24.07 Hemsedal tirsdag

Litt kaldere og klarere i dag, og litt sol innimellom.

I dag begynte vi tidlig i skogen. Først litt teoretisk gjennomgang av dette med dirigeringer. Viktige ting å tenke på før hunden sendes:

* Vind

* Veien dit. På en dirigering har en jo mulighet til å flytte litt på seg sideveis, og finne en bra ”korridor” fram til apporten. Tenke seg på forhånd hvor bred korridoren skal være, og at hunden ikke skal på utsiden av denne. MEN, samtidig er det viktig ikke å stoppe hunden for tidlig, ikke stoppe den fordi det ser ut som den er på vei ut av korridoren. Vente til den faktisk har bevega seg ut av denne. Ellers kan vi risikere å få en hund som ikke skjønner hva vi mener.

* Fokus. Hunden skal fiksere blikket langt ut og være klar, konsentrere seg. I trening er det viktig IKKE å sende hunden før den fokuserer riktig.

* Ritual. Gjøre det samme hver gang.

* Tiden vi venter. Ikke ha det for travelt.

Én og én hund ble tatt fram og fikk prøvd seg på en dirigeringsøvelse. Tanken bak var at vi skulle lære oss å lese hunden, når den kvitterte med at ”jeg vet hvor den er”.

Det var satt opp pinner i en trekant, pluss én i midten av trekanten. Så skulle vi gå fot med hunden fra A til B og legge igjen en dummy. Videre fot fra B til C og legge igjen dummy og returnere til A. Instruktøren la ut en liten dummy ved pinnen i midten uten at hunden så det.

Sende hunden fra A til B. Etter å ha tatt imot apporten - gå fot et lite stykke fra A, ta en helomvending og kaste tilbake til A. Så gå fot til B og sende hunden til C. Samme prosedyre med å gå litt i retning C, helomvending og kaste tilbake til B. Deretter fot til C. Og sende fra C til A.
Så begynte det å bli litt vanskeligere. Vi skulle sende hunden fra A mot C, og stoppe hunden i høyde med den skjulte dummyen midt i området. Så sende hunden mot høyre/B, stoppe, kalle hjemover og nærsøk ved den skjulte.

Deretter sende hunden fra A mot C, stoppe halvveis og sende til høyre mot B.

Noen kommentarer ift signaler - når hunden gjør feil - IKKE blåse stopp, men si ”nei”. Hunden skal ikke behøve å sette seg på stoppsignal, men skal la være å bevege seg, og skal avvente videre kommando.

Vi fikk en liten prat rundt dette med håndsignal i fm stopp. Mange av oss høyner jo armen i tillegg til at vi bruker fløyta. Muligens kan dette være litt forvirrende for hunden i de tilfelle den skal sideveis og ikke videre ut, fordi hevet hånd også er et utsignal. Kanskje kan det fungere å vise sideretningstegn samtidig med at vi blåser stopp. Sånn at hunden allerede i det den tar kontakt ser at vi peker ut retningen. Eller en kan holde hånda atskillig lavere på stopp enn på ut.

Carmen klarte seg fint fra A til B, B til C og C til A. Dvs jeg hadde det kanskje litt for travelt med å sende på den første, men skjerpa meg på de to neste.

MEN, så viste det seg altså at det var kumøkk i linja mellom A og C. Så når jeg skulle sende fra A til C, valgte hun å skjære mot venstre for å gå klar av kumøkka. Jeg gav meg selvsagt ikke og vi gikk litt nærmere. Ved forsøk på utsending litt nærmere kom den karakteristiske paniske hoppingen. ”Jeg VIL ikke, - det er jo kumøkk jeg må passere, og jeg vet du blir så forbanna når jeg viser interesse for møkk”.

Siden jeg klarte ikke å synes synd på henne der og da, gikk hun. Og vi fikk det også til å funke da vi øka avstanden.

Så var tiden kommet for å stoppe henne underveis, og da var hun ikke kontant nok og kom for langt ut. Heldigvis fikk hun ingen belønning for det, siden det ikke lå noen dummy der ute. Jeg løp ut og korrigerte og satte henne der hun skulle ha stoppa. Derfra gikk det fint å dirigere henne til høyre til B.
Carmen og jeg gjennomførte altså ikke alle øvelsene (det var det vel i grunn bare den første hunden som gjorde). ”Greia” med øvelsen var å ta tak i evt problemer som oppstod underveis, og løse disse. Ikke nødvendigvis å SKULLE gjennomføre alle momentene på alle hundene.

Carmen skulle få en bonusmarkering etter den for henne litt trykkende øvelsen. Men, da begynte jeg plutselig å synes synd på henne og tenkte på så redd hun ble for kumøkka. Dette gav seg utslag i at jeg var altfor ettergivende og lite konsekvent ift at hun avanserte litt ved fot da kastet gikk. Nytt kast, og denne gangen sendte jeg henne ut på en ok måte. MEN, hun hadde en liten ”runde” der ute i terrenget hvor hun nok drev med noe annet enn å søke etter dummy. Det gjelder ikke å synes synd på svartkråka, altså!

Ut fra det vi så hos en av de andre ekvipasjene snakka vi litt om hvordan løse utfordringen med en hund som ikke viser noe glede over dirigeringsarbeid. Prøve å gå noen skritt tilbake i treningen og jobbe med å få fram gleden. Gjøre dette ved å ha en medhjelper som står ute og kaster samtidig med at vi viser utsendingssignal. Så snu oss og gjøre noe annet. Vende tilbake til dirigeringen. Forhåpentligvis vil hunden da kunne forbinde utsendingssignalet med noe motiverende, nemlig kastet som gikk, bevegelse.

Vi avslutta med noen markeringer. Vi stod på linje og det ble først kasta en i vannkanten (skjult nedslag, men vi hørte plasket). Så skulle vi snu oss 180 grader rundt og det gikk et kast på land. Tanken var at en og samme hund skulle hente dobbeltmarkeringen, altså begge de to. Men vi gjorde noen endringer på opplegget underveis, slik at en del fikk enkeltmarkeringer i begge retninger isteden.

Her ble det litt snakk om hvorvidt hunden skulle bli stående på linja etter markeringene eller fjernes fra situasjonen. Svaret avhenger av hvor høy hunden er, og hva vi ønsker skal bli det avsluttende minnesbildet til hunden. For de heteste kan det være riktig å fjerne dem fra situasjonen, og bevare et lugnt bilde hos dem. For de som er mer av, kan det være en fordel å beholde dem på linja, slik at det de husker er at det var interessant og spennende.

Flere av hundene hadde ingen forventning om å finne noe i vannklanten. Dessuten var det bratt nedoverbakke til vannet og de fikk stor fart. Så fort vi så en hund svømmende ute i vannet, hadde den svømt for langt utover. Dette gjaldt også Carmen. Jeg fikk kalle hjem og vi gjentok øvelsen, men med mye kortere avstand til vannet. Så gikk jeg tilbake til utgangspunktet og sendte altså på litt lengre hold. Siste gangen søkte hun seg veldig fint fram til dummyen. For øvrig hadde hun også fra vann helt nydelige avleveringer, og venta på kommandoen om å riste seg.

På land var hun litt ukonsentrert og fikserte ikke apporten. I stedet kikke hun litt på meg, litt på kaster, og snappa etter fluer. Dermed ble det nytt kast enda lenger fra kasteren. Også her kasta hun et blikk på meg, men var kjappere med å fokusere på nedslagspunktet.

Lille svartstjerna var også i dag helt tyst og lugn, selv om det var skudd. Men, altså ikke konsentrert nok.