kan bli lett i rumpa og at jeg har en ekstra sikkerhet ved å bruke hånda må jeg løse på annen måte enn å ”forstyrre” konsentrasjonen hennes med å vise håndtegn.
Videre skal jeg helt klart kjøre noen økter med ikke-bytte trening (slik Kicki demonstrerte for oss) på tennisballer, siden det er nettopp der Carmen har en tendens både til å bytte og til å søke videre. Så kan jeg få korrigert feil atferd, noe jeg jo ikke får gjort på et søk i tett terreng.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar