En berømt figur, produsert av Gustavsbergs porslinsfabrik i perioden 1882-1925 heter ”Kan du inte tala?”
Ja, det er jo noe jeg har tenkt mange ganger i mine forsøk på kommunikasjon med Carmen. Det hender selvsagt at en kunne ønske seg å kunne kommunisere mer med ord med hunden. Hva med sånn type samtale som en kan overhøre i butikken hvor mor sier til poden at ”hvis du ikke slutter å skrike nå, så blir det ikke noe lørdagsgodt”. Eller ”hvis du skynder deg og henter leverpostei, så skal vi reise på stranda”.
Jeg kunne godt tenke meg å formidle at hvis du bare går fantastisk fot, er helt tyst og følger godt med, stopper med det samme hver gang jeg blåser og følger mine minste vink, så skal du få kylling til kvelds.
Nå har jeg flere småbarnsforeldre som kollegaer og de har røpa for meg at det ikke alltid fungerer så greit det der med konsekvensanalyse, selv for de tobente små som forstår en del språk.
Tenker også på en av de professorene vi hadde på Veterinærhøyskolen. Da vi ved en anledning uttrykte vår frustrasjon over at pasientene våre ikke kunne fortelle om hvordan de hadde det, sa hun kontant at det skulle vi være veldig glad for. Tenk så godt å slippe alle disse hypokonderne som humanmedisinerne måtte slite med…..
Vel, det ble med en sykkeltur med Carmen i dag. Vi fikk nemlig middags/overnattingsgjest. En venninne som egentlig er redd hunder, men som synes Carmen er veldig fin. Fin samtale og rødt i glasset langt ut i de små timer.
I etterkant kan jeg slå fast at noen av de beste hundeføringstipsene har jeg fått av en hunderedd venninne. Hvorfor? Fordi hun er veldig god på dette med menneske-kunnskap.
Og for meg handler hundeføring veldig mye om selverkjennelse og hvordan jeg fungerer som menneske.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar