Vi dro av gårde på kurs på Dikemark i dag, med nybegynnerkurs Birgitta Staflund-Wiberg. Der var vi samla 8 ekvipasjer; - 4 Flat, to Jaktgolden og 2 Jaktlabber. Strengt tatt er vel ikke Carmen helt nybegynner lenger, hun er jo kvalifisert for AK-start, og det tror jeg ingen av de andre deltagende hundene var. Men, den gangen vi meldte oss på kurset hadde hun jo ikke starta i BK enda. Og dessuten ville jeg ikke la anledningen gå fra meg når en så flink instruktør faktisk skulle ha kurs bare 5 mil unna.
Først ble vi utfordra på å presentere oss ved å fortelle hva ved vår personlighet som var bra og dårlig ift å føre hund. Nettopp fordi det er førervare hunder vi har blir de et speilbilde av oss. Hm. Det var litt av et spørsmål - og et ganske personlig spørsmål. For egen del er det definitivt at jeg kan bli usikker og nervøs som ødelegger mest for Carmen. På den positive siden er jeg konsekvent med henne.
Birgitta snakka litt hundetreningsfilosofi - at det er viktig at vi lærer hunden riktig atferd og utvikler en bra relasjon med den, og ikke driver med ”øvelser”.
På dagens første ”post” skulle hun teste hundens stadga. Vi gikk en og en vekk fra stamplass med hunden fri ved fot. Så stod vi og ventet mens hun kasta OG sa ”JA!”. Mange av hundene løp da på hennes kommando, inkludert Carmen. Dvs da hun gjorde et byks framover stoppa hun opp et øyeblikk, men fortsatte så til dummyen.
Hm. Ny runde i tenkeboksen på dette med signaler og kommandoer på markering, kjenner jeg….
Tilbake på stolsekken snakka Birgitta om å tørre å utfordre hunden og trene på det som er vanskelig. ”Friste” den ved å bruke feil kommando ift. det den SKAL gå på, for å lære den hva som gjelder. Jeg skjønner jo at det er litt enklere å drive med fra ung alder når du vet så inderlig vel akkurat hvilke kommandoer og signaler du skal bruke. For oss ferske i gamet er jo det i seg selv noe å finne ut av…
Uansett - det handler om å utfordre hunden og seg selv. Ikke gå rundt problemene, men ta tak i dem. Se problemer som nyttige utfordringer å bruke i treningen. Få utnytta anledningen til å fortelle hunden akkurat hva vi vil ha og hva vi ikke vil ha.
Videre fortalte Birgitta at hun ikke begynte med stadga-trening før hunden var ca et år. Hun lot dem faktisk knall-apportere fram til da, fordi hun ville opparbeide høy fart på dem. Og når de var 7-8 måneder gamle begynte hun med fot-trening langs et steingjerde, slik at hun fikk de til å gå nært foten. 20 minutters økter anbefalte hun.
Deretter stod vi alle på linje. Så gikk én og én ekvipasje fram og la ut en dummy, fot til Birgitta som stod ute på jordet. Birgitta kasta en markering, og vi skulle sende hunden på den vi selv hadde lagt ut. Så skulle vi sende på markeringen.
Det jeg observerte med Carmen var at hun var veldig lav på begynnelsen av dagen. Vet ikke om hun rett og slett var sliten etter mye trening i påska. Om hun ble litt trykka av å møte mange ukjente hunder på én gang etter å ha trent med kjente i den siste tiden. Eller hva..? I alle fall måtte jeg ”piffe” henne opp litt for å få fram gleden. Selve momentet gjorde hun for øvrig fint.
Etterpå hadde vi sidedirigering. Vi la igjen ut dummy til siden for hunden, gikk på avstand, Birgitta kasta til andre siden, og vi skulle sende hund. Her måtte jeg vente ut Carmen en stund, siden hun fokuserte på noe bak og til siden for meg (folk som passerte). Men, etter en del sekunder tok hun blikk-kontakt og jeg kunne sende henne til høyre.
Birgitta snakka litt om at alle dirigeringsøvelser ideelt sett skal simulere at vi skal ha inn et skadeskutt vilt. Viktig å tenke på det når vi legger opp treningen. Selv gjorde hun det gjerne sånn når hun la opp trening, at hun brukte vilt i snøre. La det ned på et punkt og slepte det et stykke bortover. En bør tenke så ”jaktlig” som mulig i treningen.
Så litt om det å trene en hund på under året. Her la hun vekt på de andre tingene enn apportering. Fot, innkalloing, nærsøk og stopp; - altså uten apportering. Og stopp tok hun med i alle sammenhenger. Altså blåste fløytesignal ved fot osv. - og hun brukte IKKE tennisball til belønning.
Det siste vi gjorde før (litt sen) lunsj var en slags jaktsti, hvor hunden fikk være med ut og se det ble lagt ut oppgaver. 1) Et lite nærsøk i en steinur. 2) Et feltsøk med 5 dummyer i skogen. 2) En minnesmarkering på jordet. Så skulle hunden først gjøre feltsøket, så hente minnesmarkeringen og til slutt gjøre nærsøket.
Carmen lå fint, uten å være bundet, på teppet sitt ved sekken min. Og jeg gikk fra og tok litt bilder av de andre. Men, når turen kom til en Flat som fikk høre Birgittas ”bassrøst” fordi den ikke viste respekt for fører, ja, da gikk jeg tilbake til Carmen. Stakkars lille veke hunden lå på teppet sitt og skalv av de skremmende lydene ute på jordet. Dermed trente jeg litt kontakt med henne. Hun var tydelig prega av lydene; - hun tok nemlig godbitene litt nølende. Men, humøret steg fort.
Før det ble vår tur fikk hun hilse litt på og leke litt med Birgitta. Carmen var ganske rask og effektiv på de fire første dummyene i feltsøket, på den fjerde lette hun litt. Så var det dirigeringen mot minnesmarkeringen, da. Da fant hun på noe rart - forsvant ned i hjørnet av jordet og ”drev” med noe, kom ikke på innkalling (fant etterpå ut at hun måtte på do - typisk!!). Nærsøket til slutt gikk også greit.
Noen ord om trening på søk så lenge en er på det stadiet at hunden skal få se - her bør en kaste de nærmeste sist, slik at påvirkningen er størst på de en vil hunden skal hente først - de nærmeste.
Til slutt hadde vi en runde på vann. Markering først, så flytta vi oss lenger unna, og ny markering. Deretter dirigering (som var kasta ut mens vi hadde ryggen til, på vei lenger unna). Carmen klarte seg bra helt til vi kom langt unna, på toppen av jordet. Da løp hun litt fram og tilbake langs bredden. Så, jeg kalte hjem og sendte på nytt, og da funka det. Hun rista seg før avlevering bare én gang på disse apportene.
Klokka ble faktisk 18 før vi gav oss. Etter en fantastisk dag i penværet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar