Vi starta endelig opp fellestrening i dag. Ikke mange fremmøtte, siden mange er på påskeferie. Kari og jeg var treningsansvarlig, og kveldens tema var markering, siden det er det som er øvelsen på cupen neste uke.
Carmen lå bundet til et tre, mens vi treningsansvarlige stod ute i skogen og kasta enkelt- og dobbeltmarkeringer.
De forskjellige hundenes oppførsel gav mulighet til noen diskusjoner på hva som kan være utfordringer i apportering. F. eks. dette med å komme rett hjem med dummyen; - det er jo ingen selvfølge at alle hunder gjør.
Hva gjør man så når hunden springer i store sirkler med apporten istedenfor å komme hjem? Vel, ofte er det kanskje ikke så lurt å ta konflikten der og da. MEN, det er jo et hint om at noe bør gjøres annerledes i hverdagen, når hunden altså har såpass liten respekt for sin fører, og såpass dårlig innkalling. Ja, det var det berømte lederskapet, da. Er det en setting hvor manglende lederskap og samarbeid virkelig kommer fram, så er det i apporteringssituasjon i retrieverjakta.
Jeg tenker da at en må vurdere hvordan en gjør det med det meste, blant annet når en går tur med hunden? Har hunden det sånn i hverdagen at regimet er å bli sluppet løs på egnet sted og underholde seg selv i skogen? Og bruke sine funksjoner på jakt og undersøkelse, og fint lite på flokk? At eieren er temmelig uinteressant; - det interessante finner hunden på selv der den raser rundt i terrenget på egen hånd?
Resepten min er ikke å tillate den type løs-springing. En får heller gidde såpass som å mosjonere hunden fysisk, enten det er sykling eller hva det er. Sånn at det å gå tur er en strukturert aktivitet - pent i bånd ved siden av eier, og IKKE det alternativet hunden får til å springe løs og mosjonere seg. Hvor hunden får påvirket sin flokk- funksjon. Hvor føreren blir den som er veldig interessant og står for alle de morsomme tingene for hunden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar