Veldig tidlig opp i dag, hytta skulle jo være ferdig vaska ut til jeg måtte dra ca kl 07. Sier bare: Hurra for GPS. Det gikk som en drøm å finne campingplassen i går, og i dag også har jeg kommet trygt fram gjennom dagen takket være ”mannen i boksen”.
Det var ca 3 mil til prøveområdet - Tegelverkssøerne i Nørresundby ved Ålborg. Det passa meg bra å komme fram i svært god tid, så fikk jeg gjort meg litt kjent. Mange av deltagerne var allerede godt installert og hadde satt utover stoler og bord, og tok seg en morgenkaffe eller noe annet…
Oppmøtestedet var ved den lokale båtklubben, med klubbhus med salg av mat og med toaletter tilgjengelig. Dessuten stor parkeringsplass.
Sekretariatet var tidlig på plass, så jeg begynte med å gå å gi beskjed om at jeg hadde kommet. Jeg fikk utdelt kritikkskjema med mitt katalognummer på, og hadde selv ansvar for å overlevere det til dommeren. Det var forresten i størrelse A5, og litt lettere håndterbart enn de vi bruker hjemme i Norge. Det var ikke noe spørsmål etter vaksinasjonsattest og ingen som sjekka chipnummer.
Derimot burde jeg ha hatt med meg en ”anordning” for å feste katalognummeret lett synlig til klærne mine. Dere som driver med utstilling har sikkert sånt som en selvfølgelig del av utstyret. Men, jeg er jo ikke vant med sånt fra jaktprøver i Norge. Vel, jeg var den eneste norske deltageren av de ca 90 som var påmeldt, så det var ingen stor fare for at ikke folk skjønte hvem jeg var.
Den såkalte parolen bestod av noen praktiske opplysninger om hvor prøveområdene var, hvem som var dagens dommere, og at det ble utdelt vandrepokaler i alle klasser til klassens beste hund. Dessuten arrangerte de såkalt Bruksprøve, altså det som tilsvarer vår kvalifiseringsprøve også i løpet av formiddagen.
Hvor mange som var påmeldt? 33 i BK, 32 i AK og 26 i Vinnerklasse. Danskenes svar på vår EK er altså en konkurranseklasse der de tildeler hundene poeng (omtrent som på en Working Test) og deler ut CERT til beste hund og også deler ut CK. Du skal altså ikke bare være god, men bedre enn de andre for å bli dansk Brukschampion (kombinasjon av A- og B-prøver). Jaktchampion-tittelen brukes for de som har 3 CERT på A-prøver.
Det viste seg at de ikke trakk noen startrekkefølge; - de fulgte katalogrekkefølgen. Og i følge den var Carmen nr 16 i klassen, og altså skulle hun starte omtrent midt på dagen. Siden det var et stykke å gå ut til prøveområdet, hang jeg meg på noen dansker og kjørte etter dem til en parkeringsplass litt nærmere.
Så måtte jeg jo bestemme meg for om jeg skulle la Carmen vente i bilen, og hente henne, eller ta henne med fra begynnelsen av. Også fra parkeringsplass nummer to var det nemlig et stykke å gå, og vi måtte blant annet forsere et strømgjerde, som vi hekta av og på for passering.
Jeg tok henne med, noe som viste seg å fungere veldig bra. Hun var nemlig helt superkul i passivitet i dag. Jeg bandt henne til sekken min, og lot henne være i fred mens jeg selv prøvde å få sett litt av hva som foregikk ute i prøveområdet. Carmen satt litt, la seg, og tidvis så det ut som hun sov. Hun forholdt seg rolig selv om atskillige ekvipasjer med ukjente folk og hunder passerte henne stadig vekk. Stille var hun også! En gang i blant så jeg at hun observerte et skudd eller en markering, men det så ikke ut som hun oppfatta at det angikk henne. Jeg tok meg sammen for ikke verken å se på henne, snakke til henne eller ta på henne, bare la henne klare seg selv. Synes vi begge klarte oss veldig bra!
For øvrig var det ikke så lett å få med seg akkurat hva slags oppgaver deltagerne fikk der ute, men jeg klarte jo å snappe opp det de som hadde vært inne kunne fortelle.
Vi ble kalt inn to og to hunder, og gikk med hundene kobla fram til en ventepost. Der ble den ene stående mens den andre ble med skytteren videre, fortsatt i kobbel. Så ble det litt mer venting i kobbel, før første oppgave.
Det ble først kasta en markering på blankt vann, - en and. Denne hadde synlig nedslagsplass. Deretter ble det kasta en dobbeltmarkering med duer; - en på land og en på vann. Den på land havna i høyt buskas, og det var ikke mulig å se hunden når den lette etter denne. Den på vann landa synlig. Deretter skulle en gå fot bak skytteren fram til et punkt hvor skytteren skjøt mot en blind som hunden skulle dirigeres på.
Denne dirigeringen var i høy vegetasjon, uten noe som helst referansepunkt, 15 meter forbi en merkepinne de hadde satt ned. Vanskeligheten bestod i at til høyre for dirigeringen var vannet der den siste markeringen hadde falt. Og til venstre for markeringen var feltet med diverse viltfert. Vi fikk beskjed om at dommeren ville se at hunden var dirigerbar, ikke nødvendigvis om den fant viltet. Et funn basert på søk og ulydighet ville altså ikke gi noen bra uttelling.
På markerings- og dirigeringsoppgavene var det én og én ekvipasje. Men, når begge hundene var ferdig med dette skulle vi begge gå fot bort til startplassen for søket. Der fikk vi beskjed om at vi skulle sende én og én hund. Vente til hund nummer én hadde avlevert før vi sendte hund nummer to, til begge hadde fått inn to hver. Så skulle vi sende samtidig. Da begge hadde fått inn fem var dommeren fornøyd.
Hvordan gikk det så med Carmen? Hun markerte suverent på de tre markeringene og var veldig direkte ut. På vannmarkeringene tok hun en litt annen vei hjem enn ut, men det var det mest effektive. Første oppgave løste hun fint. Men, på andre oppgaven gjorde hun et lite byks framover på første markeringen, men jeg fikk umiddelbart stoppa henne. Så fant hun altså begge duene uten problemer. Må si at da hun kom hjem med dua som var kasta på vann, så lurte jeg alvorlig på hva i all verden dette var for slags fugl. Det så jo ut som en slaktekylling med dårlig fjørdrakt. FOR et bedrøvelig syn. Det er noe med det at duer ikke er vannfugler. Men, det var helt vanlig å kaste duer på vann, kunne danskene fortelle meg, - de var jo så mye mindre enn ender, og kunne derfor kastes lengre.
For øvrig fikk Carmen en skikkelig harke-kule etter å ha avlevert ”vanndua”. Tror ikke sånne våte duefjær er noe særlig godt å få i halsen!
Vi hadde litt uflaks med dirigeringsoppgaven. Det var nemlig sånn at ”tråkket” av de som skulle se på og delta gikk tvers gjennom AK-området. Så, da vi var på vei å gå fot bak skytteren bråstoppet han fordi det kom et par ekvipasjer gående. Med det samme de hadde passert, og før jeg helt skjønte hva som skjedde, var skytteren i ferd med å skyte et skudd i retning dirigeringen. I min iver etter å få plassert oss så Carmen skulle kikke i riktig retning klarte jeg å tråkke på poten hennes så hun hylte skikkelig. Så, istedenfor at hun fikk en påvirkning, fikk hun en skikkelig forstyrrelse, stakkar. Dermed ble oppgaven enda vanskeligere enn den i utgangspunktet var. Hun gikk ut i riktig retning, men dro fort av mot høyre og ned mot vannet. Hun adlød fint de første to-tre stoppsignalene, men så ble det mye krøll. Det var tydelig av vannet ”dro”.
Jeg fikk beskjed om å kalle hjem, og tenkte at nå var løpet kjørt. Men, det viste seg at funn ikke var avgjørende for å få premiering. Det var lydigheten og styrbarheten de testa. Og den var altså ikke bra nok, men heller ikke helt håpløs.
Fot på vei til søket gikk vel sånn passe greit, tatt i betraktning at ingen av oss deltagerne helt skjønte hvilken retning vi skulle gå i, så noen linje å snakke om var det vel ikke, akkurat.
Carmens makkerhund var en litt over 3 år gammel hannlabrador av den forsiktige typen. Han og Carmen passa bra sammen, ingen av dem var noe ufine mot den andre, og de fungerte veldig bra sammen på søket. Faktisk sa eieren til meg at søket hadde pleid å være problemet for hunden hennes, for han ble litt satt ut av makkerhunden. Men, Carmen oppførte seg så forsiktig ovenfor ham, at han takla det bra. Det var jo hyggelig!
Carmen var en anelse nølende over å bli sendt ut når den ukjente hunden var der ute fra før, men hun fikk fort tempoet opp og spant av gårde langt ut. I den høye vegetasjonen var det mye av tiden jeg ikke så henne i det hele tatt. I kjapp rekkefølge henta hun to kaniner, en and og to duer. Jeg var nøye med avleveringen, la fra meg viltet pent og hadde ro rundt foten før jeg sendte henne ut igjen. Dommeren fortalte etterpå at hun blant annet hadde henta de to som lå lengst ut.
