28.08 AK Sokna - Prinsessen = GULD!

Nei, det ble ingen premiering i dag, tross overskriften. Også er det sikkert noen konkurransemennesker som tenker at det er helt på jordet å være fornøyd uten premiering.

MEN, saken er at den lille prinsessen gjorde så mye bra i dag! For det første var hun helt tyst, og det er jo verdt mest av alt. Dessuten klarte hun seg veldig bra sånn teknisk sett. Det var bare det at i alle mine instruksjoner til Carmen i går glemte jeg helt å nevne at hun ikke måtte rulle seg på ukjent vilt. Svartand hadde hun aldri sett før...

Nå tror jeg virkelig at jeg har knekt koden på den vilt-rullinga. Hun gjør det bare med det som er helt ukjent. Hun fikk nemlig gå ferdig prøva på tross av at hun rulla seg på den første dirigeringa. Og på resten av prøva henta hun Svartender så fint som bare det - helt spontant og effektivt. Ikke antydning til noe tull med viltet resten av prøva. Nydelige avleveringer hadde hun også.

Prøva begynte med en dobbeltmarkering i skogen med fasaner. Der må den tobente ta skylda for at vi bare fikk inn den ene. Den første henta hun direkte og vakkert. Det kokte litt i hodet mitt, og jeg hadde det altfor travelt med å sende henne ut på den andre, brukte for lite tid til å stille henne opp. Dermed ble hun letende i området der den første hadde falt.

Dessuten var jeg så opptatt av det dommeren hadde sagt om å unngå å dirigere på markeringer at jeg grep for lite inn. Er helt sikker på at jeg kunne ha styrt henne til riktig område.

Deretter fikk vi en dirigering. Da var Carmen temmelig svimete i startfasen. Hun syntes det lukta så godt av viltet som lå lagra i nærheten at hun bokstavelig talt stod med ræva til da skytteren skjøt mot dirigeringen. Men, likevel gikk det kjempefint å sende henne dit. Hun stoppa, gikk til høyre og søkte, som jeg sa. Men, så, så fikk jeg se det velkjente mønsteret med rulling. Prøvde å snakke til henne og kalle inn. Men, da kom hun hjem uten viltet. Dermed var det ”takk for i dag”, men vi fikk gå resten av prøva som makker-hund. Veldig gem dommer!!

Så var det søk. Makkerhunden henta tre, så fikk Carmen hente to først og to etterpå, dvs hun fant tre. Og hun lette grundig og stort, og som sagt hadde hun flott vilthåndtering.

Så var det en dobbeltmarkering - med én på land og én på vann. Dette løste hun glitrende. Jeg bare sendte henne to ganger, og hun huska godt hvor de var. Ikke antydning til noe risting med den hun henta på vann, heller, og hun løp langt over land for å avlevere den.

Siste øvelse var en vanndirigering. Skytteren stod like foran oss og skjøt utover. Viltet lå kanskje 50 meter ut, i noe siv. De tre forrige hundene hadde ikke klart denne øvelsen, men prinsessen klarte det.

Joda, det var vel ikke helt glitrende, jeg måtte gi en del kommandoer. Og direkte stopp i vann var det vel kanskje ikke. Men, når hun tok kontakt fulgte hun håndsignalene mine, og til slutt svømte hun målrettet mot sivet. Stoppa, gikk til høyre, stoppa og gikk til venstre, søkte og fant. Og nok en gang flott avlevering uten risting.

Det jeg var minst fornøyd med i dag, bortsett fra rullingen, var at hun var litt urolig rundt foten. Spratt opp fra sitt, ville gå noen skritt og følge med på hva makkerhunden fikk av oppgaver.

Det rare var at selv om jeg da måtte snakke til henne en del, så begynte hun likevel ikke å pipe. Ikke godt å skjønne seg på dette med lyd, når det kommer og når det ikke kommer.

Konklusjoner etter dagen? Vilt er strengt tatt ikke noe problem, med mindre det ”dukker opp” noe hun aldri har sett før. Har hun bare fått erfare å hente det en gang, så er det greit. Den tobente må ta seg sammen og bruke tid i utsendingen. Også har vi en liten nøtt når det gjelder det med ro rundt foten.

27.08 Pippiper på jordet

Som vanlig en sykkeltur. Carmen var skikkelig i slaget i dag og virkelig nøt å lange ut. Herlig å se på henne når hun traver i over 20 km i timen, og åpenbart har glede av å løpe fort.

Så var det å ta med seg et par vilt ut på jordet og trene kombinasjon av markeringer og dirigeringer. Bra vilthåndtering - både opptak og avleveringer.

26.08 Kan du inte tala?

En berømt figur, produsert av Gustavsbergs porslinsfabrik i perioden 1882-1925 heter ”Kan du inte tala?”

Ja, det er jo noe jeg har tenkt mange ganger i mine forsøk på kommunikasjon med Carmen. Det hender selvsagt at en kunne ønske seg å kunne kommunisere mer med ord med hunden. Hva med sånn type samtale som en kan overhøre i butikken hvor mor sier til poden at ”hvis du ikke slutter å skrike nå, så blir det ikke noe lørdagsgodt”. Eller ”hvis du skynder deg og henter leverpostei, så skal vi reise på stranda”.

Jeg kunne godt tenke meg å formidle at hvis du bare går fantastisk fot, er helt tyst og følger godt med, stopper med det samme hver gang jeg blåser og følger mine minste vink, så skal du få kylling til kvelds.

Nå har jeg flere småbarnsforeldre som kollegaer og de har røpa for meg at det ikke alltid fungerer så greit det der med konsekvensanalyse, selv for de tobente små som forstår en del språk.

Tenker også på en av de professorene vi hadde på Veterinærhøyskolen. Da vi ved en anledning uttrykte vår frustrasjon over at pasientene våre ikke kunne fortelle om hvordan de hadde det, sa hun kontant at det skulle vi være veldig glad for. Tenk så godt å slippe alle disse hypokonderne som humanmedisinerne måtte slite med…..

Vel, det ble med en sykkeltur med Carmen i dag. Vi fikk nemlig middags/overnattingsgjest. En venninne som egentlig er redd hunder, men som synes Carmen er veldig fin. Fin samtale og rødt i glasset langt ut i de små timer.

I etterkant kan jeg slå fast at noen av de beste hundeføringstipsene har jeg fått av en hunderedd venninne. Hvorfor? Fordi hun er veldig god på dette med menneske-kunnskap.

Og for meg handler hundeføring veldig mye om selverkjennelse og hvordan jeg fungerer som menneske.

25.08 Et nytt jorde

Jeg har vel nevnt det før, men vi har så mange fine treningsområder i nærheten. Etter dagens sykkeltur utforska Carmen og jeg et jorde vi ikke har vært på før. Flott område med en bekk/litt skog som delte jordet i to. Dermed gikk det an å kasta noen apporter over bekken, og legge igjen andre på hitsiden.

Så fikk prinsessen testa ut stoppsignalet ved at jeg veksla mellom å sende henne helt over og stoppe henne før bekken.

Vi trente også litt basic med høyre, venstre og ut etter å ha kasta tre dummier.

Ellers hadde Carmen og jeg en liten diskusjon i dag. Det skjer ikke ofte, men det skjer av og til. Jeg tror det er noe med sånne store åpne flater som det blir på et jorde. Det appellerer til å springe vilt rundt omkring, og bare få ut masse energi.

Både i går og i dag hadde jeg også med meg tennisballkaster ut på tur. Mest for å venne henne til litt stresshåndtering. Det at jeg går med den i hånda er nok til at hun blir litt ekstra på. Så det blir god og viktig trening for henne å holde seg i skinnet selv om jeg kaster en tennisball langt av gårde.

24.08 Ordentlig firkanttrening

Nå er det den tiden av året. Den tiden da det bare er å ta med seg hunden, noen dummier, noen plantestenger fra Plantasjen, litt merkebånd og gi seg ut på jordet.

Etter ettermiddagens sykkeltur var altså dagens tema firkanten. Dere vet det der med å sende hunden på lange rette linjer, langs sidene av firkanten eller på diagonalen. Jeg lagde en skikkelig stor firkant i dag. Jada! Jeg skulle absolutt hatt en sånn her kikkert som viser avstand - står på ønskelista!. Det jeg kan si er at det i hvert fall var lengre avstander enn jeg har trent med før.

23.08 Jaktcup Post 5 Mislykka andejakt?

Jeg har vel nevnt det før, men en bloggers privilegium er å skrive om det en vil, og la være å nevne det en ikke ønsker å publisere. Men, så lurer jeg innimellom på om det går an å bli så avhengig av å blogge at en kan bli litt nettblind. Altså helt glemme at hele verden kan lese det en skriver. Bare for at det er så godt å få skrevet det, liksom - få det ut av systemet…. Nei, det gjelder å være litt bevisst på hva en deler med resten av verden, og hva folk får lese seg til mellom linjene. Selv om det hender det kan være fristende å skrive ganske mye…

Det var oppstart på jaktcupen etter sommerferien i dag, og det kjentes som det kom litt brått på - hele greia. Først skulle jeg være dommer for Blåbærklassen - noe som tok nærmere to timer. Lærerikt og spennende - håper jeg klarte å dømme rettferdig. Det var flere som brukte en del tid på å få henta inn de tre apportene; - helt klart en litt vanskeligere post enn den forrige de hadde hatt.

Jeg la Carmen igjen på Jervenhiet sitt - bundet til et tre. Var jo litt skeptisk til det, og bekymra meg for om hun kom til å bli stressa. Spurte folk etterpå hvordan hun hadde oppført seg, og fikk til svar at hun hadde ligget og sovet. Det er jo bra! Og syntes også hun virka kul og fin da jeg hente henne, og det nærma seg start i Eliteklassen.

Så var det altså simulert andejakt, da. 6 hunder på linje i tussmørke. To sett med kastere og skyttere ute på myra. En del skudd uten kast. Så skudd og kast - og to apporter per hund. Til dels jobba to hunder samtidig ute på myra.

En småpipende Carmen gjorde at jeg hadde store konsentrasjonsproblemer. Skjønner veldig godt at stressa hunder har problemer med både markeringsevne og hukommelse. I ettertid klarer jeg faktisk IKKE å gjengi akkurat hva som foregikk i de minuttene vi stod der. Jeg har et minne av at jeg iherdig prøvde å utstråle ro til den stressa hunden, prøvde å kremte diskret til henne samtidig med at jeg nistirra utover for å se kastene i skumringen.

Jeg så absolutt ingenting av de to kasta hun skulle hente, selv om jeg altså stod og nistirra utover. På nummer to hadde jeg ikke en gang en idé om på hvilken side av myra den var kasta. Jeg hørte skuddet, men klarte ikke å slå fast hvor det kom fra. Ikke klarte jeg å huske hva den forrige hunden hadde holdt på med heller. Så mye kan det altså koke i hodet på den tobente.

Den første henta Carmen forholdsvis greit etter litt villedning fra meg. Jeg blåste jo helt feil, siden jeg ikke hadde markert den. På nummer to hadde jeg så til de grader ingen anelse om hvor den var at jeg bare ba Carmen gå, det så jo ut som hun markerte noe. Hun for ut, plukka og rett hjem. Glad var jeg, helt til det hele var slutt og det kom for en dag at det var feil dummy. Dermed ble det null. Jeg huska altså ikke i kampens hete at den Carmen løp mot var en av de andre hundene sin apport.

Nok en gang angrer jeg skikkelig på at jeg starta i Eliteklassen på cupen i år - dette er for vanskelig for oss, og det er ikke moro å få null etter null. Vi skulle selvsagt gått i Åpen klasse. Ikke fordi poengene er noe viktig, men fordi en null forteller at øvelsen er totalt fiasko, at en ikke er i stand til å gjennomføre oppgaven i det hele tatt. Og det blir ingen god opplevelse for hund og fører.

Det som er (og har vært de siste 4-5 månedene) vanskelig for Carmen (og meg) er ikke nødvendigvis det tekniske. Det er stresshåndteringen - og den er jo unektelig vanskeligere i Eliteklassen enn i Åpen klasse. Og stresshåndteringen - den funka dårlig i kveld.

