07.08 AK Sør-Sjælland

Det var ikke fullt så åpenbart hvor prøveområdet var i dag. GPSen leda meg jo, men jeg hadde ingen eksakt gateadresse, og ikke var det merka til prøveområdet heller. Men, en veibeskrivelse hadde jeg, og da jeg så en typisk ”hundebil” svinge inn der jeg trodde det var, skjønte jeg at vi var på riktig vei.

Dagens prøve var skikkelig ”ute i det fri”, parkering langs veien og toalett i ”Guds frie natur”. Annerledes enn i går, altså.

Som i går møtte jeg opp i sekretariatet og fikk utdelt mitt kritikkskjema. I dag hadde jeg katalog nummer Fire-oghalv-fjers, - altså 74. Jeg noterte meg faktisk den danske måten å si tallet på, i tilfelle dommeren ville bruke katalognummer for å fortelle hvilken hund som skulle hente. Vi var blant de aller siste av de 29 AK-hundene i dag. Ellers var det 48 i BK og 18 i VK, altså 95 til sammen.

Som i går kom jeg i kontakt med flere dansker. Og opplevde som i går at de var opptatt av hvordan det gikk i Norge etter 22/7. I tillegg var de opptatt av at jeg virkelig var kommet helt fra Norge, og hadde reist alene for å være med på jaktprøve hos dem. Det syntes de var ”sterkt”. Kan vel oversettes med tøft, kanskje?

Ja, jeg synes faktisk selv at jeg er ganske tøff, som begav meg ut på denne turen. Tatt i betraktning at jeg er elendig på å finne fram, sjenert når jeg får tenkt meg om og ikke liker å kjøre bil, så er det en del barrierer å overvinne. Nå er det kanskje noen som ikke TROR på at jeg misliker å kjøre bil, - det er jo ingenting som tyder på det, liksom, sånn som jeg farter. Men, poenget er jo at jeg liker så godt å være med på diverse hundeaktiviteter, så da må jeg bare overvinne at jeg ikke er så glad i å kjøre bil, da!

Været viste seg ikke akkurat fra sin beste side da vi starta opp i dag. Det bøtta ned mens parolen foregikk. Heldigvis bedra det seg utover formiddagen. Jeg var glad for at AK skulle foregå like ved oppmøtestedet. Vinnerklasse-folket fikk nemlig en beskrivelse om hvor de skulle kjøre for å komme til prøveområdet. Jeg falt ganske umiddelbart av lasset, da jeg prøvde å forstå dansk akkompagnert av regnvær…

Jeg lot Carmen være i bilen på formiddagen, mens jeg selv fulgte med rundt og så på prøven på tre par.

Dagens prøve starta med en ”trampejagt” - Walk up, altså, med to og to hunder. Dette foregikk i en eng. Føreren ble utstyrt med en gamebag og skulle gå fot med hunden. Hundene fikk hver sin enkeltmarkering først, så hver sin dobbeltmarkering - viltet var Sothøner.

Framme på andre siden av enga skulle en levere fra seg baggen med vilt og fortsette å gå fot mot en bekk nede i et dalsøkk. Her ble den ene ekvipasjen plassert på en ventepost mens den andre gikk fram til startplassen for dirigeringsoppgaven. En fikk forklart hvor viltet lå - oppe i bakken på andre siden av bekken, under et tre (se bildene). Det var ingen påvirkning med skudd her. Vanskeligheten bestod også i at en ikke kunne sende hunden rett mot treet, siden det var umulig å komme seg opp på bredden i rett linje på andre siden. En måtte sende hunden rett fram mot et sted på bredden der det gikk an for den å komme seg opp, stoppe den og så få den til å gå til venstre.

Når begge ekvipasjene hadde gjennomført dirigeringen gikk en videre til søket. Søket foregikk i en glissen skog av små eiketrær. Som i går fikk vi beskjed om å sende én og én hund. Begge hundene skulle få inn tre vilt hver, før de skulle sendes samtidig. Dommeren var fornøyd når hunden hadde fått inn 5-6 vilt. Det var lagt ut kaniner, små ender (blant annet brunnakke), sothøns og blisshøns.

Hvordan gikk det med Carmen? Jeg merka fra første stund at hun var langt med ”på” enn i går. Åpenbart at det gjør noe med henne å være to hunder på linje. Dermed tok jeg ingen sjanser og førte henne med flere kommandoer enn jeg gjorde i går. Var veldig tydelig med ”fot”, ”sitt” og ”bli”.

Hun var litt langt fram i fri ved fot, men absolutt stadig og også tyst. Da det ble hennes tur til å hente enkeltmarkeringen ble det dessverre en repetisjon av kråke-opplevelsen i Sverige i fjor høst. Hun løp rett ut til viltet, stoppa opp litt, for så å rulle seg på sothøna av hjertens lyst! Hm. Jeg som trodde det var det at kråke er en skrapfugl som gjorde at hun rulla seg i Sverige. Nå har jeg skjønt at det har med å gjøre at hun er ukjent med viltet.

Selv om hun altså gjorde en diskvalifiserende feil på første oppgave fikk vi fortsette prøva. Det var jo et poeng at den andre hunden hadde en makkerhund.

På den andre hundens dobbeltmarkering gjorde det et lite rykk i Carmen da den andre føreren kommanderte sin hund, men hun ble sittende fot og var som sagt helt tyst. Da det ble hennes tur gjentok hun ”bragden” med å rulle seg på nummer 1, og på nummer 2. Hun henta nummer 2 etter hvert, men slapp den et stykke fra meg.

Så var det dirigeringsoppgaven, da. I motsetning til flere av hundene jeg så, hadde hun ingen problemer med å forsere bekken. Og hun var forholdsvis dirigerbar der på andre siden av bekken, oppi bakken. Så fant hun viltet og rulla seg IGJEN! Litt småfortvila spurte jeg dommeren hva det var for slags vilt. Han svarte and, og da ble jeg enda litt mer fortvila, for ender KAN hun jo tross alt. Vel, - etter hvert plukka hun opp anda, svømte over bekken og avleverte i hånd. Da viste det seg at det var en veldig liten andefugl, helt ulik de endene hun er vant med.

På søket hadde hun også noen ”rulle-episoder”. Dommeren var veldig grei og hjalp til å gjøre det til en positiv treningssituasjon ved å instruere meg om når jeg skulle kalle hjem. Jeg kunne jo ikke se fra stamplass akkurat hva hun drev med der ute. Hun henta fem vilt; - to kaniner, to små ender og en sothøne. Og hun plukka faktisk spontant opp vilt av samme type som hun nettopp hadde rulla seg på.

For meg så det altså ut som hun rett og slett trengte å bli kjent med dette nye viltet. Bare så synd at hennes måte å gjøre det på var å rulle seg på det. Sånt blir det selvsagt ingen premiering av - en null i dag, altså.

Dommerkritikken (dommer Johnny Henriksen):

Fri ved fot: Holdes verbalt
Ro på post: Rolig og oppmerksom
Skuddfasthet: OK
Markeringsevne: Enkeltmarkering+ dobbeltmarkering. Markerer godt, men ruller seg i alle.
Dirigerbarhet: Til dels dirigerbar, men ikke helt sikker. Ruller seg i fuglen som bringes.
Vannarbeid: Går villig i vann.
Viltbehandling: Nøler ved vilt, og ruller seg deretter, skal trenes på vilt.
Søk: Søker i hele området, noen ganger litt tovende (hva nå det betyr??). Ruller seg også her i vilt, 3 oppsamles dog spontant.
Helhetsinntrykk: Kan i dag ikke premieres pga viltbehandling..

Ja, dette var jo selvsagt ikke akkurat det jeg hadde håpa på. Men, helt ærlig talt var jeg ikke skuffa over verken hunden eller meg selv, bare skuffa over at vi ikke fikk det til. Tenker at Carmen har fått for lite variert vilt i treningen. Og hvordan i all verden skulle vi ha fått trent på Sothøne, Blisshøne og underlige andelslag??

Carmen er tydeligvis ikke spontan på viltslag hun aldri har erfart. Eller, - det kan jo hende hun kan bli det, hvis hun blir trent på flere nye slag, sånn at det å hente noe nytt er noe hun kan opparbeide kompetanse på. Jeg så jo på feltet at hun henta det hun tidligere hadde rulla seg på. Hun trengte å bli kjent med det, rett og slett.

Og selv om hun var høyere i dag, var hun jo så absolutt under kontroll. Og hun var knepp tyst. Tross alt er det dette med stresshåndtering som har vært det viktigste for meg å jobbe med i det siste. Interessant å observere at Carmens sinnsstemning definitivt endra seg ved å være to hunder på linja. Men, hun ”bikka” ikke over, selv om stresset økte.

To prøver på en helg, og det var tid for Carmen og meg å begynne på den lange turen tilbake til Norge. Jeg kjørte via Malmø, og altså over den enorme brua, og videre oppover i Sverige. Fine veier, så det gikk unna.

På grensa tok vi en tur innom Tollen, - det er man forplikta til å gjøre ”uoppfordret” når en kommer med hund fra Danmark. Følte meg ganske ”lost” inne på det enorme området, med fullt av digre trailere, massevis av sjåfører som gikk rundt med bunker med papirer. Det var ikke helt åpenbart verken hvor jeg skulle parkere eller hvor jeg skulle henvende meg. Til slutt fant jeg ut av det og henvendte meg i skranken. Viste passet hennes, - det var alt de var interessert i.

Jeg hadde trodd at jeg skulle ta med hunden inn, så de fikk sjekka chipmerkingen; - at det var riktig individ. Videre hadde jeg også trodd at jeg kanskje ville få et ”papir” på at jeg hadde vært innom der, eller at de i hvert fall skulle registrere dette på noe vis. Men, jeg kunne ikke observere at han noterte seg noe som helst.

Oppsummering av Danmarksturen; - Premieringen ble jo definitivt ikke som jeg håpa på. Men en veldig lærerik og fin erfaring. Har lært mye om både hunden min og meg selv som hundefører. Og føler at vi er bedre rusta for nye oppgaver enn tidligere.

Og så fikk jeg jo se at dirigeringsarbeidet er noe vi definitivt må jobbe mer med, når vel stresshåndteringen fungerer. Dette med vilthåndteringen er jeg ganske så sikker på at vi skal få orden på, med mer erfaring på ulike typer vilt.