Også fikk vi faktisk en tredjepremie! Selvsagt skulle jeg gjerne hatt en førstepremie, - det er jo derfor vi konkurrerer i AK, fordi vi vil videre til EK. MEN, tatt i betraktning hvor ukontrollert stressa hun ble i Agder, var dette tross alt en gedigen forbedring. Mye større forbedring enn premiegraden skulle tilsi.
Denne gangen var det ikke stress, men manglende dirigerbarhet som gjorde at vi ikke nådde helt opp. Og DET skal jeg enklere klare å håndtere og forbedre enn dette med stress, tenker jeg. Hun var jo tyst og mye roligere rundt foten enn sist. Og ikke minst, JEG var mye roligere enn sist. Lærte masse om hvordan føre hunden min på kurset i Hemsedal.
Så var det dommerkritikken, da (dommer John Juel Pedersen):
Fri ved fot: OK
Ro på post: Stoppes 2 meter ute ved første fugl i dobbeltmarkering, eller ok.
Skuddfasthet: OK
Markeringsevne: Enkeltmarkering i vann - direkte
Dobbeltmarkering i vann - direkte
Dobbeltmarkering på land - direkte
Dirigerbarhet: Stopplydig i starten, men følger ikke anvisninger og går i søk. Stoppes av dommer.
Vannarbeid: God vannpasjon
Viltbehandling: God
Søk: Søker fint i området. Viser god nese, skal dog arbeide mer innenfra. Søker og bringer to fugler fra dybden. And, Due, Kanin, And, Due
Hovedinntrykk: En hund som mangler litt på å være helt klar for åpen klasse. Arbeider i god fart. Meget rolig ført.
Jeg sa til dommeren at jeg ble veldig glad for den siste kommentaren. Han sa at han kunne se at jeg var nervøs, men at jeg taklet det bra. Tenk at JEG skulle få kommentar om at jeg fører hunden min meget rolig. Utrolig!! Men, jeg tenkte jo veldig over alt jeg gjorde. Blåste IKKE innkalling når hun var på vei hjem med apporten, bare holdt ut armene. Var veldig rolig og nøye ift avleveringer og at jeg la fra meg viltet pent.
Så var det jo hyggelig at vi fikk kommentar på at viltbehandlingen var god. Jeg hadde på forhånd hørt at danskene var så ekstremt nøye med dette. Ikke det at Carmen har noe jeg vil karakterisere som et problem med vilt, men hun KAN jo ha lyst til å ”smake” en gang til på det etter å ha avlevert, så jeg var nøye med å holde henne under kontroll i dag.
Dommeren gjennomgikk altså kritikken med oss to som hadde gått i par, gav oss beskjed om premieringen og delta også ut gjenparten av kritikkskjemaet. Kjempefint for meg å slippe å vente til alle var ferdige med å få det. Da jeg spurte en av dansken sa han at i BK og AK ble kritikken levert ut med det samme. Men, i Vinnerklassen ventet de til alle var ferdige.
----
Klokka var altså ikke med enn 14 da Carmen og jeg dro videre på vår ferd gjennom Danmark. Turen gikk langs E45 og E20, fra Jylland, over til Fyn, og over en nesten 2 mil lang bru som forbinder Fyn og Sjælland, over Storebelt. Litt av en utsikt fra bilvinduet. Det klødde skikkelig i fotofingeren. Men, ikke så lett å ta noen fotopauser når ferden går langs motorvei med 130 km fartsgrense. Turen på 34 mil ble tilbakelagt på ca 3 timer.
Dermed var vi fremme på Sorø camping i 17-tida, og kunne ta det skikkelig med ro utover kvelden. Her var hytta omtrent halvparten så stor som den vi hadde første natta, - 11 kvadratmeter. Nærmest en liten dokkestue. Dessuten lå den langs et tråkk rett forbi ”terrassen” så det var en del trafikk først på kvelden.
I tillegg var det noe jeg først trodde var en pensjonistfest rett ved siden av hytta, med grillmat, vin og stor stemning. Vel, det viste seg etter som jeg kom i prat med dem at det var 30 års jubileum for en BMW klubb med gamle biler. På gjennomsnittsalderen så det ut som de ikke hadde fått så veldig mange nye medlemmer i løpet av årene….
Ellers var det litt mer orden på ting på denne campingen; - ved innsjekking ble jeg utstyrt med en liten boks med små porsjoner av oppvasksåpe og gulvsåpe i tillegg til nyvaska klut og golvfille.
Jeg prøvde meg på en liten kveldstur med Carmen, men ble overraska av en lokal regnbyge, så turen ble ikke så veldig lang. Vel, hun var jo ikke akkurat understimulert etter dagen, så hun virka veldig fornøyd med å få slokne i biabedden sin etter kveldsmaten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar