23.08 Jaktcup Post 5 Mislykka andejakt?

Jeg har vel nevnt det før, men en bloggers privilegium er å skrive om det en vil, og la være å nevne det en ikke ønsker å publisere. Men, så lurer jeg innimellom på om det går an å bli så avhengig av å blogge at en kan bli litt nettblind. Altså helt glemme at hele verden kan lese det en skriver. Bare for at det er så godt å få skrevet det, liksom - få det ut av systemet…. Nei, det gjelder å være litt bevisst på hva en deler med resten av verden, og hva folk får lese seg til mellom linjene. Selv om det hender det kan være fristende å skrive ganske mye…

Det var oppstart på jaktcupen etter sommerferien i dag, og det kjentes som det kom litt brått på - hele greia. Først skulle jeg være dommer for Blåbærklassen - noe som tok nærmere to timer. Lærerikt og spennende - håper jeg klarte å dømme rettferdig. Det var flere som brukte en del tid på å få henta inn de tre apportene; - helt klart en litt vanskeligere post enn den forrige de hadde hatt.

Jeg la Carmen igjen på Jervenhiet sitt - bundet til et tre. Var jo litt skeptisk til det, og bekymra meg for om hun kom til å bli stressa. Spurte folk etterpå hvordan hun hadde oppført seg, og fikk til svar at hun hadde ligget og sovet. Det er jo bra! Og syntes også hun virka kul og fin da jeg hente henne, og det nærma seg start i Eliteklassen.

Så var det altså simulert andejakt, da. 6 hunder på linje i tussmørke. To sett med kastere og skyttere ute på myra. En del skudd uten kast. Så skudd og kast - og to apporter per hund. Til dels jobba to hunder samtidig ute på myra.

En småpipende Carmen gjorde at jeg hadde store konsentrasjonsproblemer. Skjønner veldig godt at stressa hunder har problemer med både markeringsevne og hukommelse. I ettertid klarer jeg faktisk IKKE å gjengi akkurat hva som foregikk i de minuttene vi stod der. Jeg har et minne av at jeg iherdig prøvde å utstråle ro til den stressa hunden, prøvde å kremte diskret til henne samtidig med at jeg nistirra utover for å se kastene i skumringen.

Jeg så absolutt ingenting av de to kasta hun skulle hente, selv om jeg altså stod og nistirra utover. På nummer to hadde jeg ikke en gang en idé om på hvilken side av myra den var kasta. Jeg hørte skuddet, men klarte ikke å slå fast hvor det kom fra. Ikke klarte jeg å huske hva den forrige hunden hadde holdt på med heller. Så mye kan det altså koke i hodet på den tobente.

Den første henta Carmen forholdsvis greit etter litt villedning fra meg. Jeg blåste jo helt feil, siden jeg ikke hadde markert den. På nummer to hadde jeg så til de grader ingen anelse om hvor den var at jeg bare ba Carmen gå, det så jo ut som hun markerte noe. Hun for ut, plukka og rett hjem. Glad var jeg, helt til det hele var slutt og det kom for en dag at det var feil dummy. Dermed ble det null. Jeg huska altså ikke i kampens hete at den Carmen løp mot var en av de andre hundene sin apport.

Nok en gang angrer jeg skikkelig på at jeg starta i Eliteklassen på cupen i år - dette er for vanskelig for oss, og det er ikke moro å få null etter null. Vi skulle selvsagt gått i Åpen klasse. Ikke fordi poengene er noe viktig, men fordi en null forteller at øvelsen er totalt fiasko, at en ikke er i stand til å gjennomføre oppgaven i det hele tatt. Og det blir ingen god opplevelse for hund og fører.

Det som er (og har vært de siste 4-5 månedene) vanskelig for Carmen (og meg) er ikke nødvendigvis det tekniske. Det er stresshåndteringen - og den er jo unektelig vanskeligere i Eliteklassen enn i Åpen klasse. Og stresshåndteringen - den funka dårlig i kveld.

Klart jeg skulle brutt, tatt en null på strak arm, og ikke latt henne erfare å få jobbe noe som helst når hun var så urolig. Tenkte ikke på særlig annet på vei hjem fra cupen enn hvor utrolig DUM det går an å bli, at jeg ikke bare brøt og heller stod bak linja og så på og trente ro. Målet mitt er jo å få roa ned hunden - og meg selv. Som sagt ikke å få høye poengsummer. MEN, jeg synts jo hun virka jo så rolig i forkant, så jeg var på en måte i modus til å konkurrere….

Nå tror jeg i grunn jeg vet nok om hvordan hunden og jeg reagerer på stress for en stund. Har ikke lyst til å lære så veldig mye mer om det nå. Det er ikke all erfaring som er god erfaring.

Har tenkt litt på dette begrepet med å ”gjøre hverandre gode”. Det motsatte kan vel også skje, tenker jeg. Og det var nok det som var tilfelle i kveld. Carmen og jeg ødela for hverandre. Kanskje var det at jeg maste for mye før vi kom i gang (blant annet snakka til en annen hund) - i hvert fall begynte Carmen å stresse på linja. Noe som igjen stressa meg og gjorde meg ute av stand til å hjelpe henne der ute på myra.

---------------------

Det som skjedde denne kvelden satte selvsagt i gang tankene rundt det å ha hund og det å være hundefører. Den svenske forfatteren Per Oluf Enquist har uttalt at det er karakterdannende å ha hund. At det foredler følelseslivet.

Og når en har en så førervar hund som Carmen, så får en virkelig prøvd seg. Jeg trenger jo ikke lese bøker om selvutvikling, jeg. Jeg kan bare trene og konkurrere litt med Carmen, så har jeg masse potensial for utvikling lett tilgjengelig.

Så - om det ikke akkurat går strålende med jaktresultater nå om dagen, så får jeg trøste meg med at vi er inne i en periode hvor jeg har et stort personlig utviklingspotensial. Takket være alt mulig Carmen finner på, og som gjør at jeg går rundt og grubler og filosoferer over hva jeg gjør og ikke gjør. Om jeg ikke blir noen god hundefører, så kanskje jeg blir et skikkelig godt menneske av dette hundeholdet!