Klart jeg skulle brutt, tatt en null på strak arm, og ikke latt henne erfare å få jobbe noe som helst når hun var så urolig. Tenkte ikke på særlig annet på vei hjem fra cupen enn hvor utrolig DUM det går an å bli, at jeg ikke bare brøt og heller stod bak linja og så på og trente ro. Målet mitt er jo å få roa ned hunden - og meg selv. Som sagt ikke å få høye poengsummer. MEN, jeg synts jo hun virka jo så rolig i forkant, så jeg var på en måte i modus til å konkurrere….

Nå tror jeg i grunn jeg vet nok om hvordan hunden og jeg reagerer på stress for en stund. Har ikke lyst til å lære så veldig mye mer om det nå. Det er ikke all erfaring som er god erfaring.

Har tenkt litt på dette begrepet med å ”gjøre hverandre gode”. Det motsatte kan vel også skje, tenker jeg. Og det var nok det som var tilfelle i kveld. Carmen og jeg ødela for hverandre. Kanskje var det at jeg maste for mye før vi kom i gang (blant annet snakka til en annen hund) - i hvert fall begynte Carmen å stresse på linja. Noe som igjen stressa meg og gjorde meg ute av stand til å hjelpe henne der ute på myra.

---------------------

Det som skjedde denne kvelden satte selvsagt i gang tankene rundt det å ha hund og det å være hundefører. Den svenske forfatteren Per Oluf Enquist har uttalt at det er karakterdannende å ha hund. At det foredler følelseslivet.

Og når en har en så førervar hund som Carmen, så får en virkelig prøvd seg. Jeg trenger jo ikke lese bøker om selvutvikling, jeg. Jeg kan bare trene og konkurrere litt med Carmen, så har jeg masse potensial for utvikling lett tilgjengelig.

Så - om det ikke akkurat går strålende med jaktresultater nå om dagen, så får jeg trøste meg med at vi er inne i en periode hvor jeg har et stort personlig utviklingspotensial. Takket være alt mulig Carmen finner på, og som gjør at jeg går rundt og grubler og filosoferer over hva jeg gjør og ikke gjør. Om jeg ikke blir noen god hundefører, så kanskje jeg blir et skikkelig godt menneske av dette hundeholdet!

22.08 Valpekurs dag 1

Kari og jeg starta opp med kurs på Stikkaåsen i dag. Kurset har vi kalt Apporteringsforberedende valpekurs for retrievere. Dette er noe helt nytt vi prøver for første gang nå i høst. Og det er klart det er beregna for spesielt interesserte, og dermed kanskje ikke så rart at det kun er tre deltagere. Ikke helt lett å starte opp med en type kurs hvor en ikke har erfaring for hvor mange som pleier å melde seg på.

I alle fall - vi har med en Toller, en Labrador og en Golden, - alle er 4-5 måneder gamle.

Vi begynte kvelden med å være ute og teste ut hvor den enkelte valp ”var” ift sitt og bli, innkalling, fot og også interesse for dummy, - ønske om å levere til eier.

Etterpå gikk vi inn til litt teori, presentasjon av kursets innhold og litt snakk om hva den enkelte kunne trene på til neste gang.

21.08 Skogsbefaring og komitemøte

Jaktkomiteen møttes i Svinndal i dag, og tok en tur rundt for å se på prøveområdet. Og prøve ut enkelte apporteringsmuligheter med de medbrakte testhundene. Carmen fikk hovedsakelig trene på å gå fot og observere at de andre hundene apporterte, også på vann.

Hun henta en markering langt oppi skogsiden på en diger kabelgate. Så, fikk hun ”leke” Elitehund og hente en dirigering ved en av strømstolpene ca 75 meter unna. Det gikk faktisk helt suverent. Jeg dirigerte henne litt forbi før jeg stoppa henne, vinkla høyre, ny stopp og søk. Flinke Carmen!

Ellers hadde vi en skikkelig skrekkopplevelse i skogen i dag, når komitélederen vår med hunden sin plutselig bare var borte i skogen. Vi hadde jo nettopp gått sammen med henne. Leteaksjonen var i gang, vi gikk rundt, ropte, kjørte med bil langs veien og tuta. Og etter en times leting kom omsider dama gående langs veien, langt mindre oppskaka enn vi andre var!

Vi har funnet ut at heretter slippes hun ikke løs uten kubjelle, GPS eller lignende. Ellers muligens må vi rett og slett holde henne i bånd - he-he!

Etter skogsøkta ble det komitémøte til sene kvelden. Mange detaljer som skal på plass når vi skal arrangere så stor prøve som vi skal.

20.08 Hundetrening og selskap

Hadde en dag med tett program i dag. Først møtte Carmen og jeg en treningskompis/venninne med sin unghund. Vi tok en tur på jordet allerede kl 08! Begynte med lignende trening som jeg holdt på med i går. Altså la ut et område, flytta oss lenger og lenger unna, kasta forstyrrelser og dirigerte tilbake.

For unghunden var denne type trening helt nytt. For Carmen var det selvsagt annerledes enn i går fordi hun hadde en makker hund. Begge hundene klarte seg fint.

Så kasta vi noen over bekken og sendte hundene over etter en liten pause. De huska fint området.

Vi rakk også en liten runde med vilt før vi begge skulle av gårde til annet ”program”.

Neste post på programmet for Carmen og meg var trening på myra med Kari og Ida. Heldigvis var Carmen betraktelig lugnere i dag. Nå skal det sies at vi ikke skjøt i dag heller, så selve treningen var mindre stressende.

Vi la ut 7 områder rundt i kanten av myra og trente på sidedirigeringer ved å dirigere hunden til et punkt mellom to områder for så å vinkle til siden. Jeg fant fort ut at noe av utfordringen var ikke å miste hunden inn i skogen. Hadde nemlig noen erfaringer med at Carmen forsvant inn i skogen, tok bakveien og kom tilbake med feil dummy.

Så fikk jeg erfare en helt ny ”greie” med Carmen i dag - ved to anledninger henta hun to apporter på én gang, og jeg kunne også se at hun søkte videre med noe i munnen. Fysj og fy! Sånt er jo strengt forbudt! Testa henne ut ved å kaste to som landa kloss like ved hverandre i nærheten av meg, men da fant hun ikke på noe tull.

Hm, får være litt oppmerksom framover. Sånt har jeg jo vært så stolt av at hun ALDRI har holdt på med.

For øvrig var det en veldig lærerik økt på myra. Vi begynner å komme oss som team, både Carmen og jeg - hva gjelder hvordan vi får til dette med dirigering. Synes hun blir bedre og bedre på stopp på lang avstand. At hun skjønner jeg vil hjelpe henne.

Vel, som om to treningsøkter ikke var nok; - Carmen og jeg dro av gårde til tredje post på programmet, som var fest med overnatting på Hvaler. Det interessante der var at det både kom en annen hund og en gjest som er livredd hunder. Carmens møte med den tibetanske terrieren var vel ikke helt vellykka, men det er jo noe dumt i å måtte hilse i bånd. Og må nok også innrømme at Carmen ikke har fått så bra sosialisering på sånne voldsomt hårete hunder med masse pels i ansiktet.

Men, Carmen ble satt i bånd og tibetaneren i bur, så gikk det veldig fredelig for seg å spise grillmat på verandaen. Kjempehyggelig sosialt lag!

19.08 Gyldne dager

Det er bare SÅ deilig med disse åpne, store, nytreska jordene. I dag fant jeg ut at jammen har de treska det digre jordet i nærområdet her. Lekkert å ha noe sånt bare noen få minutters gange unna.

Så, selv om det regna jevnt og trutt, så tok Carmen og jeg en tur og testa jordet. La igjen i et område og flytta meg lenger og lenger unna og sendte. Kasta forstyrrelser først. Som tidligere, så observerer jeg at forstyrrelsen ikke forstyrrer henne noe særlig i begynnelsen, men blir mer og mer forstyrrende etter hvert som vi fjerner oss fra området det er lagt ut på. Dette fordi avstanden øker og det har gått lenger tid siden hun så det ble lagt igjen.

Men, ingen grunn til bekymring. Nå følger 3 måneder hvor vi så absolutt skal få trent lange utsendinger!

18.08 Det går an å rulle seg på alt!

Carmen demonstrerte i dag at det ikke finnes grenser for HVA det går an å rulle seg på. Prøv toppen av en halmball, f. eks! De har jo endelig kommet i gang med treskingen bortover, og brått så blir treningsverden veldig mye større, med massevis av store jorder tilgjenglig.

Før vi dro av gårde på trening i dag tok Carmen og jeg en liten fotograferingsrunde på et jorde med mange halmballer. Som i fjor spratt veslefrøkna lekende lett opp på disse halmballene. MEN, i motsetning til i fjor så satte hun umiddelbart i gang med iherdig rulling. Så iherdig at hun holdt på å falle ned flere ganger. En ny halmball, og jammen var det samme atferden.

Vi trente på Østmarksetra i dag - kjempefint treningsområde. Bare vi gikk litt ut av stien fikk vi være helt i fred for folk.

Vi begynte med et feltsøk med dummier hundene ikke fikk se. Noe av utfordringen var at de måtte løpe over et ganske stort nedfallstre. Og det var lagt ut små dummier som til dels var gjemt under mosen. Carmen henta den første greit, men da hun ble sendt ut på nummer to var dette den siste som var igjen, og hun strevde for å finne den.

Så gikk vi videre til et nytt område og satte opp et lite dirigeringsøk. Hundene ble altså sendt over myra, så ble de stoppa og skulle nærsøke innafor noen merkebånd. Det viste seg at alle hundene har litt å lære om det å ikke gi seg, følge opp vitringer og virkelig lete godt.

Etterpå la vi igjen dummier på samme sted og forflytta oss til andre siden av tjernet, Så skulle altså hunden sendes over vann og til et kjent område. Carmen gikk rett ut i vannet, måtte dirigeres litt på andre siden og fant apportene. På den andre dummyen gikk hun litt skjevt og måtte dirigeres en del. Stort sett adlød hun fløyta bra.

Til slutt la vi ut et feltsøk med vilt, En av oss stod litt uti feltet og kunne sekundere føreren som ikke så noen ting. Her skjøtte Carmen seg bra, helt spontane opptak, også på rype som hun (så vidt jeg husker) ikke har henta før.

Sinnsstemningen var ikke helt perfekt, dessverre, men hun var langt roligere enn gårsdagens trening med ”venninne” Ida.

17.08 Myrtrening

Carmen har vært litt for mye på i det siste. Ikke lett å skjønne tatt i betraktning hvor rolig og fin hun var på jaktprøvene i Danmark. Hvis det bare skulle hatt sammenheng med mitt stressnivå, burde hun jo bli mer stressa over å være på prøve enn å trene sammen med velkjente treningskompiser.

MEN, nå skal det sies at noe av det mest stressende Carmen kan oppleve er nok å se på at ”tante Grusom” Kari skyter med apportkaster og hennes egen hund Ida får hente. Dette oppleves tydeligvis som en enorm konkurransesituasjon for Carmen.

På dagens trening la vi ut en del områder, og veksla på å sende hundene dit og la de hente markeringer. Det som var imponerende med Carmen i dag var at hun markerte veldig bra. Tennisballer i myra løp hun stort sett rett på.

På slutten fikk Carmen apportere Blisshøne, og det gikk helt greit. Ingen tendens til rulling i det hele tatt.

16.08 Trekning til jaktprøva

Carmen og jeg rakk en bitteliten treningsøkt i skogen med en treningskompis før vi hadde trekning med jaktkomiteen.

I skogen trente vi både dirigeringer og dobbeltmarkeringer.

Så var det altså tid for den annonserte trekningen til jaktprøva. Ingen møtte opp for å overvære trekningen, men det kunne en altså ha gjort hvis en ønsket det.

På forhånd hadde vi annonsert veldig tydelig at folk som hadde betalt innen fristen ville bli prioritert ved overtallighet. Likevel var det noen som enten ikke hadde fått det med seg eller kanskje tenkte at det ikke var så nøye. Hadde vi bare hatt plasser nok, hadde det jo ikke vært så nøye, men siden vi hadde overtallighet både i BK og AK, resulterte det i at de som ikke hadde betalt til tidsfristen kom helt nederst i prioriteringen.

I ettertid viste det seg at stort sett alle som faktisk hadde betalt for sent skjønte at det var en feil DE hadde gjort, og at jaktkomiteen opptrådte ryddig. Vi fikk bare én sur tilbakemelding fra en som mente at vedkommende så absolutt burde ha blitt prioritert på tross av for sen betaling.

Vel, neste år får vi vurdere om det finnes enda tydeligere måter å informere om prinsippene på. MEN, tross alt er det sånn at en som skal melde på et slikt arrangement bare har to plikter; - melde på og betale i tide. Og det ansvaret må jo de som melder på ta selv.

15.08 Nærskogen

Det er deilig å kunne velge og vrake i treningsområder. Etter dagens sykkeltur tok Carmen og jeg en tur i skogen like ved. Tema var dirigering mot samme sted fra forskjellige vinkler. Selvsagt med noen innlagte forstyrrelser.

Stoppsignalet fungerer veldig bra så lenge avstanden ikke blir for stor - sikkert et kjent fenomen for flere….

14.08 Lange fremmadsendinger

Carmen og jeg tok en tur i kabelgata i dag. Og for første gang siden vi begynte å trene der, opplevde vi at folk gikk tur i området! For et sted å gå tur, da! Ikke er det noe spesielt med sopp der heller.

Vel, det ble jo et ekstra forstyrrende moment for Carmen, som brukte litt energi på å kommentere at det var folk i treningsområdet vårt.

Vi trente lange fremmadsendinger i dag. La igjen flere apporter ved en stolpe og flytta oss lenger og lenger unna. Så trente vi litt dirigeringer mot samme sted fra flere kanter.

13.08 Ungdommelige Carmen

Carmen er definitivt ikke bevisstløs lenger. Hun er litt for mye på om dagen. Og da kreves det desto mer av meg, at jeg virkelig er kul og supersikker, for at hun skal være rolig. Dette er neimen ikke like lett å få til alle dager, det kan kjennes krevende å være hundefører når så mye av suksessen er avhengig av egen sinnsstemning og eget overskudd.

I dag gikk turen til Enebakk på trening. Carmen traff to hunder der som gjorde henne ekstra vill og gal. For det første en valp; - hun elsker jo valper. Kan liksom ikke få nok av å ta kontakt med dem. Også var det jo gromgutten, Mio, da. Du verden, som hun flørta med ham. Ingen tvil om at det er store forskjeller på hvem hun liker og ikke liker av hannhunder. Den store Rottweileren i nabolaget og Mio er definitivt høye opp på lista.

Vel, vi begynte dagens trening med fremmadsending og søk i kvisthaug. Vi hadde på forhånd gjemt en del ”småkaniner”, altså pelsdummier i kvisthaugen.

Deretter lagde vi en dirigeringsøvelse med forstyrrelse. Utnytta en sti med som gikk på tvers av et lite dalsøkk med en bekk i bunnen. Så la vi ut et stykke opp i bakken og flytta oss lenger og lenger unna. Vi kasta forstyrrelse før vi sendte hunden rett fram. Og på slutten la vi inn en stopp med nærsøk nede i bunnen, der vi hadde lagt ut noen smådummyer til sidene.

Siste runde i dag var på vann. Carmen fikk hente en markering på andre siden førs, og så en dirigering til samme sted.

Hun fungerte vel for så vidt greit i dag, men var utrolig barnslig, og interessert i de andre hundene. Tror enda ikke hun har ”finni sæ sjøl”. Altså - hun er fortsatt under utvikling, og har ikke blitt ordentlig voksen. Noe av den atferdsendringen jeg observerte etter løpetida var ikke et tegn på at hun var blitt voksen, men en mer midlertidig, hormonell endring.